Home
1379872_182958411900817_637171113_n

Prince i Montreux, 12 juli, 2013. Foto: Marc Ducrest

55-årige Prince lovet hans trettifemte år som artist skulle bli stort, men vi har ikke sett snurten av et nytt album. Hvordan ble Prince-året 2013 og hva vil 2014 bringe fra den lilla funky mannen?

Av Erik Lundesgaard

I baren på Palace Hotel, 12 juli, 2013, Montreux, Sveits.

”What´s up next for Prince?”, spør jeg korist Shelby J.

”Knowbody knows, only He knows”, sier hun og peker opp mot himmelen, mens hun smiler bredt og hemmelighetsfullt bak solbrillene og den presist lagte sminken. Hun lar smaksprøven av Bordeaux-vinen servitøren har skjenket rulle i glasset, mens jeg tar meg tid til å studere hennes overdådige gullringer med røde rubiner. Hun tar et dypt drag av vinens aroma, før hun smaker og godkjenner den.

Prince sine nærmeste kan sin etikette.

”Not even we in the band know what Prince is up to”, legger hun til og smiler, mens hun kokett understreker at jeg må holde informasjonen for meg selv. Hun åpner Prada-vesken i alligatorskinn og tar frem en matchende lommebok for å betale for vinen. Det blir kun ett glass vin av beste kvalitet før de tre konsertene på rad med hennes kravstore sjef, musikklegenden Prince. Selv er både jeg, Playroom-manager Halvor Marstrander og komiker Francois Sibbald dypt nede i champagne-flaske nummer to, eller tre. Den mest dedikerte Prince-fansen drikker aldri under en Prince-konsert, kun dagen før, til nøds. Musikken er rus nok.

Ved siden av meg i baren står en pussig utseende, småfet fransk Prince-fan i 50-årene og hans datter. Han forteller andektig med kraftig fransk aksent: «Tomorrow wil be my 135th Prince-show since 1986». Det er slike fans, samt velbeslåtte sveitsere som har tatt turen til Montreux for å se Prince.

Det er tredje gang Prince spiller her. Sist var i 2009 og 2007. Dette er konserter for den mest entusiastiske fansen (som regel heterofile menn i 40-50 årene) i praktfulle omgivelser – den eksklusive sveitsiske badebyen, hvor Prince selv elsker å oppholde seg. I 2009 skrev han til og med en låt om regionen, Lavaux:

Take me to the vineyards of Lavaux
Wanna see the mountains where the waters flow
Life back home depresses me, just another form of slavery

Montreux har en spesiell plass i Prince sitt hjerte.

”No Facebook og Twitter!”, skjenner Shelby J. spøkefullt til oss mens vi henger ut i baren, og ikke bare er det henne vi har hooket opp med. Her er også Prince sine saxofonister BK Jackson, Marcus Anderson og Adrian Crutchfield, samt Prince sin koffertbærer Theo.

Vi er bare et steg unna den hellige gral – verdens mest myteomspunnen artist, Prince.

prince+and+shelby

”Knowbody knows, only He knows”. Shelby J. og Prince i 2011.

***

Shelby J. fra North Carolina har siden desember 2006 vært av en Prince sine nærmeste samarbeidspartnere. Hun er en sterk vokalist og personlighet med en imponerende musikalsk CV. Rundt årtusen-skifte var hun en del D´Angelos legendariske band, og i mange år har hun jobbet nært med den sterkt religiøse og spirituelle soulsangeren Anthony Hamilton, også han fra North Carolina. Til tross for en blandet popularitet blant fansen er hun utvilsomt en viktig støtte for Prince både live og i studio. Per dags dato er hun den av Prince sine bandmedlemmer som har vært med lengst.

Det er ikke første gang jeg treffer henne. Vårt første møte var i 2004 sammen med musiker og journalist Ole-Martin Ihle på en jamsession hun ledet på en klubb i New York. Siden har jeg ”truffet” henne en rekke ganger på første rad på Prince-konserter, deriblant på dobbelt-konserten i Oslo 2. og 3. august 2011 – konsertene som egentlig skulle blitt avholdt 23 og 24 juli. De ble som kjent utsatt på grunn av det grusomme terrorangrepet 22. juli.

