Home

Alternativ medisin ble innført i offentlig helsevesen av overbeviste, for ikke å si frelste, politikere.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter

Denne kronikken sto i Klassekampen, 2 mars, 2011. Jeg har nå lagt til kildene, slik at alle kan sjekke disse om ønskelig.

Alternativ-bransjen har vært en sterkt voksende bevegelse i Norge de siste tiårene, og nå er alternativ behandling på full fart inn i norsk offentlig helsevesen.

I Norge har prinsesse Märtha Louise blitt en halvoffisiell beskytter av alternativbransjen, gjennom å stå frem med sine angivelige evner og etablert engleskolen. Samtidig har noen av de største boksuksesser de siste årene vært bøkene om den synske helbrederen Jorleif Gjerstad, henholdsvis Snåsamannen med Ingar Sletten Kolloen (2008) og Den gode kraften (2010). Fra Snåsa til Slottet har det alternative blitt stuerent. På 2000-tallet ble det alternative mainstream i Norge.

Imidlertid handler alternativ bevegelsens vei til etablissementet i Norge om større prosesser enn prinsessen og Snåsamannen, selv om de er en del av det store bildet. Helt siden 80-tallet har det foregått en politisk prosess om å gi det alternative innpass i norsk helsevesen, og en av arkitektene bak det hele var selveste Thorbjørn Jagland.

I 1997 er Thorbjørn Jagland statsminister i Norge. Jagland har stått frem med sine positive erfaringer med alternativ medisin, henholdsvis akupunktur og homopati. Jagland gir helseminister Gudmund Hernes i oppdrag å opprette et utvalg som skal ”(…) drøfte hvorvidt ulike former for alternativ medisin bør ha en plass i tilknytning til det etablerte helsevesenet. Utvalget skal også utarbeide et forslag til aktuell lovregulering av alternativ medisin”, offentliggjøres det i en pressemelding i april 1997. Professor i legemiddellære ved Universitetet i Tromsø (UiT), Jarle Aarbakke, får jobben som utvalgets leder.

Etter Jaglands skjebnesvangre kabinettspørsmål til velgerne med sitt 36,9 ved valget høsten 1997, danner Kjell Magne Bondevik regjering og Dagfinn Høybråten blir helseminister. Når professor Jarle Aarbakke like før jul i 1998, leverer sin NOU 1998:21 om alternativ medisin er det Høybråten som er adressaten. I likhet med Jagland er også Høybråten en svoren tilhenger av alternativ behandling.

Når historien om norsk helsepolitikk de siste 20 årene skal skrives er Aarbakke-utvalget umulig å komme utenom. Utvalget snudde opp ned på helsevesenets forhold til alternativ medisin. Utvalget la grunnlaget for en ny lov om alternativ medisin, samt bidro til opprettelsen av et nasjonalt forsknings- og informasjonssenter for alternativ medisin (NAFKAM og NIFAB) tilknyttet UiT. I utvalgets anbefalinger het det eksempelvis:

“Utvalget ønsker at kunnskapen om alternativ medisin skal øke, og at pasienten gis mulighet til å dra nytte av denne kunnskapen slik at valgfriheten blir mer reell og sikkerheten for pasienten styrkes. Utvalget ønsker også tiltak som øker åpenhet og respekt mellom alternativ medisin og skolemedisin for å møte pasientens behov. Økt samarbeid kan være med å synliggjøre alternativ medisin.”

Videre foreslo utvalget en offentlig registerordning, samt godkjenning og autorisasjonsordning for alternativ behandling. To forslag som mer eller mindre har blitt en realitet, da NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har fått ansvar for å gi offentlige godkjenninger av utdannelser innen det alternative feltet.

Det direkte resultatet av Aarbakke-utvalget var en Stortingsmelding i 1999, som også understreket behovet for forskning, informasjon og kontakt mellom alternative behandlere og helsemyndigheter. Stortingets sosialkomité repliserte med et enstemmig ønske om en ny stortingsmelding i 2002, som kunne erstatte den sovende kvakksalverloven om alternativ medisin.

Før det endelige lovforslaget ble forelagt Stortinget fikk ikke mindre enn 140 ulike høringsinstanser uttale seg. En av innvendingene fra Legeforeningen gikk på begrepsbruken. Alternativ behandling ble foretrukket fremfor alternativ medisin, siden sistnevnte lett kunne misbrukes og gi inntrykk av at behandlingen har dokumentert effekt.

