Home

Det er på høy tid med en gjennomgang av momsfritaket for norsk bokbransje.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter, forlegger og høyremann.

Innlegg i DN Etter børs, 13, oktober, 2011.

Nylig ble det offentliggjort at kulturminister Anniken Huitfeldt har bedt konsulentselskapene Oslo Economincs, Simonsen Advokatfirma og Oeconominca gjennomføre en utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler og mer spesifikk behovet for en eventuell boklov. I Klassekampen har redaktør i bransjebladet Bok og samfunn, Dag H. Nestegard og leder av Forfatterforeningen, Anne Oterholm ytret bekymring for at økonomer skulle utrede kulturpolitiske spørsmål. Hvordan utredernes konklusjoner blir, er ikke gitt, men det er på høy tid at bokbransjen svært gunstige offentlige støtteordninger revurderes.

Siden 1960-tallet har den norske bokbransjen hatt momsfritak. I praksis betyr dette at bøker er fritatt moms i siste omsetningsledd, som gjør at bokkjøperne slipper å betale moms på boken. Bokhandelen og forlagene får slik mer penger for boken, samtidig som de får fradrag for utgående moms. Dette ble innført av Borten-regjeringen for å stimulere markedet i en tid med forlegger- og bokhandlerdød. I dag utgjør momsfritaket om lag 1,5 milliarder i indirekte støtte for bokbransjen. I tillegg kommer de direkte støtteordningen gjennom innkjøpsordningene organisert av Norsk Kulturråd.

Moms er statens viktigste inntektskilde. Når enkelte bransjer har momsfritak, er det for å stimulere markedet, og for å gi livets rett til produkter det kanskje ikke er et like godt marked for. Men da bør det finnes gode argumenter for ordningen. Når momsfritaket er en etterlevning fra 60-årene kulturpolitikk, er det betimelig å spørre om det fremdeles finnes gode argumenter for ordningen.

Selv jeg er tilbøyelig til å svare nei. Utgivelsesvolumet i norsk bokbransje i dag er enormt, kanskje til og med for stort. Dessuten er den trykte boken på ingen måte noen garantist for ytringsfriheten, som mange i bokbransjen pompøst skyver fremfor seg for å legitimere særordningene. Ytringsfriheten lever kanskje aller best på internett, noe regimekritikere i Iran og Midt-Østen illustrerer.

I en radiodebatt i P2s Kulturhuset nylig med forlegger Arve Juritzen og litteratursosiolog Cecilie Naper uttrykte sistnevnte en bekymring for det stadig mer markedsorienterte forleggeriet. Hun mente det ødela for folkets lesning, som hun mente var for lite mangfoldig sammenlignet med det norske folks lesning på 60-tallet. Man må nesten være forsker for å hevde noe så dumt. Folk må velge selv hva de skal lese. Tilbudet til leserne er i dag kanskje større enn noen gang. Mangfoldet av kulturproduktet er aldri vært større, både nasjonalt og internasjonalt. Å nå ut folk med kulturprodukter handler i stor grad om evne til markedsføring, noe Juritzen har skjønt når han klarer å selge 800 000 bøker av Cecile Samartin i Norge.

Støtteordningen for bokbransjen i Norge er blitt en hvilepute, som bokbransjens manglende evner til kreativ markedsføring illustrerer. I stedet for å markedsføre bøker pøses det ut såkalte smale skjønnlitterære utgivelser som går rett til innkjøpsordningen fra Norsk Kulturråd. Mange av disse bøkene får ingen kjøpere eller lesere. Hos bibliotekene ender de i magasinene. Denne policyen skal i følge bransjen angivelig fremheve deres samfunnsansvar som garantist for norsk språk og kultur. Derfor skal subsidiene på 1,5 milliard i året gjennom momsfritaket opprettholdes. Dette er en stor bløff, for storparten av norske bokutgivelser per år er læremidler som også får momsfritak. Å støtte bransjen gjennom momsfritak er et svært upresist politisk virkemiddel, som gir mange gratispassasjer.