Den 22. juli var Prince på vei i privatjet fra Helsinki til Oslo, mens bandet akkurat hadde landet med rutefly på Gardermoen. Shelby J. forteller at de alle, Prince inkludert, ble dypt preget av de grusomme hendelsene, og at terrorangrepet satte sterkt preg på den første konserten i Oslo 2. august. Prince var svært nervøs før konserten for han ønsket å trøste publikum. Derfor åpnet han med den kristne renselseslåten ”Purple Rain” og de optimistiske linjene ”Feel better, feel good, feel wonderful”. Og derfor inkluderte han jammen midtveis rundt Beatles-låten ”Come Together”, som Shelby J. ledet.

Jeg takker henne for den flotte opplevelsen. Hun repliserer:

”After that concert we all got together and cried”.

Det er mer eller mindre den eneste substansielle informasjonen om Prince jeg får ut av henne. Storparten av samtalen vrir hun over på meg, slik høflige amerikanere gjerne gjør, og jeg forteller at jeg er blant annet jobber med det norske grunnlovsjubileet. Jeg doserer om forbindelsen til den amerikanske grunnloven av 1789 og den norske av 1814, og spør om hun ikke kan få Prince til å skrive en sang til jubileet. ”Sure”, svarer hun interessert. ”We are always up for themes for new songs.” Det blir med det, for selv etter 35 år som artist er diskresjon og hemmelighetskremmeri fortsatt ett av Prince sine varemerker.

Superstjernens nærmeste har en sterk lojalitet til ham. Det er kanskje ikke rart, for det å være en del av Prince sitt band er en unik mulighet for musikere, både kreativt og finansielt. Det er et liv på første klasse, hvor man angivelig må signere kontrakter med strenge taushetsklausuler. Dessuten kan Prince raskt finne på å bytte deg ut når han vil gjøre noe annet og du ikke lenger passer inn i hans visjon. Samtidig kan du bli hentet inn igjen like fort som du blir kastet ut. Du er prisgitt hva Prince til en hver tid måtte ønske.

Og hva som er hans neste ønske vet bare Han.

***

Bandene Prince har med seg til Montreux er to nye prosjekter han har jobbet med siden høsten 2012. De to konseptene han har utviklet innebærer et brudd med bandet han mer eller mindre sammenhengende har hatt siden 2000/01 og albumet The Rainbow Children (2001). Inntil i fjor var John Blackwell, som var en viktig inspirasjon for Prince tilbake i 2000, hans foretrukne trommeslager. Høsten 2012 begynte Hannah Ford (født i 1990) å ta over stikkene etter Blackwell (født i 1973), og omtrent samtidig inkorporerte Prince blåserekken satt sammen til hans protegé Andy Allo og hennes Prince-produserte album SuperConductor (2012) til sitt eget band, The New Power Generation.

NPG

Prince & The New Power Generation i 2011. Prince i speilet. Fra venstre bak: John Blackwell, Ida Kristine Nielsen, Elisa Fiorillo, Cassandra O´Neil, Maceo Parker, Morris Hayes, Liv Warfield. Foran fra venstre Shelby J. og Andy Allo. Foto: NPG.

Prince sparket i gang 2013 i midten av januar med en jamsession over tre kvelder på jazzklubben Dakota i Minneapolis. Han testet ut sin nye stall med musikere. Det ene var jentebandet 3rdEyeGirl – en hardslående rocketrio med gitarist Donna Grantis, trommeslager Hannah Ford og den danske bassisten Ida Kristine Nielsen. Bandet spiller utvalgte rockelåter fra Prince sin karriere med mer. Aldri har Prince hørt så rocka ut som med denne bestningen, kanskje med et unntak av bli-fri-fra-Warner-albumet Chaos And Disorder (1996).

prince-3rd-eye-girl-shhh

Prince & 3rdEyeGirl. Fra venstre Donna Grantis, Hannah Ford og Ida Kristine Nielsen. Foto: NPG.

Det andre konseptet er en videreutvikling av The New Power Generation – Prince sitt faste backingband siden 1990, som nå er utvidet til et storband med en elleve-mann sterk blåserekke (NPG Hornz), Chaka Khans sjefsdirigent og bassist Andrew Gouché, Prince-pianist siden høsten 2009 Cassandra O´Neal, samt korrekken med Shelby J., Liv Warfield og Elisa Fiorille Dease. Denne besetningen spiller funk og poplåter fra Prince sin karriere, nye låter og gamle soul- og funk-klassikere. Dette minner mer om det bandkonseptet Prince har hatt det siste tiåret, enn 3rdEyeGirl. Dessuten er parallellen til James Browns storband åpenbar. Besetningen på 19 musikere gjør Prince mer til en dirigent og bandleder, enn frontmann.

npghornz

Den elleve mann sterke blåserekken, NPG Hornz. Foto: NPG.

