Home

563219_10152562836040788_1456535214_n

Statsminister Jens Stoltenberg etterlater seg en omfattende opprydningsjobb i offentlig sektor.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og varamann (H), finanskomiteen, Oslo Bystyre.

Denne artikkelen ble trykket i Klassekampen (papir), 12 februar, 2013.

Les regjeringen svar ved statssekretær i Finansdepartementet, Hilde Singsaas, her.

Les mitt svar til Singsaas og tidligere samferdselsminister (nå stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa) nederst.

Jens Stoltenberg har ledet en flertallsregjering gjennom de rikeste år i Norges historie. Hvordan han har forvaltet rikdommen er nedslående.

Statsbudsjettet er nesten doblet fra 2005 til 2013, og Stoltenberg har etablert en stat som ikke er bærekraftig. De store spørsmålene om landets fremtid har han overlatt til fremtidige generasjoner.

Alle skal med

Etter 2001-valget er stemningen i Arbeiderpartiet dyster. Valget er det dårligste for partiet etter andre verdenskrig. Valget blir en vekker. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet begynner å meisle ut en ny politisk plattform. På landsmøte i 2002 erklærer han:

”Vi vil arbeide for dannelsen av en regjering som har et avklart flertall på Stortinget. (…). Arbeiderpartiet må derfor arbeide for et sentrum/venstre-samarbeid”.

Nå skal samfunnets oppgaver løses av felleskapet, i betydningen staten, og det handler ikke lenger om modernisering av velferdsstaten og privatisering. Nå handler det om ”å skape og dele”.

Sommeren 2005 presenterer Jens Stoltenberg, Aslaug Haga (Sp) og Kristin Halvorsen (Sv) at de er enige om det viktigste: Pengene skal brukes på de store oppgavene, skole, helse og eldreomsorg. De er klare for en koalisjonsregjering.

Når stemmene er talt opp valgnatten 12 september er Stoltenberg vinneren. For første gang siden 80-tallet får Norge en flertallregjering.

Drømmen om Soria Moria

I oktober legger Stoltenberg, Åslaug Haga og Kristin Halvorsen frem regjeringserklæringen på Soria Moria. Den er preget av kompromisser. Sp får økte overføringer til kommunene og samferdselsministeren. Ap får de tunge departementene som helse, arbeid og justis. SV får styre utdanningspolitikken.

Viktigere er linjen i den økonomiske politikken:

“Regjeringen vil løse de store oppgavene gjennom å satse på fellesskapsløsningene. Vi vil styrke det offentliges ansvar og rolle innen de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning. Vi vil motarbeide kommersialisering av disse områdene.”

Og:

«Vi vil føre en økonomisk politikk som bidrar til fortsatt økonomisk vekst, og veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig utvikling slik at ikke kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov undergraves.”

Ambisjonene er store. I følge Arne Strand kommer regjeringen til dekket bord. Etter valget skriver han:

“Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap, SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene, vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.”

Ikke bærekraftig

I dag er det tydelig at Stoltenberg har rotet det til.

Offentlige utgifter har eksplodert. I 2013 er statsbudsjettet på over 1000 milliarder, mot omlag 600 milliarder i 2005.

Hva har vi fått for den enorme pengebruken?

Først og fremst flere og bedre betalte offentlig ansatte. Under de rødgrønne har lønnsoppgjørene i offentlig sektor vært generøse og stadig flere deler av samfunnslivet er blitt underlagt staten og offentlig finansiering. Det er blitt mer til alt i offentlig sektor.

Pengebruken har ikke vært bærekraftig. Prognosene Perspektivmeldingen la frem fredag, er dystre for Norges økonomiske utvikling i tiårene som kommer.

Frem til 2015 vil utgiftene til pensjoner tre dobles. Og det vil fortsette å øke massivt i ti-årene som kommer, når barnekullene fra etterkrigstiden blir pensjonister.  Andelen av befolkningen over 57 år vil dobles frem mot 2050. Eldrebølgen og de økende utgiftene til de svært gode offentlige ytelsespensjonene, vil legge beslag på stadig større av det offentliges økonomiske handlingsrom.

I tillegg kommer et trygdebudsjett ute av kontroll. I 2013 skal NAV bruke over en milliard om dagen. Arbeid og helsedepartementet legger beslag på nesten halvparten av statsbudsjettet. Dette går direkte utover norske politikeres muligheter til å investere i nye generasjoner og bygge landet for fremtiden.