Kjernen i lovforslaget fra helsedepartementet var imidlertid et forbrukerperspektiv på helsetjenester. I Stortingsmeldingen fra 2002 kan man lese:

”Departementet legger til grunn at pasientens rett til selv å kunne velge alternative behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten må bli møtt med respekt både i helsetjenesten og hos helsemyndighetene, uavhengig av offentlig engasjement i sektoren.”

Med dette som utgangspunkt, kvittet man seg med den gamle kvakksalverloven fra 1936, samtidig som man åpnet opp for alternativ behandling utenfor det offentlige helsevesenet. Forbrukerperspektivet gjorde at helsevesenet kunne unngå spørsmål om behandlingens dokumenterte effekt. Så lenge pasienten fant det givende, var det tilstrekkelig. Nå skulle ikke lenger medisinsk forskning legges til grunn for hva helsevesenet skulle tilby og anbefale, men hva pasienten oppfattet som nyttig.

Da den nye loven ble vedtatt i 2003, hadde Nasjonalt forskningsinstitutt for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ved Universitetet i Tromsø vært operativt i tre år. Professor i forebyggende medisin Vinjar Fønnebø, som også hadde vært med i Aarbakke-utvalget, fikk jobben som direktør for instituttet. Noe av det første NAFKAM fikk ansvar for var det mye omtalte helsesamarbeidet mellom Norge og Kina om kunnskapsutveksling, forskning og utdannelse innen tradisjonell kinesisk medisin, initiert av Høybråten. Dessuten ble informasjonsbasen, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB), lagt under Fønnebøs institutt.

Sett utenifra kan prosessen om en ny lov, inntreden av det alternative i norsk helsevesen og opprettelsen av et nasjonalt forsknings- og informasjonssenter i Tromsø sees som en form for helseaktivisme. Politikere med en klar overbevisning og agenda, søkte sammen med forskere med klare preferanser for alternativ medisin, for å gi det alternative innpass i helsevesenet.

Når man ser tilbake på prosessen som ledet til en ny lov om alternativ medisin og opprettelsen av NAFKAM og NIFAB, er det umulig å ikke være kritisk til måten det har skjedd på. Inkluderingen av alternativ medisin i offentlig helsevesen har et utgangspunkt i overbeviste, for ikke si frelste politikere. Spørsmålet er om til dels kontroversielle behandlinger er noe offentlig helsevesen skal befatte seg med, og at politikere skal kunne tre emner nedover hodene på forskningsmiljøene.

NAFKAM og NIFAB har vært gjenstand for kritikk, og det med rette. Det alternative bør møtes sunn skepsis, fordi mye av det alternative bryter med grunnverdiene i det vestlige samfunnet, nemlig fornuft- og vitenskapstroen. Riktignok er den avvisende holdningen som skolemedisinen tradisjonelt har hatt til alternativ medisin ikke nødvendigvis så fruktbar. Uansett hvordan man ser på det, så representer det alternative noe interessant fordi det har så mange tilhengere, og fordi det synes å tilby noe skolemedisinen ikke tilbyr like godt, nemlig nærhet og omsorg.

Et av forskningsprosjektene som NAFKAM har gjennomført, og som Fønnebø har formidlet til offentligheten, er om bruken av alternativ behandling i norsk helsevesen. I 2003 gjennomførte de en spørreundersøkelse blant sjefslegene ved norske sykehus om alternativ medisinsk behandling. Resultatet var at alternativmedisinsk behandling tilbys ved hvert fjerde norske sykehus. Denne undersøkelsen synes typisk for mye av det NAFKAM befatter seg med, nemlig samfunnvitenskaplige prosjekter. Mest merkverdig i den sammenhengen, er deres register RESF (Register for eksepsjonelle sykdomsforløp). Her samler de ”historier” fra folk som er blitt friske på uforklarlig vis, nærmest ved mirkaler! Det pussige ved i det hele tatt å føre et slikt register, er jo at de fleste sykdomsforløp, går over av seg selv. En pasients beretning om ”mirakler” ved bruk av en alternativ behandling, kan i så måte ha mange forklaringer. Men ved Norges eneste forskningssenter for alternativ medisin går man ikke inn i dybden i disse ”historiene”. Man bare registrerer dem. Hva skjedde med forskningen?

Internasjonalt er det forsket mye på alternativ medisin. Det som kanskje har vekket mest oppsikt internasjonalt er Storbritainias første professor i alternativ medisin Edzard Ernst, som sammen med vitenskapsjournalisten Simon Singh i 2008 skrev boken Trick or Treatment? I boken tok de for seg forskningen på alternative behandlinger, henholdsvis akupunktur, homopati, urtemedisin og kiropraktikk. Til tross for omfattende forskning har det ikke kunnet påvises andre effekter av behandlingene utover Placebo-effekten. Likefullt mener UiT og norske helsepolitikere at staten skal bruke skattebetalernes penger på å forske på og informere om disse behandlingene. Er det ikke grenser for hva selv norsk helsevesen skal befatte seg med?