Subsidene ser også ut til å ha blitt en hemsko for utviklingen av den publisistiske kultur i Norge. Det kanskje fremste eksempel på det er norsk bokbransjes manglende evne til digital tilpasning av norske utgivelser. På de klønete norske e-bok sidene bokskya.no og digitalbok.no er tilgjengligheten dårlig og prisene kunstig høye.
Skal norsk bokbransje evne omstillingen til en digital fremtid nytter det ikke å forsette å tigge staten om mer støtte, slik Kunnskapsforlaget i 2010 ba om 35 millioner for å fremdeles utgi leksikon på papir. Bransjen må vise større evne og vilje til både tilpassning til markedet og det digitale formatet. Dagens kulturpolitikk for bokbransjen er utgått på dato. Nettopp det gjenstår det å se om kulturminister Anniken Huitfeldt evner å innse og gjøre noe med.

6 thoughts on “Kulturpolitikk utgått på dato

  1. Jeg sier meg enig i dette. Etter hvert som ebok-debatten har utviklet seg, har jeg begynt å betrakte moms-diskusjonen som en avsporing, og som en tematikk som egentlig ikke angår verken leser eller forfatter. Moms er forlagenes gebet.

    I stedet for å fokusere på moms, bør man rette blikket mot utsalgspris og forfatterroyalty, så får det bli opp til forlagene å effektivisere sin produksjon. Kjente engelske (og kvalitetspregede) forlag har dobbelt så stor produktivitet som de store norske, dvs. de produserer dobbelt så mange bøker per ansatt. Det har selvsagt noe med overproduksjonen i norsk forlagsbransje å gjøre, enb overproduskjon som er betinget av dagens subsidiering.

    «Alle» er glade i det årlige MAMMUT-salget, men i virkeligheten er jo MAMMUT en megetsigende tegn på overproduksjon. Populariteten skyldes selvsagt at nye, norske bøker er dyre. Man skal ikke så veldig langt nedover på inntektsstatitikken før det blir uoverkommelig å spandere på seg en ny norsk roman én gang i måneden til en pris av 400 kroner. Det hjelper ikke å vise til bokklubber og biblioteker. Primærutgaven av en hvilken som helst bok er selvsagt den innbundne førsteutgaven. Det skulle vært artig å sett en statstikk over hvor mange av kjøperne av innbundne førsteutgaver av norske romaner (bokklubber unntatt) som IKKE har tilknytning til bokbransjen i en eller annen forstand, og hvor mange som er det som gjerne kalles «vanlige» folk.

    Det er ingen menneskerett å få en bok utgitt. Men når en gjennomsnittlig ny norsk roman selger under 500 eksemplarer utenom innsalget til biblioteket for deretter å havne på MAMMUT, er det alle grunn til å stoppe opp og sette et kritisk spørsmåltegn bak hele det norske boksystemet.

    Noe av det mest positive med ebokens inntreden, er at den gir grunnlag for en lavere pris til leser på en elektronisk førsteutgave. Det er blitt hevdet fra forlagshold at en ebok egentlig ikke er så mye billigere å produsere enn en trykt bok. Det er et argument som de fleste vil ha vondt for å svelge. Å påstå at bortfallet av utgifter til papir, trykkeutgifter, transport, lagring og den fysiske bokhandelen ikke vil få eller engang kan få konsekvenser for bokutgivelsene i Norge, er rett og slett en absurd påstand.

    Da rammene for den norske bokbransjen ble lagt på 60-tallet, var den såkalte bokhandeldøden et viktig argument. I dag finnes det knapt bokhandler i tradisjonell forstand lenger, Haugen Bok til tross, ARK, Tanum, Norli, ja, selv Tronsmo er eid av forlagene. Størrelsen «pris til bokhandel», som forfatternes royalty er basert på, er blitt et fiktivt beløp, siden forlagene i praksis selger til seg selv.

