Home

Kronprinsparet bør kutte båndene til World Economic Forum, og la Norges utenriksminister ta hånd om utenrikspolitikken.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremann

Min kritikk av kronprinsesse Mette-Marit og hennes utdannelse sist uke i Dagbladet vekket klapp på skulderen min i mange kretser. Det kan synes som om jeg pekte på en elefant i rommet, og at flere enn meg har stusset over hvordan kronprinsparet velger sin vei.

Det ene er selvsagt kronprinsessens snarveier til høyere akademisk utdannelse. Det er et viktig tema, kanskje spesielt når deler av akademia forflates med enklere grader og en inflasjon i mer eller mindre pussige bachelor- og mastergrader, nasjonalt og internasjonalt. Desto viktigere derimot er debatt og refleksjon rundt den rollen kronprinsparet har og skal ha. Kronprinsen er Norges neste regent, og kronprinsessen er Norges neste dronning. Norge er tjent med at det er offentlig diskusjon om hvordan de utfører sin jobb i dag, for i det øyeblikk de er landets konge og dronning, vil trolig ingen våge å ytre seg kritisk om dem utenfor engere kretser. I dag er det slik at de fleste man snakker med om kronpriseparets virke nikker anerkjennende og sier ”De er jo flinke da”. Jeg tenker at dette betyr at man synes de fremstår med troverdighet.

I mine øyne bidrar kronprinsessens utdannelser ikke akkurat til å øke hennes troverdighet. Det samme gjelder det glansbilde-aktige portrettet av henne i statskanalen nylig. Verken kronprinsessen eller vi, folket, er tjent med en slik servil og corny journalistikk. I mine øyne fremstår kronprinsparets engasjement i mer eller mindre grad som politikk, og spørsmålet er om det er slik landets kommende regentpar skal representere landet.

Det er ikke unaturlig at kronprinsparet definerer sin rolle annerledes enn hva kongen og dronningen gjorde i sin tid. Vi lever i en annen tid, og det er naturlig at dagens kronprinsparet reflekterer dette på lik linje med hvordan kongen og dronningen har definert sitt virke annerledes enn kong Olav.

Historisk har rollen vært noe ganske annet enn i dag. Bruken av subjektet ”Kongen” i Grunnloven er selvsagt bare et symbol på den reelle utøvende makten som ligger hos regjeringen, slik det norske demokratiet har utviklet seg med parlamentarismen. Kongen i statsråd, som det heter, hvor regjeringens vedtak ”iverksettes” med kongens signatur er intet annet enn et ritual. Kongen har ingen påvirkning på politikkutformingen, og derfor svarer han bare ”Javel” når han orienteres av statsministeren i kongen i statsråd. Kongens rolle er i dag symbolsk og kongehuset skal være samlende for det norske folk. Kongehuset velger i mer eller mindre grad med omhu hva de skal delta på. I dag kan de kongeliges viktigste rolle oppsummeres med å kaste glans over samfunnet. Det som er nytt med kronprinsparet er at de har valgt å engasjere seg i mer politiske saker, da spesielt internasjonalt gjennom FN og World Economic Forum (WEF).

Det er det sistnevnte engasjement som i mine øyne er kritikkverdig. Det er selvsagt fint med engasjement om å skape en bedre verden med mindre fattigdom og mer menneskerettigheter, men hvorvidt WEF er rett arena for nettopp det stiller jeg meg tvilende til. Dessuten synes jeg nettopp et slikt engasjement først og fremst er noe Norges utenriksminister skal engasjere seg i, ikke landets kronprinspar. I tillegg er WEF og det kjente toppmøte i Davos i manges øyne først og fremst en arena hvor en global forretningselite møtes. Selvsagt er samfunnsansvar i større grad blitt et tema for mange store selskaper de siste ti årene, men samfunnsansvar er konjunkturavhengig som det meste annet. Selskaper tar oftest samfunnsansvar i den grad det tjener dem, og når det gjelder WEF i Davos spesielt, så er deltagelsen der blitt betydelig mindre etter finanskrisen høsten 2008. Å se tilbake på den euforiske stemningen blant verdenseliten (kronprinsen i beregnet) i Davos i januar i 2008, blir slikt sett ironisk. Hvorfor klarte ingen av disse å forutse hva som var i emning? (Det var signaler om at noe var råttent i subprime-market allerede i 2007).

