Home

Slappe, livsstilsradikale holdninger lever videre i norsk musikkliv.

Av Erik Lundesgaard

Høyremann og musikkelsker

Kronikk i Klassekampen, 6 juli, 2011.

Hvorfor er det bare djevelen som skal ha den gode musikken, spurte grunnleggeren av Frelsesarméen William Booth. Jeg undrer meg også. Hvorfor er det venstresiden som skal ha eierskap til den gode populærmusikken? I forbindelse med Bob Dylans 70 års dag nylig dekonstruerte FrpU leder Ove Vanebo myten om Bob Dylan som sosialist og venstresidens musiker. Dylan er å regne som apolitisk og i beste fall en tradisjonell konservativ doserte Vanebo med overbevisende belegg i artistens omfattende låtkatalog.

Vanebos oppgjør med myten om at den gode populærmusikken har tilhold på venstresiden var betimelig. Norske venstreradikale har for lenge kunnet få definere og påberope seg at populærmusikken tilhører dem.

Likevel, noe skal de venstreradikale ha: Natur og Ungdom fikk med både BigBang og DeLillos å fronte SVs kjernesak nummer en med en samleplate mot oljeboring i Lofoton og Vesterålen. Trolig ville få artister stille opp på en samleplate for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Et unntak er kanskje jazzmusikeren Mathias Eick, som i motsetning The whitest boy alive aka Erlend Øye, ikke hadde noen problemer med å ta imot det noe omdiskuterte Statoilstipendet under ByLarm i 2009. ”Majoriteten av vår rikdom kommer tross alt fra sedimentære bergarter”, uttalte Eick til Dagsavisen da han ble konfrontert oljepengene han tok i mot. Et vesenlig poeng de som kaster stein i glasshus gjerne overseer.

Populærmusikken har sitt opphav i motkulturer. Helt siden populærmusikkens spede ungdom i 1950-årene med filmen ”Rock around the clock” og Bill Haleys ikoniske låt med samme navn, har det å være på kant med det etablerte og konservative samfunnet vært uløselig knyttet til genreen. Populærmusikken og utfordring av snerpete verdier går hånd i hånd, enten det gjelder Elvis sin hoftevrikk, Beatles sitt lang hår eller Jimi Hendrix sitt kjærlighetsbudskap. Musikken siden 1950-årene frem til i dag har bidratt til å frigjøre samfunnet fra en prippen moral. Populærmusikkens vesentligste bidrag til samfunnet (utover det rent musikalske) har egentlig ikke vært knyttet til politikk. Snarere er det viktigste bidraget knyttet til individets frigjøring; friheten til å velge sitt liv og finne sin egen vei i livet uten å bli fordømt for det. Nettopp det er kanskje mer en liberal dyd, enn en sosialistisk.

Torbjørn Røe Isaksen påpekte for kort tid siden i en artikkel i Minerva, at fortolkningen av artister som venstreradikale er basert på et politisk skjema vi ikke finner i Norge, endog Europa. De kristenkonservative finnes knapt her. I USA er de ikke en ubetydelig maktfaktor. Når norske venstreradikale påberoper seg eierskap til Bruce Springsteen eller Bob Dylan, så er det slike verdiskjemaer som gjør at de kan det. Det er lett å ta amerikansk motkultur til inntekt for ordinær norsk venstreradikal livsstilssosialisme. Men det handler først og fremst om at norsk intellektuell kultur siden 68-generasjonen har vært preget av en forakt for Amerika, i kombinasjon med lite kunnskap om kontinentet. To av denne generasjonens store inspiratorer, henholdsvis Dag Solstad og Kjartan Fløgstad sine holdninger står som et eksempel på det. De har inspirert flere generasjoner intellektuelle med sine lettvinte politiske analyser av USA.

Frank Zappa er et uttrykk på det komplekse verdiskjema i USA. Zappa var den fremste motstanderen av den etter hvert så famøse saken fra 80-tallet med Parents Music Resource Center, ledet av Al Gores kone, Tipper Gore. Hennes engasjementet for merking av musikk med grovt voldelig eller seksuelt språk med ”Parantel Advisory”, ble vekket da hun overhøre at sin tenåringsdatter lyttende til Prince-låten ”Darling Nikki”. ”I met her in a hotel lobby. Masturbating with a magazine. She said howd u like 2 waste some time,” skal ha vært linjene som vekket Gores vrede. Zappa kjørte kraftig mot Gore og hennes merkeordning, som senere ble etablert. Med den amerikanske konstitusjonen i ermet argumenterte Zappa overbevisende for at dette var å vurdere som sensur og grunnlovsstridig. En norsk venstreradikal vil kanskje ta dette til inntekt for sitt politiske grunnsyn. Men i debattprogrammet Crossroads på CNN i 1986, kom imidlertid Zappas politiske holdninger tydelig frem:

John Lofton (Washington Times): Are you an anachist, mr. Zappa?

Frank Zappa: No, as a matter fact I am conservative.

Slappe, livstilsradikale holdninger lever videre i musikklivet i dag. Timbuktu og Lars Vaular er to artister som i det siste har markert seg slik på det mest infantile vis. Norges-vennen Timbuktu kastet angivelig Frp-leder Siv Jensen ut fra backstage-området under en konsert i Hemsedal nyttårshelgen. Om han virkelig var så politisk engasjert som han liker å fremstå, burde han vært opptatt av dialog på tvers av den politiske skalaen. Først når vi snakker sammen går verden videre.

Forakten for Frp er utbredt. En slik forakt kommer til uttrykk i Lars Vaulars låt ”Kvem skjøt Siv Jensen”. Låta er dristig, men ikke uten ironi:

Men eg bryr meg ikkje om kem det va, for Siv va så tjukk i hodet at kulen bare prellet av.

Som mye god kunst spiller Vaulars låt på tvetydighet. Men jeg har problemer med å forstå Vaulars engasjement mot Siv Jensen og Frp. Jeg går ut i fra at mannen som musiker er næringsdrivende. Da ville han utvilsomt tjene mer på høyrestyre enn venstrestyre.

Når alt kommer til alt, så er politisert musikk kjedelig. Det er musikken som teller. God musikk handler først og fremst om å føle. Politikk i musikk er alltid sekundært. Jeg bryr meg eksempelvis lite om at 1990-talls heltene i funk-hardcore bandet Rage Against the Machine var overbevist radikalere. Vokalst Zack de la Rocha mer eller paranoide radikalisme i tekstene er mildt sagt lattervekkende. Men det betyr ingenting. Låtene og musikken har en særegen kraft. Det låter tøft. Den noe venstreorienterte BigBang-sjefen Øystein Greni sa det så riktig i et intervju med Aftenposten, da han lanserte deres siste plate i mars i år: ”Musikk må føles, ikke tenkes. Bob Dylan er nok en poet på det tekstlige plan, men det er Michael Jackson som får folk til å føle.” Musikk er musikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s