Pensjonsreformen har vært en av de store sakene for Stoltenberg. Hensikten var å la flere stå i jobb lenger, og et økonomisk bærekraftig pensjonssystem. Resultatet ble det motsatte. Langt flere enn tidligere tar nå ut full pensjon før fylte 67 år – en rett pensjonsreformen gav arbeidstakere mellom 62 og 67 år.

Vi står overfor starten på slutten av en periode med en massiv økning i offentlig pengebruk. Ifølge perspektivmeldingen er det kun penger til å opprettholde dagens velferdsstat frem til 2025.

Løsningen i følge Stoltenberg er enten at vi må jobbe mer og lengre, og/eller at vi øker skattene. Et alternativ Jens Stoltenberg ikke presenterte under fremleggingen av Perspektivmeldingen er å redusere staten. Reduserer vi omfanget av offentlig sektor og effektiviserer pengebruken, vil sentrale velferdsgoder kunne opprettholdes over tid.

Uløste oppgaver

På samme tid står store oppgaver i samfunnet som samferdsel, utdanning og helse uløst.

I Soria Moria gav regjeringen løfte om at “[v]i vil ruste opp infrastrukturen for å gjøre hverdagen enklere for folk.”  Fremdeles er investeringene i samferdsel små. Sentrale områder, hvor storparten av befolkningen bor, må finansiere prosjekter selv via bompenger. Samtidig har regjeringen prioritert milliardprosjekter til statsråders egne distrikter, som Hardanger-bro til Liv Signe Navasete og fastlandsforbindelse til Hjelmeland og Magnhild Meltveit Kleppa. For noen blir hverdagen enklere, for andre blir den som før. Som i hele etterkrigstiden drives samferdselssektoren fremdeles uten et blikk for landet som et hele.

Soria Moria slo fast at ”[r]egjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på utdanning og kunnskap.” Fremdeles rangeres Norge lavt i undersøkelsene om kvalitet i grunnskolen, og norske elever er svake i basis-fag og realfag. En utvikling som også er synlig innen høyere utdanning, hvor Norge mangler tusenvis av ingeniører. Det er kunnskap vi skal satse på i fremtiden, sa Jens Stoltenberg fredag. Det har han ikke gjort.

Regjeringen lovet å ”styrke sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetidene holdes lave” og at ”[i]ngen lokalsykehus skal legges ned.” Med etableringen av Oslo Universitetssykehus har regjeringen svekket landets største sykehus og lagt ned Oslos lokalsykehus, Aker. Milliarder-honorarer til konsulenter i omorganisering har gitt massive underskudd. Regjeringen har sviktet en sunn økonomisk drift av en av de største postene på statsbudsjettet og en hovedleverandør av velferd til Norges befolkning. Stoltenbergs sykehus-reform av 2001 muliggjorde økonomisk vannstyring av sykehus-sektoren. Og i tillegg: Omlag 270 000 står i helsekø.

Oljen i maskineriet

Regjeringen Stoltenberg II har begått tidenes løftebrudd i norsk politikk.

De rødgrønne har ikke bare sviktet på samfunnssikkerhet, som 22-juli-kommisjonen dokumenterte. De har også sviktet samfunnets viktigste oppgaver og i å føre en bærekraftig økonomisk politikk. I 2011 sto også 800 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, som uføre, arbeidsledige eller førtidspensjonerte. Stoltenberg har ingen verktøy i sin kasse for å løfte alle disse ut av utgiftssiden i statsbudsjettet.

Stoltenbergs uansvarlige styring har bare vært mulig grunnet oljeinntektene. Uten dem hadde Norge gått med store underskudd. Stoltenbergs hovedbudskap i Perspektivmeldingen er at ”oljen ikke redder oss” og ”vi nå står overfor valg og prioritering for velferdsstaten”. Selv har Stoltenberg latt oljepengene redde han, og ikke prioritert i pengebruken.

«Hvem som helst kan bruke penger. Det er verdens enkleste sak. Det er ikke alltid lett å la være å bruke penger. Det er det vi skal gjøre nå.», sa Jens Stoltenberg til Aps landsmøte i 2006.

I 2013 ser vi at Stoltenberg har gjort alt annet. Oljepengene har gjort det mulig å pøse ut penger uten tanke på langsiktighet og fremtidige generasjoner, og uten å spørre hva vi faktisk får igjen for pengene i langsiktig verdiskapning og velferd. Derfor er det også merkverdig at konklusjonene i Perspektivmeldingen er mer eller mindre de samme som i forrige Perspektivmelding fra 2009: ”Vi må jobbe mer og lengre for å kunne opprettholde velferdsstaten.” I stedet for å redusere offentlig forbruk i 2009, vokste statens utgifter med omlag 200 milliarder fra 2009 til 2013.  Jens Stoltenberg gjorde norsk økonomisk politikk mindre bærekraftig.