Og enda verre:

Det er verdens fattige både i Vesten og resten av verden som er blitt rammet hardest av finanskrisen. Kronprinsparet og WEF fronter FNs tusenårsmål om å bekjempe fattigdom. Da undrer jeg meg hvorfor de ikke har gjort mer for verdens fattige, i og med at de har spist kanapeer med verdens bankledere i Davos gjennom en årrekke, deriblant ledere fra den verdensledende banken Goldman Sachs. En bank som av mange regnes for å ha hatt en avgjørende rolle i finanskrisen. Nå sier jeg ikke at kronprinsen skal irettesette Goldman Sachs i Davos, men det et eksempel på at kronprinsparets mer eller mindre politiske engasjement er fullt av miner. Og trolig er de også uten noen reell påvirkning på å bekjempe fattigdom gjennom denne kanalen. WEF er kanskje først og fremst en rikmannsklubb, som er bra for business og som gir et skinn av gode hensikter. Det sies også at WEF i Davos aldri blir det samme, nå som vi nå går inn i en lengere periode med økonomiske vanskeligheter internasjonalt.

Jeg synes det er kritikkverdig at bærebjelken i kronprinsparets engasjement er tuftet på WEF og Davos, eksempelvis med deres nettverk Young Global Leaders i regi av nettopp WEF. Det kan stilles spørsmåltegn ved om kronprinsen i det hele tatt er en ”global leader”. Er han virkelig en leder som de andre i dette nettverket? På nettsiden er han til og med kategorisert i kategorien ”politics”, sammen med folkevalgte verden over. Det fremstår pussig. For han er verken politiker eller forretningsmann, som de øvrige tilknyttet dette nettverket. Han er Norges neste regent. Og å bruke kategorien ”leder” på ham gir meg assosiasjoner til regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Det grunnleggende spørsmålet er hva det norske kongehuset skal være, og jeg synes ikke det skal være utenrikspolitisk, slik som kronprinsparet nå definerer sin rolle. Det er utenriksministerens rolle, og de kongeliges oppgave skal etter mitt syn kun være basert på den symbolske snorklippingen. Dessuten bør den være basert på norske interesser, og da kanskje først og fremst norske næringsinteresser. Det er staten og nasjonen Norge, som må være kongehusets utgangspunktet i all den tid verden er organisert i nasjonalstater.

Dette bringer oss over i et annet tema som kronprinsparet er blitt kritisert for, nemlig deres nettverk. Kronprinsparet er venner av landets utenriksminister og deltok i hans private 50-årsdag. Hvor nært dette forholdet er vet jeg ikke, men jeg synes det er en utidig at de deltok her. Men det er kanskje ikke så rart, når kronprinsparets engasjement, har mye til felles med Jonas Gahr Støres utenrikspolitiske engasjement, med andre ord AP-politikk. Greit nok at de kongelige skal kjenne norske politikere, men de bør være forsiktige med for sterke personlige bånd til politikere, som nære venner. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at kronprinsparet er blitt godt kjent, nettopp gjennom hans rolle som utenriksminister. Det samme kan sies om mediefolk som kronprinsparet også omgås med på privaten. Jeg undres hvordan de er blitt kjent med disse. Det er pussig at mange av kronprinsparets venner er mediedoldiser (som NRKs Hege Duckert,  Ales Ree og Bård Tufte Johannsen), samt internasjonale jetsettere som Chris Martin og Gwyenth Paltrow, motekongen Valentino og Vouge-redaktør Franca Sozzani. Selvfølgelig skal kronprinsparet få ha venner, men hvorfor skal de omgås norske kjendiser og internasjonale jetsettere? Hva har internasjonale jetsettere med Norge å gjøre, og hva har det med bekjempelse av fattigdom å gjøre? Lite. Derfor er det også pussig at kronprinsessen er storforbruker av italiensk mote som Valentino. Burde hun heller ikke bruke klesbudsjettet sitt i Norge og i norsk økonomi? Slik sett har jeg mer sans for det britiske kongehus som handler hos britiske leverandører by ”royal appointment”, som det heter.

Oppsummert synes jeg at kronprinsparet i større grad bør fokusere sitt engasjement i og for Norge både når det gjelder klær og de saker, mennesker, bedrifter og organisasjoner de velger å kaste glans over. De bør kutte båndene til World Economic Forum, la Norges utenriksminister ta hånd om utenrikspolitikken og fokusere mer på snorklipping. Det er kanskje kjedeligere for dem, men det de er til for.

