Home

I våres opplevde jeg alle næringsdrivendes skrekk: bokettersyn. Alle jeg kjenner som driver næring frykter at futen skal banke på døren. Det er ikke nødvendigvis fordi de har noe å skjule, snarere er det basert på ubehaget det er å være under mistanke fra skattemyndighetene. Det kjennes ikke bra.

For min egen del endte det at jeg ble ”tatt” for noen formelle feil i regnskapsførselen og måtte betale noen ti-talls tusener i ekstra skatt. Selv mente jeg at jeg hadde mitt på det rene og at jeg hadde handlet i god tro, til tross for formelle feil. Jeg bad derfor kontrollørene om å bruke skjønn i saken. Men det var ingen nåde. To uker etter klagen min kom vedtaket, tvangsendring av selvangivelsen og krav om innbetalingen av skattekravet sporenstreks.

Regnskapsførsel, selvangivelse og betaling av skatt og avgifter, er det eneste område i samfunnet der det kun gis to karakterer: 6 eller stryk. Og det til tross for at både statsautoriserte regnskapsførere og norske topp-politikere som vedtar reglene har problemer med å følge dem. Det er faktisk så komplisert. Og det er intet rom for skjønn hos norske skattemyndigheter. Systemet er svært firkantet og hos skattemyndigene har det, sies det, etablert seg en kultur, hvor synet på skattebetaleren er at alle i utgangspunktet snyter på skatten. Hos de ansatte går det gjerne prestige i å ta folk for feil og lovbrudd.

Et av de mest groteske eksemplene på overgrep skattemyndighetene har gjort de senere årene, er saken om Hans Norum, taxisjåføren og hestopptrederen fra Moss, som regelrett ble forfulgt av hans lokale ligningskontor i Råde kommune fra 1994 frem til i dag. Først etter at Aftenposten skrev om saken i 2008, tok skattemyndighetene selvkritikk og varsel ny gjennomgang av saken. Saken til Norum minner et justismord. På grunn av en utvilsomt inkompetent og uredelig saksbehandler tilbake i 1994 har Norum fått livet ødelagt.

Les om saken her.

Skattemyndighetenes behandling av Hans Norum er et overgrep. Jeg håper Norum får den oppreisning han fortjener, for dette er sjokkerende lesning.

Som høyremann er min grunnholdning at skatt er et nødvendig onde, og aller helst ønsker jeg så lave skatter så mulig. Dette er tuftet på at jeg mener enkeltindivdet selv er best skikket til å håndtere egne midler. Det er et spørsmål om personlig og økonomisk frihet. Et lavere skattinntak gir folk større handlerom i økonomien, som igjen skaper økonomisk vekst. Eksempelvis vil lavere skatter i dagens Norge, gi økt aktivitet i økonomien, samt økte moms-inntekter til staten.

Min far som er sosialøkonomi pleier og si at staten må skuffe inn de inntekter den kan få via skattinngangen, hvis ikke kan det gå utover statens eksistensgrunnlag. Futen må kreve inn. Denne logikken finner jeg forståelig, men i mangel på et bedre ord umoralsk. Ayn Rands bok The Fountainhead kan stå som et eksempel. I denne fortelles historien om arkitekten Howard Roark og hans kamp for å få gjennomslag for sin kreative ideer og prosjekter. Han lykkes ikke, og motarbeides av middelmådige og ærgjerrige personer på sin vei. Det kan være et bilde på skattinnkreveren og den skattlagte. Futen håner og plager den skapende kraft i samfunnet, de næringsdrivende, med sin byråkratiske og formalistiske adferd. Samfunnets grunnlag er ikke staten, men det private intiativ og skaperkraft. Derfor må næringsdrivende og enkeltindividet få agerere så fritt så mulig.

Staten og skattemyndighetenes regleverk er i dag til en viss grad ett hinder for skaperkraften. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning å skylde på kreativiteten og manglende innsikt i papirarbeid, når man blir tatt for skatteundragelser, slik Odd Nerdum gjorde nylig. Men skatteinnkrevning skal ikke være formalistisk, og hvis det finnes en kultur i skatteetaten hvor de forutsetter ”at alle skatteobjekter snyter” må det gjøres noe. Min regnskapsfører kunne eksempelvis fortelle følgende skrekkhistorie om en saksbehandler, som da de klage på omgjøring av lån fra selskap til lønn: ”Kunne han ikke bare betale, da? De vil garantert finne noe annet å ta ham på”, skal sakbehandleren ha sagt. Denne mistroen overfor næringsdrivende tjener ingen, verken staten eller borgerne.

Skattetaten bør opptre med ydmykhet overfor borgerne, og premisset bør være at ingen er skyld i skattesvik før det er bevist. Skattinnkrevingen bør være mindre formalistisk enn i dag. Når det gjelder min egen sak, så handlet jeg i god tro. Det hadde de ingen sympati for. Det er ingen tvil om at reglene for både næringsdrivende og vanlige skattebetalere bør bli mindre omfattende. Folk tør knapt gi hverandre en flaske vin lengre, fordi de er redd for konsekvensene, enten det er å bli beskyldt for korrupsjon eller for å snyte på skatten med fradragsberettiget representasjon.

Vi trenger et likningsvesen tilpasset et moderne fleksibelt Norge. Et likningsvesen som er åpen for at de i likhet med ordinære skattebetalere kan begå feil.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s