I baren på Palace Hotel spør jeg 22 år gamle BK Jackson fra Tampa, Florida hvordan han ble rekruttert av Prince.

”I got a call last summer from one of Prince’s employees who asked me if I wanted to come out and jam with Prince in Paisley Park”, forteller han.

”I guess Prince saw some of my videos on YouTube”, legger han til.

Historien er ikke unik. Det er gjerne slik Prince rekrutterer sine musikere og samarbeidspartnere. Danske Ida Kristine Nielsen, som siden konserten 18. oktober, 2010 i Bergen har vært en av Princes faste bassister, fant han slik. Mens hun gikk på gaten i København en sommerdag i 2010 fikk hun en telefon fra en Prince-ansatt, som fortalte de hadde sett henne på MySpace. Vedkommende spurte om hun ikke ville komme over til Paisley Park i Minneapolis og jamme med Prince. Hun dro over sporenstreks og ble hos Prince i tre uker.

Superstjernen er alltid på jakt etter nye musikalske impulser. Han tråler internett etter unge musikere og impulser som kan tilføre ham noe nytt. Slik har han rekruttert storparten av de musikerne han nå spiller med. Og slik legger han grunnlaget for kontakten med yngre artister som han liker, som Janelle Monaé, Ezperanza Spalding og Lieanne Le Havas. Alle har de opplevd at Prince har tatt kontakt med dem. Le Havas ringte han opp ut av det blå, mens hun var ute på en bar med kjæresten sin.

For yngre artister fungerer Prince gjerne som en mentor, noe Monaé har berettet om. Han henter impulser fra dem, og de henter impulser og råd fra ham. I et sjeldent intervju med MInneapolis-journalisten Jon Bream i mai 2013 understreket Prince verdien av å ha unge mennesker rundt seg. De gir kreativ energi, doserte Prince.

Jeg spør saksofonist Marcus Anderson (født i 1985) hvordan de har forebredt seg til konsertene i Montreux.

”The last month have been intense. We been praticing and playing day and night, and in the end Prince had a final test for us. He demanded that we played in dark. After that we were ready to go”, sier han og smiler vennlig.

”How many songs have the band prepared?”, spør jeg.

”I don´t know. There are so many. Probably around 300 songs”, forteller Marcus.

”OK, time is up guys”, bryter plutselig Prince sin personlig assistent, Theo, inn i det klokken slår 11. Gutta samler sporenstreks sammen saken sine og drikker ut sin ene drink. Shelby J. blir 10 minutter lengre. I resepsjonen tar hun seg tid til å gi autografer til noen fans, før hun annonserer:

”Good night, guys! It´s time for our beauty sleep. See you tomorrow!”.

Halvor, Francois og jeg trekker oss tilbake til baren og puster entusiastisk ut over hva vi nettopp har opplevd, før vi fortsetter laget på Harry´s Bar rett ved siden av hotellet. Kort tid etter kommer Theo gående rundt kvartalet. Han stopper og slår av en prat. Raskt skjønner jeg hva han driver med. Han er ute for å sjekke om noen i bandet er ute. Han er bandets barnevakt! Theo er høflig og propert antrukket, men svært sparsom med opplysninger om sjefen. Jeg spør hvor lenge han har jobbet for Prince.

”I been a tour manager since the Musicology-tour”, sier han.

Det er ni år siden.

Hva han må ha opplevd av musikklegenden er vanskelig forestille seg, for det er i denne perioden Prince har gjenoppstått som en av verdens største artister. Det er imidlertid den eneste substansielle informasjonen Theo gir fra seg i de ti minuttene vi snakker med ham. Også han holder kortene tett til brystet.

***

Dagen etter er vi tilbake på Montreux Palace og henger ut for å se om noen av våre nye venner er tilstede. I tre-tiden gjør Prince sitt entourage seg klare for å kjøre de 150 metrene fra hotellet til konserthallen. Francois og jeg treffer saxofonist Marcus i lobbyen. Jeg spør ham hva som skjer.

”We are going to sound rehearsal”, sier han vennlig.