Det som imidlertid er interessant er at av informasjonen NIFAB presenterer om dokumenterte effekter av alternativ medisin, så er det kun akupunktur som i gitte sammenhenger har en dokumentert effekt. Selv ikke ulike former for massasje har dokumentert effekt mot nakkesmerter, ei heller lindring, hvis vi skal tro NIFABs nettsider. Selv Aarbakkeutvalget fra 1998 understreker den manglende dokumenterte effekten på alternative behandlinger. Men de valgte i stedet for å bruke begrepene ”ikke tilstrekkelig datagrunnlag” eller ”mulig effektiv” i sin utredning for vurdering av virkningene. Spørsmålet er om denne åpne innfallsmetoden, som også NAFKAM har adoptert, er nyttig. En mer fruktbar metode vil være en kritisk holdning inntil en eventuell effekt er dokumentert. Men Aarbakkeutvalget, NAFKAM og norske helsepolitikere har i stedet adoptert alternativbevegelsen fremste kriterium, nemlig tro.

Den politiske prosessen som har brakt alternativ medisin inn bakdøren i norsk helsevesen er interessant, fordi den er en del av en større bevegelse. Det alternative er et tegn i tiden, ikke bare i Norge. I Storbritania har eksempelvis prinsesse Märtha Louises slektning prins Charles gjort seg til talsmann for blant annet akupunktur og urtemedisin. Enkelte vil kanskje innvende at denne alternative aktivismen er ufarlig. Mitt svar på det er et klart nei. I sin ytterlighet representerer det alternative skremmende holdninger. I sin ytterste konsekvens er alternativ-bevegelsen direkte helsefarlig. Eksempelvis har vaksinenekt blitt vanlig i enkelte alternative miljøer i USA, med det resultat at virussykdommer som meslinger har blusset opp. I følge forfatteren av Denialism (2009), Micheal Specter, finnes det i USA eksempler på folk som nekter barna sine vaksiner mot difteri og polio. Dette er sykdommer som nesten er blitt utryddet av vitenskapens kanskje fremste nyvinninger, nemlig vaksiner. I Norge har vi sett tilsvarende eksempler på vaksinenekt i enkelte Steinerskolemiljøer, hvor homopater har oppfordret til smittefester, hvis et barn har fått meslinger. En praksis WHO har advart sterkt mot, og som i verste fall kan resultere i død. Saken er nemlig den at det alternative ikke er så uskyldig som det kan synes som. Norske helsepolitikeres og forskeres lefling med alternative er ikke nødvendigvis er så rosenrødt, som en Thorbjørn Jagland, en prinsesse Märtha Louise eller en professor Vinjar Fønnebø skal ha det til.

For øvrig anbefaler jeg følgende lesning (mer kommer):

Statsviter Christer Gulbrandsen bloggposter om alternativ medisin.

Intervju med forskningsjournalist Erik Tunstad.

Intervju med Vinjar Fønnebø.

Vinjar Fønnebø interjvu med halleluja (tros)-programmet Åpen Himmel på NRK.

Les også mitt oppgjør med prinsesse Märtha Louise og Behn-familien og deres knefall for det alternative i VG her.

8 thoughts on “Statsstøttet kvakksalveri?

  1. NAFKAM setter pris på at det settes et kritisk søkelys på vår virksomhet. Siden jeg ikke helt kjenner igjen beskrivelsen av mine holdninger til alternativ behandling, vil jeg gjerne invitere Lundesgaard til et besøk slik at han med selvsyn kan sette seg inn i alle aspekter av vår forskning og informasjonsformidling. Kanskje hans oppfatning kan nyanseres noe?

    • Hva rent konkret er det du ikke kjenner deg igjen i?

      For øvrig vil jeg understreke at saken primært handler om den politiske prosessen om ny alt.lov enn om det NAFKAM holder på med. Mine hovedpoeng er dette:

      «Spørsmålet er om til dels kontroversielle behandlinger er noe offentlig helsevesen skal befatte seg med, og at politikere skal kunne tre emner nedover hodene på forskningsmiljøene.»

      Dette:

      «Det alternative bør møtes med sunn skepsis, fordi mye av det alternative bryter med grunnverdiene i det vestlige samfunnet, nemlig fornuft- og vitenskapstroen.»

