Home

Har du et ønske om unngå politiske farser som Lambda? Da bør du melde deg inn i et parti og påvirke politikken derifra.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremann

Det er en trist dag for Oslo, billedkunsten og Edvard Munch. Oslo bystyre vedtok i går å ikke bygge Lambda. Det er også en trist dag for demokratiet. Politisk populisme og taktikeri anført av Frps Carl I. Hagen og Aps Libe Rieber-Mohn har seiret. De to Munch-kameratene har lykkes i å trenere et vedtak om å bygge et Munch-museum det i sin tid var støtte for i Oslo bystyre. Dette er norsk politikks ansikt anno 2011: Politisk sisofysarbeid på skattebetalernes regning.

Den siste uken har engasjementet blant en lang rekke rikssynere både uavhengige og ulike kommentatorer i avisene vært enormt. Målet har vært å få noen av Ap, Sv eller Frp sine bystyrerepresentanter til å snu og stemme for Lambda. På twitter og facebook har meldingene og oppfordringene haglet fra samfunnets mest engasjerte – den skravlende klasse. De som skriver kommentarer i aviser og deres like. Og på tampen har Dagbladet, Aftenposten, DN med flere drevet det som gjerne kalles kampanje-journalistikk for Lambda – et bygg mange medier tidligere har drevet kampanje-journalistikk mot. I Dagbladet har vi eksempelvis kunnet lese om opprop fra landets akademikere, kunstnere, kunstneriske ledere og arkitekter. I Aftenposten har vi kunnet lese om støtte fra Munchs familie med mer. Sjelden har jeg sett så mye engasjement i en sak. Men det er kanskje ikke så rart. Byutvikling og arkitektur er noe som engasjerer mange.

Det som imidlertid forundrer meg i de siste ukenes innspill fra forståsegpåere, som for eksempel professorene Ina Blom og Mari Lending i Aftenposten, er mangelen på politisk innsikt. Det virker som de kunstinteresserte samfunnsdebattantene ikke forstår hvorfor demokratiet fungerer. Lik det eller ikke, men har man ambisjoner unngå farser som Lambda. Ja, meld deg inn i et parti og delta i debattene der. Offentlig debatt i aviser er utvilsomt en viktig del av demokratiet, men kanskje vel så viktig er den debatten som foregår i partiene. Det er i lokal og fylkeslag utover det ganske land politiske vedtak starter.

I mange år har norske politiske partier opplevd en dalende medlemsmasse. Det er det mange grunner til, men det er rart tatt i betraktning den lave terskelen for å skrive i avisenes debattspalter eller å agere politisk på nettet. Det gjør at folks engasjement synes høyere enn på lenge. For min egen del hang det langt inne å melde meg inn i Høyre – det parti som står meg nærmest ideologisk, og til tross for at jeg har vært svært interessert i politikk siden tenårene. Engasjerer ikke folk seg i lokallag og politisk arbeid forvitrer demokratiet. Hadde for eksempel flere Ap-sympatisører eller Frp-sympatisører engasjert seg i sine lokale partiorganisasjoner, kunne gårdagens bystyremøte i Oslo fortont seg annerledes.

Samtidig synes politikerforakten i samfunnet å være stor. Som en skrev i kommentarfeltet på denne bloggen: «Denne bloggen eies av det verste som finnes: en politikerspire.» De senere årene har det eksempelvis vært fokus på at poltikken preges av karrierepolitikere, som har vært i politikken siden ungdomsårene og aldri hatt en vanlig jobb. Etter mitt syn er ikke det rart, for mitt inntrykk er at partipolitisk engasjement i en del yrker oppfattes som et problem. Det kan være sosialt belastende eller forstyrrende for yrkesutøvelsen. Frykten for såkalt rolleblanding og hablitet har også gått over alle proporsjoner. Dessuten er politikken er blitt byråkratisert.  Makt er blitt delegert til byråkrater og fagadministrasjon, kalt offentlig sektor. Med en stadig større andel av arbeidskraften ansatt i offentlig sektor sier det selv at folk i mindre grad vil engasjere seg i partipolitikken.  Politikken skjer stadig større grad i det skjulte. Du finner den i form av forskning, i byråkratiet, i holdninger hos ansatte i utdanningsinstitusjonene (som i nisselue-saken), i journalistikk av ulik valører og mange andre arenaer. Færre engasjerte medlemmer i partier, svekker partidemokratiet og etableringen gode arenaer for å diskutere politikk. Dessuten gjør færre engasjerte medlemmer at partiene i seg selv blir topp-tunge, noe som gjerne hindrer rekruttering av nye politikere. For politikere i min egen generasjon, så håper jeg at flere at dem våger å hoppe mellom poltikken og en sivil karriere. Lite har vært så trist som Carl I. Hagen og Thorbjørn Jaglands sorti fra rikspoltikken. De fremstår først og fremst som ærgjerrige på egne vegne, og ikke samfunnet som et hele.

Å utøve politisk engasjement forplikter. Det handler om å stille sine egne interesser til side og vurdere hva som er best for hele samfunnet. Vår såkalt «dyktige» utenriksminister Jonas Gahr Støre har på et klomsete vis forsøkt seg som politisk ideolog med å lansere et nytt felleskapsprosjekt, kalt ”de nye vi”. Jeg deler ikke Støres forkleinede og salige felleskapsprosjekt, for vi har allerede ikke bare et, men flere vi. Det er vi, nasjonen, vi, bedriften, vi, organisasjonen, vi, lokallaget, vi, familien, vi, vennekretsen og så videre. Skal det norske demokratiet ha en lys fremtid må flere ta konsekvensen av sine politiske handlinger og delta i partidemokratiene. Bare da kan vi unngå politiske farser som Lambda-saken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s