”What are going to play tonight?”, følger jeg opp.

”Do you guys know the dance for ”The Bird”?, spør han lurt.

”Of course!”, svarer vi.

”Well, get ready for that, guys”, svarer han hemmelighetsfullt.

***

Kl. 20.13 går Prince og The New Power Generation på scenen i Montreux. De åpner med ”Strays Of The World” – en rockekomposisjon Prince skrev tilbake i 1993 til den heller stormannsgale sceneoppsetningen Glam Slam Ulysses løslig basert på Homers Odyssen. Det er første gang noensinne Prince spiller låten live. Det er et imponernede skue der koristene synger vokal-linjene og blåserekken spiller det mektige melodiarrangementet. Først midtveis i låten kommer Prince selv på scenen. Det hele blir en storslagen forestilling. Det er en annen Prince enn verden har sett tidligere.

Prince 7 © 2013 FFJM - Marc Ducrest

Prince & The New Power Generation i Montreux, juli 2013. Foto: Marc Ducrest.

For andre gang i historien rører han ikke en gitar under konsert. (Første gang var 17. mars 2013 på SXSW i Austin, Texas). Dette er Prince som dirigent og bandleder. Gjennom den 125 minutter lange konserten er de innom et vidt spenn av låter fra hans karriere, samt coverlåter og noen nye sanger. For andre gang i historien spiller han den magisk vakre og melankolsk jazzlåten  ”Old Friends For Sale” live, og for første gang spiller han den nye storbandlåten ”Big City” i sin helhet live – det representerer en ny type Prince-musikk – en Broadway-musikallåt med utrolige blåsearrangementer, hvor blant annet blåseinstrumentene illuderer latter. Dette er Prince som performance-kunstner, nesten mer enn en musiker. Selv etter 23 år er jazzlegenden Miles Davis ord fra 1990 om Prince fremdeles treffsikre:

«Prince has James Brown, Jimi Hendrix and Marvin Gaye. And he combines them all the time. On stage his concept is like Charlie Chaplin. How can you miss with that?»

Miles Davis er også en åpenbar referanse for Prince i 2013, både med den nye musikalske retningen på bandet og imaget. Prince sitt utseende og klesstil peker til Miles Davis på 1980-tallet, James Brown, Jimi Hendrix, Sly Stone og Prince selv på 1970-tallet med hans nye frisyre – en stadig voksende afro.

BO1OrzhCcAAgq6V.jpg-large

Prince fotografert for V Magazine, juli 2013. Parallellen til Miles Davis futuristiske stil på 80-tallet er tydelig. Foto: INEZ & VINOODH.

Den første konserten i Montreux toppes med et ekstranummer av historisk format.

Prince kommer ut på scenen igjen og gjør en dempet versjon av sin største hit ”Purple Rain”. Han dedikerer den til sin gode venn og den nylig avdøde grunnleggeren av jazzfestivalen, Claude Nobs. Det er et rørende og vakkert øyeblikk.

***

Etter konserten står vi målløse tilbake. Å se Prince dirigere et så stort band i en slik sal med superb lyd og intim atmosfære er en mektig og overveldende opplevelse. Vi samles på Harry´s Bar for å oppsummere konserten. Etter 20 minutter kommer Prince nye bassist, Andrew Gouché, slentrende bortover gaten. Han er elegant kledd i slengbusker med snøring i livet og funky skinnvest. Han stanser og slår av en prat.

Vi roser ham for den fantastiske konserten og spør hvordan han fikk jobben som bassist for Prince:

”I have played with Chaka Khan for years and last summer we played at North Sea Jazz Festival. So did Prince.”

”After our show Prince came running around backstage and screaming: Where is Chaka´s bassplayer!?! I said: That´s me. And Prince said: Now you work for me. Since then I been playing with Prince.”

I motsetning til sine bandkolleger er Gouché, som er jevnaldrende med Prince, langt mer frittalende.

”Working for Prince is the best job as a muscian in the industry. Life with Prince is a life on first class. When we´re going to play he even sends a limo to my house in L.A. to pick me up”, sier Gouché.

Han er overveldet over å spille med Prince. Han forteller at han etter jamsessionen på jazzklubben Dakota i januar først begynte å spille bass for Andy Allos band og siden for NPG.

”The guy is always on the Internet checking things out”, forteller han om sjefen, og han bekrefter også ryktene om at bandet får minimalt med informasjon om spillejobbene.