I sin iver etter å bli gjenvalgt som statsminister i 2005 og 2009 kompromisset Stolenberg med politikken både fra tiden som finans- og næringsminister på 1990-tallet og som statsminister i 2000-01.

Når historien skal skrives vil arven etter Jens være en omfattende opprydningsjobb i offentlige finanser og norsk offentlig sektor. Perspektivmeldingens prognoser for norsk økonomi og den norske velferdsstaten i ti-årene som kommer bekrefter at Stoltenberg har mislyktes i den økonomiske politikken og ambisjonene fra Soria Moria.

***

Svar i Klassekampen 19 februar, 2013:

Stoltenberg har mislyktes

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og varamann (H), Finanskomitéen, Oslo Bystyre.

Regjeringen ved statssekretær i Finansdepartementet, Hilde Singsaas (Ap) og tidligere samferdselsminister og nå stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) svarer fredag 17 februar min artikkel ”Arven etter Jens”.

De forsøker å tilbakevise det som vil bli historiens dom over den rødgrønne regjeringen.

De lykkes ikke.

Stoltenberg- regjeringen har ikke nådd ambisjonene fra Soria Moria, og vil etterlate seg en massiv opprydningsjobb i offentlig sektor og i offentlige finanser. Som en lakmustest anbefaler jeg Kleppa, Singsaas og alle andre å lese Soria Moria-erklæringene og spørre: Hvor mange av målene er nådd?

Svært lite er svaret.

Kleppa mener jeg fortrenger fakta innen samferdselssektoren. Faktum er at samferdselspolitikken i Norge siden 1960 har vært forsømt. Det er vitenskapelig dokumentert at bevilgninger til samferdsel har vært stykkevis og delt. Kleppas tid som samferdselsminister er intet unntak. Hun var en svak statsråd med hovedfokus på distriktene. Et samferdselsbudsjett på størrelse med bistandsbudsjettet bekrefter dette. Skal Norge bli et moderne land, trengs investeringer i mangemilliard-klassen og statsråder med annen partibakgrunn enn Senterpartiet.

Når det gjelder Jens Stoltenbergs så er han i følge Thor Viksveen, som skrev biografien over ham, ikke opptatt av samferdsel. Som jeg dokumenterte i ”Arven etter Jens” er han teknokrat-politikeren som ble populist. I sin iver etter å bli gjenvalgt har pøst ut med penger til alle gode offentlige formål. Hans visjon under de rødgrønne har primært vært administrasjon. Først og fremst har vi fått mer byråkrati. Under denne regjeringen har kontrollkulturen og tilsynsindustrien fått blomstre. Vi får stadig mindre igjen for det vi betaler, direkte over skatteseddelen og indirekte via moms og avgifter.

Statssekretær Singsaas gjør et stort poeng ut av norsk økonomi er sunnere enn etter Bondevik II i 2005. Det er en tvilsom påstand. Eksempelvis: Den gang var sykefraværet lavt, i dag er det skyhøy og under de rødgrønne har vi fått en uføreeksplosjon. Uansett er sammenligningen Bondevik II irrelevant. Det som er relevant er problemene vi ser i dag, som Stoltenberg burde tatt tak.

Regjeringen har sviktet på alle kritiske samfunnsområder, spesielt helse, skole og samferdsel og ikke minst i å føre en bærekraftig økonomisk politikk. I tillegg dokumenterte 22-juli-kommisjonen fundamental svikt styringen i politiet og nasjonal beredskap.

Pensjonsreformen er en fiasko. Regjeringen har ikke våget å ta tak i de dyre ytelsespensjonene i offentlig sektor. Kun privat sektor har måttet ta sin del av spleiselaget. Hvorfor, undres jeg? Dessuten kostet tidlig pensjonsordningen for offentlig ansatte mange milliarder ekstra.

Hovedspørsmålet for norsk politikk bør være: Hva skal være en offentlig oppgave og hva skal ikke være det? Dessuten må vi stille oss spørsmålet: Hva får igjen for norsk oljerikdom?

Foreløpig har regjeringen Stoltenberg gitt oss mange offentlig ansatte, et stort byråkrati, fantastiske pensjonsordninger til i offentlige ansatte og en enorm andel på uføretrygd.

Selv drømmer jeg om å bygge et Norge for fremtiden. Den rødgrønne regjeringen har ingen fremtid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s