      Og dette:

      «Enkelte vil kanskje innvende at denne alternative aktivismen er ufarlig. Mitt svar på det er et klart nei. I sin ytterlighet representerer det alternative skremmende holdninger. I sin ytterste konsekvens er alternativ-bevegelsen direkte helsefarlig. Eksempelvis har vaksinenekt blitt vanlig i enkelte alternative miljøer i USA, med det resultat at virussykdommer som meslinger har blusset opp.»

      Ja, takk, jeg kommer gjerne om jeg får en noe mer formell invitasjon. Jeg skal uansett høre deg på vitenskapsakademiet om litt.

      Erik Lundesgaard

  2. Hei!
    Liten kommentar til Steinermiljøet og vaksinasjon, mor til fire barn på Steinerkole. Alle fire fulgt anbefalt vaksinasjonsprogram. Kan ikke se at ikke de aller fleste klassekammerater også har det. Senest poliovaksine for litt siden da hele klassen stilte hos helsesøster.
    Litt annerledes i forhold til svineinfluensa vaksinenen ifjor, da var det en viss skepsis. MEN – det opplevde jeg ellers i befolkningen også, på min arbeidsplass valgte f.eks. bare halvparten å benytte seg av bedriftens tilbud om vaksine. Og Norge brukte vel bare 1/3 av de innkjøpte dosene som var rundt 6 mill. Vi vaksinerte de yngste barna.
    I forhold til livmorhalskreftvaksine er det også noe usikkerhet hos oss, men igjen – jeg møter akkurat samme usikkerhet hos foreldre i den offentlige skole til disse to vaksinene som det er medisinsk (og da referer jeg til skolemedisin) uenighet om evnt bivirkninger. Ellers er vi egentlig ganske vanlige:) og er glade for alternativ pedagogikk og IKKE noe annet.

    Helt enig med deg når det gjelder engler og basuner.

  3. Hei.
    Takk for god og nyttig kronikk.

    Har selv nylig anskaffet og lest «Trick or Treatment». I den boken referes det til en rapport om akupunktur WHO leverte i 2003, «Acupuncture: Review and Analysis of Reports on Controlled Clinical Trials». Konklusjonen her er jo at akupunktur virker mot en rekke tilstander. Rapporten er «drafted, revised and updated» av Dr Zhu-Fan Xie ved Institute of Integrated Medicines, First Hospital of Beijing, et sykehus som tilbyr akupunktur mot en rekke tilstander. Ekspertpanelet hadde ingen skeptikere mot akupunktur, det har blitt inkludert alt for mange undersøkelser [av lav kvalitet]. Kort sagt har man vært for politisk korrekte og inkludert tvilsomme forskningsresultater fra Kina som har gitt statistisk signifikant resultat i retning av at akupunktur virker mot en rekke tilstander. Konklusjonen i vestlig forskning ligger foreløpig mot svak positiv effekt mot kvalme og som anestesi, selv om disse resultatene igjen går mot nøytrale jo høyere kvalitet studiene har.
    Er det et lite tankekors at denne WHO-rapporten kom ut i 2003 (Gro H. Brundtland var generalsekretær 1998-2003), at det norske helsedepartementet støttet utgivelsen av rapporten og at det bilaterale norsk-kinesiske medisinske samarbeidet tok til i 1999? En mulig konklusjon å trekke må være at Kina med Norges villige hjelp har gjort et stort kupp for å promotere (sin) alternativ medisin på verdensbasis.
    Kilder: «Trick or treatment» og WHO sin nettside

    Er selv svært opptatt av dette emnet – med ingen annen misjon enn at jeg ønsker det beste for mine medmennesker. Således mener jeg resultatet av Aarbrekkeutvalget, og allmenn aksept for alternative behandlingsformer er en stor ulykke. Hvordan i det hele tatt homeopatiske preparater kan ha fått innpass i apotekene er en gåte. Folk flest har vel en forestilling at på apotek får man medisiner som har en effekt?
    Håper på at pendelen svinger i den andre retningen og at det strammes inn, for eksempel ved at alternative metoder stilles ovenfor samme krav som nye legemidler (dokumentert effekt) før de kan tilbys ved sykehus eller det offentlige betaler for behandligen. Og det er ikke noe argument at «vitenskapsmenn og leger forstår ikke metoden». Kliniske tester tester OM det virker, ikke hvordan.

    -T

  4. Tilbaketråkk: Sunn skepsis på Trygdekontoret « Erik Lundesgaard

  5. Tilbaketråkk: Politiske partier om alternativ behandling, del 1 | SAKSYNT

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s