    Ebok-debatten i Norge ble i første omgang en debatt om moms. I stedet burde man ha benyttet anledningen til å etablere et fullstendig nytt system. Mye skyldes riktignok papirromantikk og skepsis til at eboken ville bli en suksess. Men tallenes tale er klare fra utlandet. Amazon selger nå flere elektroniske bøker enn papirbøker, og med nettbrettenes ferd mot masseutbredelse, er det bare et tidsspørsmål før papirboken blir minoritetsutgaven eller får samme status som vinylplaten. Det gjelder ikke minst skolebøkene, som forlagsøkonomien i høy grad er basert på, som du helt riktig påpeker. Storingsrepresentantene er i ferd med å få sine saksdokumenter på iPad, og om ikke så altfor mange år vil landets skolelever ha samtlige skolebøker på ett brett og ingen ransel.

    Du har derfor helt rett i at det gamle systemet, der momsfritak var et sentralt virkemiddel, er utgått på dato. Vi bør i stedet gå sammen, forfattere, forleggere, biblioteker og myndigheter, og etablere et nytt, moderne system som kan vare i 50 år, dvs. like lenge som det gamle systemet har eksistert.

  2. liten faktakorreksjon:

    > Kunnskapsforlaget i 2010 ba om 35 millioner for å fremdeles utgi leksikon på papir.

    Siste papirutgave av Store norske leksikon kom ut så sent som i 2005-2007. Da var det Fritt Ord som hadde bevilget 10 millioner for noe så anakronistisk som leksikon på papir, ti år etter at internett ble et massemedium. I 2010 ble det søkt om 7 millioner kr årlig til ajourføring av leksikonet fra flere departement, men denne gangen kun til nettutgaven.

    Som kuriositet kan det nevnes den mest populære quizkonkurransen i i byen min i 2009 fikk sponset papirleksikonet som to år før hadde kostet 12900 kr som konkurransepremie, var det vanskelig å få vinnerne til å ta i mot premien, selv om det var ordnet med varebil for å frakte så mange tonn med papir.

  3. Men å fjerne momsfritaket vil legge press på ett uttall av bokhandlere i hele Norge. Flere og flere bokhandlere har lagt seg konkurs, og mange sliter økonomisk. Da er det veldig greit å støtte seg på denne lille støtteordningen. Alle inntekter av e-bøker går til forlagene og de store kjedene. Ingen av bokhandlerne som er med i kjedene får en del av denne inntekten. Internettsalg og e-bøker minsker papirsalg, og fører igjen til mindre inntekter for både bokhandlere, forfattere, forlag, og minsker det kulturelle mangfoldet. Skoleboksalget er nå dominert av staten, i motsetning til før hvor bokhandlerne hadde denne inntekten. Hvis denne «støtteordningen» fjernes, vil flere og flere bokhandlere slå seg konkurs. Hva vil skje med bokhandelnorge, og alle inviduelle eiere som har dette som levebrød? Du vet ikke noe om denne bransjen og alle livene som avhenger av denne «støtteordningen» som du kaller det.

    • Ja, det er en korrekt observasjon. Bokhandlere over hele landet vil trolig måtte legge ned. Jeg der det ikke som statens oppgave å sørge for at det skal være en bokhandel på hvert naust, og det er ingen lite støtteordning. 1,5 milliarder årlig er ikke en ubetydelig sum.

      Enig at skolebokordningen tidligere var god for lokale bokhandlere.

      Jeg vet mye om denne bransjen og om politikk. Jeg kan fortelle deg følgende: Det er ingen mennekserett å drive bokhandel eller en hvilken som helst annen næring. Alle virksomheter må ha en viss økonomisk berettigelse for å kunne drive.

  4. I in addition to my friends have already been following the good suggestions located on your website and then suddenly I had a terrible feeling I never expressed respect to the site owner for those strategies. These guys came for that reason glad to study all of them and now have in fact been loving those things. Appreciation for indeed being considerably accommodating and also for making a decision on this sort of awesome subject areas most people are really needing to learn about. Our own honest apologies for not expressing appreciation to you sooner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s