”We only know about these gigs in Montreux, and the ones in Sweden and Danmark in August.” sier han. «That´s all”, sier Gouché før han fortsetter turen rundt i gatene i Montreux.

***

De tre konsertene I Montreux ble tre av om lag 60 opptredner Prince la bak seg i løpet av 2013. Det er tre ganger så mange som i 2012 og noe færre enn i 2011, hvor han turnérte både USA og Europa. Selv etter 35 år i musikkbransjen er Prince blant dem som spiller mest, og ikke minst også tjener mest på å spille live. Han selger ut store arenaer de aller fleste steder i verden.

2013 bø imidlertid ikke på noen stor arena-turné. Snarere var hans ene turné, kalt Live Out Live på den amerikanske vestkysten i april og mai, begrenset til mindre konsertesaler med kapasitet på noen tusen publikummere. Turnéen og Prince sin nye nettside 3rdEyeGirl.com (hans første siden 2009) ble promotert med en intens opptreden på Jimmy Fallon-show 1. mars. Få dager tidligere hadde han publisert singelen «Screwdriver» på nettsiden, og opptreden og nettsiden markerte offentlighetens virkelig første møte med det nye bandkonseptet, 3rdEyeGirl.

Det første nysset om det nye bandet kom nyttårsaften 2012, hvor en snutt med bandet som øvde på låten «Bambi» fra Prince sitt debualbum For You (1979) ble lagt ut på 3rdEyeGirls Youtube-konto med følgende kryptiske beskrivelse:

«International Art Thief. Everything you think is true.
Underground. Soon to be above.
»

Som ellers med Prince sine live-bragder, gikk det gjetord om hans nye band, og den 19. mai 2013 ble han booket inn til å både spille og motta en hyllest med en «Icon Award» på den årlig Billboard-utdelingen.

Han ble introdusert av Janelle Monaé og Erykah Badu:

«How can we sum up the legend we are about to award?», spurte Badu.

«No way», svarte Monaé, før Prince & 3rdEyeGirl entret scenen med en rockeversjon av «Let´s Go Crazy» fra Purple Rain (1984) og den nye singelen «Fix Ur Life Up» som ble lansert få dager tidligere.

Tre dager senere publiserte Prince en musikkvideo med låten på sin egen YoutubeVevo-konto.

I låten messer han sitt nye budskap for jentebandet 3rdEyeGirl:

«A girl with a guitar is 12 times better, than another band of crazy boys».

Med dette tok Prince steget ut i de sosiale medier og digital distribusjon av musikk for fullt. Digitalt salg er imidlertid ikke noe nytt for Prince. Det har han gjort en rekke ganger før helt tilbake på 90-tallet. Men nå var Prince plutselig til stede i alle nye distribusjonskanaler for musikk.

Med dette grepet var Prince sin famøse insistering om at internett er over i forbindelse med hans forrige album, floppen 20Ten (2010), satt til skamme. Den gang uttalte han:

«The internet’s completely over. I don’t see why I should give my new music to iTunes or anyone else. They won’t pay me an advance for it and then they get angry when they can’t get it.”

Til skamme var også hans uttalelse i et intervju på talkshowet George Lopez våren 2011 om at han skulle ta en pause med å utgi musikk:

”I am in recording rehab now. I am taking a break. The industry is going through a lot of changes and am just gone let that pass. ”

I 2013 var Prince tilbake fra sin «recording rehab».

***

I følge Prince sin forhenværende manager Alan Leeds er ingenting i Prince sin verden tilfeldig.

Prince jobber strategisk med alle sine grep. Han vil være kunstnerisk på topp, han vil bygge sin legendestatus, han vil tilfredstille publikum, og ikke minst vil han tjene penger, som han har uttalet til George Lopez:

”I think we tend not to value things we can get for free.”

Med internett er han nå så smått i ferd med å gjøre alt dette igjen.

***

2013-versjonen av Prince er på mange måter legemliggjøringen av hans egne sine visjoner rundt 1993/94 – en tid hvor konfliktene med plateselskapet Warner Brothers var ekskalerende. Allerede den gang omkranset Prince internett og den gryende datateknologien. Låtene «Endorphinemachine» og «Interactive» fra 1993 var nettopp fremtidsvisjoner om hvordan man kunne konsumere musikk og opplevelser online. Det samme var Prince sin TV-spesial med Nona Gaye, kalt «The Beautiful Experience», sendt i 1994.

