Home

Menneskerettigheter er viktig, men enda viktigere er å vedlikeholde Grunnlovens redskapsfunksjon.

Av Erik Lundesgaard

Innlegg på Minvera 1 februar, 2012.

I et intervju med Minerva nylig skisser Inge Lønning sine tanker om Grunnloven i kjølvannet av rapporten til Menneskerettighetsutvalget som han har ledet.

– Vi plikter å vedlikeholde grunnloven. Det er mange ting som mangler i dagens grunnlov, sa Inge Lønning.

Det er et betimelig poeng. Og Lønning har helt rett når han påpeker at interessen for Grunnloven er minimal både blant folk flest og blant norske politikere. Med det forestående 200-årsjubileet i 2014 har Stortinget, både administrativ ansatte og stortingspolitikerne og ikke minst Kongehuset, en enorm oppgave foran seg med å skape blest rundt landets viktigste dokument.

I dag er det slik at de som interesserer seg for Grunnloven, er politikere på tampen av sin karriere. Snarere burde dette være noe som engasjerte langt flere. Til tross for den grandiose folkefesten 17. mai, engasjerer trolig Grunnloven minst dem den betyr mest for, folket, og mest de den betyr minst for, nemlig den politiske eliten. Det burde være annerledes. Bare da får vi mer åpenhet og mer demokrati, for å bruke det nå ekstremt forslitte slagordet, post 22 juli.

Mitt inntrykk er at mange dessverre ikke oppfatter Grunnloven som relevant for deres liv og karriere, selv ikke politikere. Da jeg studerte statsvitenskap og skrev min masteroppgave om Grunnlovsreformen av 2007, var det et par-tre stykker som fulgte kursene innen disse emnene. Til kursene om bistand og internasjonal politikk var det gjerne ett hundre stykker. Den gjengse statsvitenskapsstudent er nok mer opptatt av sin karriere, enn å lære noe vesentlig om det norske styringssystemet. Det er ikke rart at det er slik.

Professor Gudmund Hernes famøse påstand fra Maktutredningen i 1980 er symtomatisk: “Vil en vite hvordan det politisk-administrative system i vårt land fungerer, er grunnloven det siste dokument en bør lese”. Mer feil kan man ikke ta, for det er ubestridelig at Grunnloven spiller en rolle i dagens Norge. Ingen grunnlov av 1814, ingen moderne stat og demokrati.

Hernes poeng var at det ikke er nok å lese Grunnloven for å vite hvordan Norge styres. ”Oppskriften” er snarere å finne i konstitusjonell praksis og politiske normer i Stortingets, regjeringens, domstolenes og forvaltningens daglige virke, samt lover på lavere trinnhøyde. Både rent generelt, og spesielt i forhold til Norges konstitusjonelle historie, er det sentrale spørsmålet derfor hvilken funksjon Grunnloven skal og bør ha.

Det faktum at Hernes mener at Grunnloven er det siste dokumentet man bør lese, gir grunn til å rope varsko. Rent normativ burde Grunnloven kunne si noe vesentlig om hvordan Norge styres, noe den i liten grad gjør i dag, hvis man leser den rent slavisk.

Viktigere enn menneskerettighetene
Menneskerettigheter er viktig, men det er i mine øyne ikke viktigste for den norske Grunnlovens fremtid. Vi har allerede implementert menneskerettighetene i både Grunnlovens §110c og i Menneskerettighetloven. Det er en rekke andre forhold som er viktigere. Som for eksempel:

– Språket. Er det hensiktmessig at Grunnloven skrives i en språkmal som aldri har eksistert, slik Finn Erik Vinje har dokumentert. Burde man ikke endre praksis, som Thorbjørn Jagland har foreslått, slik at endringer skrives i den til enhver tid gjeldende språknorm?

– Regjeringsdannelsen. Dannelsen av norske regjeringer etter valg, følger en svært uformell sti med forhandlinger på bakrommet. Burde ikke selve regjeringsdannelsen formaliseres i større grad med eksempelvis et innsettingsvedtak? Det vil kunne etablere sterkere regjeringer og forplikte regjerninger sterkere overfor Stortinget og Stortinget overfor regjeringen. Utøvelse av poltikken kan bli både mer real og effektiv.

– Konstitusjonell sedvanerett. “Hva skal vi med Grunnloven, vi har jo juristene”, spurte professor i historie, Jens Arup Seip ironisk. I norsk grunnlovstradisjon har juristenes fortolkning av Grunnloven blitt tillagt stor betydning, som med etableringen for eksempel begrepet konstitusjonell sedvanerett, altså politiske normer som blir etablert som rettsregler. Har juristenes definisjonsmakt over Grunnloven og statsskikk vært for stor? Sist ute var professor Eivind Smith, som i boken Konstitusjonelt demokrati (2008) mer eller mindre avskaffet begrepet ”konstitusjonell sedvanerett” og presenterte begrepet ”konstitusjonell praksis” i stedet for.

I tillegg kommer en rekke andre spørsmål knyttet til religion, kongens rolle og funksjon (jeg tenker da ikke på å innføre republikk, men å spesifisere regentens oppgaver), Stortinget og Domstolenes arbeidsformer, ytringsfrihet og suverenitetsavståelse med mer.

Inge Lønnings ensidige fokus på menneskerettigheter er feil fokus. Det essensielle spørsmålet er hva vi ønsker at Grunnloven skal være? Et symbol eller levende lovdokument? I mine øyne er det sistnevnte å foretrekke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s