For ordens skyld:

Jeg er republikaner. Men jeg tror ikke republikk vil bli etablert i min levetid med mindre regenten selv abdiserer. Republikk er etter mitt syn en naturlig utvikling av demokratiet slik det har utviklet seg fra 1814 til i dag. En republikk vil også unngå de uheldig nettverkene med mediefolk og politikere, som vi ser er blitt etablert mellom kronprinsparet og Ari og Märtha Louise Behn.

Det kan også nevnes at jeg har hatt sommerjobb på Slottet, som omviser  sommeren 2004. Det bidro ikke til å øke min tilslutning til monarkiet.

3 thoughts on “Kronprinskritikk 2.0

  1. Du har selvfølgelig helt rett i det du skriver ang. begge hovedområdene – WEF og karriérevalg. Men er det overhode mulig å si at en som er statsoverhode (eller også en «på vent», som her) IKKE bedriver politikk? Er ikke det å drive en stat – uansett engasjementsgrad – politikk i seg selv? Dette har man prøvd å definere seg bort fra ved å si at kongefamilien ikke skal drive partipolitikk. Nnoe den har vært flink til å unnå, men hvor også kronprinsparet er iferd med å bevege seg i nye retninger mht. valg av sosial omgangskrets. Nå vil jo enhvers omgangskrets ha politiske meninger, men hvis de også har sterkt, offentlig kjent partipolitisk engasjement, så vil jo spørsmål reise seg. Det litt merkelige er jo at denne problemstilingen ikke ville forsvinne helt i en republikk, heller. Mange republikker har jo valgt en løsning der presidenten skal stå mer eller mindre over (parti)politikken. Men hun eller han er jo rekruttert nettopp fra denne, og, igjen, er det mulig for et statsoverhode å være upolitisk? Når det gjelder kronprinsessens evt. enklere vei til akademiske grader, så reiser jo også det spørsmål begge veier. Man kan jo ikke nekte mennesker muligheten til selvrealisering, uansett hvilken rolle de måtte ha i samfunnet. Samtidig som jo den akademiske institusjon som gir graden også (muligens) vil kunne ha konkurransemessige fordeler av denne studenten. I tillegg kommer den (i ulik grad store) respekt menneskene på den akademiske institusjonenfor måtte ha for et medlem av «de styrende kretser» (noe som sikkert også ville gjelde i en republikk, hva med f.eks. barna til Obama?). Selv er jeg ikke republikaner, antagelig mest av frykt for det persongalleri vi da hadde måttet forholde oss til i løpet av min levetid (f.eks. Borten og Korvald). Er kanskje mest tilhenger av en «folkerepublikk», der jeg selv opererer kynisk og grusomt i bakgrunnen med uinnskrenket makt. En statsform neppe heller jeg får oppleve i min levetid…

  2. Som republikaner er jeg fullt enig at det er mange uheldige konsekvenser av disse menneskers livstil og «attitude». For meg er de høyst unødvendige i et demokrati og er i virkeligheten en anakronisme i vår tid!
    At de er en samlende faktor og gode ambassadører er vel overdrevet og mange myter florerer om deres innvikning på divers områder.
    I vår lille nasjon styres landet utmerket uten en konge.
    Vi trenger ingen «pompøs» president men burde kunne utnytte Stortingspresidenten utover oppgaven som møteleder i Stortinget. Han vil da bli en president (med en liten stab) som kan gjløre en like god jobb som er lønnsregullert og kontrollbar! (mye kan sies i denne forbindelse og andre løsninger er mulig, men ikke en president a la USA & France – heller lik den på Island).
    Med litt folkeopplysning om de reelle fakta om hva «royaliteten» koster og innbringer vår nasjon, burde kunne forandre «glansbildet».
    Med innsats fra republikanere i alle partier og en framtidig folkeavstemning, vil muligens en republikk kunne bli etablert i vår tid!

  3. Har ikke noe personlig i mot de kongelige og hadde faktisk fornøyelsen av å hilse på kong Olav flere ganger, en meget sympatisk mann.
    Synet på personene i kongehuset er etter min mening irrelevant, det er prinsippet om at et land ikke er et fullverdig demokrati før alle potensielt har muligheten til å bli landets øverste leder som er viktig.
    Tror ikke det er mange som er klar over at vi faktisk ikke er et fullverdig demokrati, vi er et monarki med demokratisk styre. Hilsen Høyre mann og republikaner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s