Noen år senere, i 1996, tok Prince interaktiviteten på alvor med sin første nettside thedawn.com. Han var blant de første artister med egen nettside med størmning og nedlastning av musikk. 2000-tallet brukte han til å finne måter å tjene penger på musikken og ikke minst unngå tap ved piratkopiering og ulovlig nedlastning i kjølvannet av MP3-teknologien. Derfor solgte han album med konsertbilletter som Musicology (2004) og med engangsavtaler som gi-bort-gratis med aviser og magasiner, som Plant Earth (2007) og 20Ten (2010). På fem år, fra 2004 til 2009 klarte Prince å få fem album på Billboards topp 10, Musicology, 3121, Planet Earth og LotusFlow3r/MPLSound. Sett i lys av de bragene ble 20Ten en stor skuffelse og ikke en gang utgitt i USA.

Pausen på snart fire år som vi har sett mellom albumet 20ten og i dag er den lengste perioden mellom en album-utgivelse i hele Prince sine 35-årige karriere. (På 80- og 90-tallet ville han som kjent utgi flere album i året, som la grunnlaget for konflikten med Warner og hans berømte navneskifte.) I dag handler det på ingen som helst måte om at han ikke har materiale å utgi. I følge ham selv kan han skrive en låt om dagen – et tempo bassist Andrew Gouché også bekreftet da jeg snakket med ham i Montreux:

«He´s always recording new material. Most of the tracks I have recorded with him, I have never heard since we recorded it», kunne Gouché fortelle.

Pausen handler snarere om de heller magre mulighetene til å tjene penger på innspilt musikk i dagens musikkmarked. Prince har brukt 2013 på teste ut nye distribusjonskanaler, nye konsepter og inntektsmuligheter for både innspilt og live-musikk, samtidig som noe også er blitt gitt bort gratis. Jeg tror han brukt året på å eksperimentere med digitale kanaler, og finne balansen mellom å gi bort musikk og opplevelser gratis og å ta betalt for det. Totalt har han sluppet et titalls nye låter i ulike digitale kanaler, som fullverdig singler, som youtube-snutter, til salgs på sin egen nettside og itunes og gratis via fans og bloggere.

I august startet han til og med egen ordinær Youtube-konto, (og en Twitter-konto for 3rdEyeGirl). På Youtube legger han ut klipp fra utvalgte konserter og låter. Det må kunne kalles en berikelse, for som kjent får Prince fjernet nesten alt av ulovlige klipp av ham på nett.

På forsommeren begynte han også å strømme levende bilder og lyd både av øvinger i Paisley Park og konserter via en konto på livestream.com. Var man online kunne man se Prince i aksjon live fra hvorsomhelst i verden – et konsept som utvilsomhet er i tråd med hans filosofi om å være i nuet og at musikk er en øyeblikksopplevelse.

***

Prince avsluttet 2013 med med tre konserter i Mohegan i Conneticut, 27, 28 og 29 desember. Kort tid etter kom en twittermelding fra Prince manager Kiran Sharma om at Prince snart ville spille i London igjen. Og endelig den 25 januar kom nyheten om at Prince vil utgi sitt nye album PlectrumElectrum i februar 2014 samtidig som han vil spille konserter i London og holde en pressekonferanse i merkelig nok Lieanne Le Havas leilighet i den britiske hovedstaden. Fra før av var det kjent at Prince skal være cameo i tv-serien New Girl. Det er neppe tilfeldig for episoden skal sendes rett etter SuperBowl-finalen 2. februar. Det er verdens mest sett tv-program. Timingen er  uovertruffen, og er tydelig nøye planlagt og tilrettelagt for lanseringen av et nytt album og turné for maksimal oppmerksomhet. Da gjenstår det bare å vente i spenning om Prince nok en gang klarer å vende tilbake med et sterkt album og godt platesalg.

Inntil fremtiden er fortid:

«Knowbody knows, only He knows.»

1388441261000-GTY-prince-janelle-459747845-60780132

Prince og Janelle Monaé i Mohegan i desember 2013. Prince trilles ut på scenen på en lastetralle. Foto: NPG

***

Her er noen smakbiter av minneverdig låter publisert av Prince i 2013:

Plectrum Electrum

Big City

The Breakdown

Same page, different book

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s