Home

Kronikken min ”Lev usunt, betal selv” i VG i oktober vekket voldsomme reaksjoner. Det er behov for en nyansering av mine synspunkter.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremedlem

25 oktober hadde jeg en kronikk i VG om overvekt og fedme. Dette var et spørsmål som var mer kontroversielt enn jeg kunne ane. Hovedbudskapet mitt i kronikken var å stille spørsmål knyttet til enkeltindividets ansvar for egen helse og overvekt, samt en bekymring over samfunnets økende utgifter til livsstilssykdommer og helse. Enkelte forskere og overvektige mente dette spørsmålet i seg selv var umoralsk (1), og tok meg til inntekt for at jeg gikk inn for at livsstilssyke skal betale for sine helseutgifter selv. Andre presenterte tall og forskning som viste at overvektige/fete var mindre kostnadskrevende for samfunnet enn slanke fordi de lever kortere og derfor belaster samfunnet mindre med pleie i alderdommen. Men la meg gå systematisk til verks og nyansere mine synspunkter.

Les kronikken her

Retorikken overskygget hovedpoenget

La de ikke være noen tvil: De overvektige og fete trenger vår sympati og støtte i sin situasjon, og jeg respekterer dem som medmennesker. Jeg tror at en del av de negative reaksjonene på kronikken bunnet i nettopp retorikken, og at dette til en viss grad har overskygget mitt hovedpoeng. Det er klart at å snakke om ”de fete” som en gruppe kan oppfattes som arrogant. Og kanskje spesielt det retoriske spørsmålet ”Er de fete klar over hva de koster samfunnet i kroner og øre?”

Når det er sagt, så er det problematisk hva man skal kalle dem som har noen kilo for mye på kroppen. Medisinsk skiller WHO mellom overvekt og fedme. Overvektige har BMI mellom 25 og 29,9, mens fedme innebærer BMI over 30. Sykelig fedme er BMI over 35.

Hva skal man så kalle fedme/overvekt, når det ikke er en sykdom? Har man fedme eller er man det, som var Kari Jaquessons poeng? Er det ikke greit å bruke begreper som ”de fete” eller ”de tykke” som en gruppe, i likhet med ”de kjernesunne”, de tynne” eller ”de slanke”? Jeg er tilbøyelig til å mene at det er greit, fordi ”de fete/de tykke” tar opp i seg nettopp både overvekt og fedme.

Mange leste meg dithen at jeg går inn for at livstilssyke selv skal betale for sine helseutgifter. Det er ikke riktig, snarere stilte jeg spørsmål ved hvordan vi i fremtiden skal finansiere de enorme utgiftene til helsevesenet. At det ikke kom tydelig frem, skyldes selvfølgelig den tabloide tittelen VGs debattredaktør hadde satt. Det til tross: Synes vi det er greit at utgiftene til helsevesenet i Norge er enorme og voksende? Kan en høyere egenandel på visse helsetjeneseter være et virkemiddel? Trenger vi (nordmenn) et incentiv for å mosjonere mer og spise mindre og sunnere? Kan bevissthet om fellesskapets kostnader knyttet til livsstilssykdommer (og sykdom generelt) være en måte å skape bevissthet?

Hvordan tannhelsen er organisert er et poeng i denne sammenheng, fordi folk på dette området i større grad tar ansvar selv etter fylte 18 år, og at dette er relativt ukontroversielt. Jeg har ikke noe svar på disse spørsmålene, men jeg mener vi må åpent kunne diskutere hvordan samfunnet skal løse fedmeepidemien og de vanvittige helseutgiftene uten å bli beskyldt for hets. Det må være greit å kalle en spade for en spade.

Helsevesenet er gjennom Folketrygden den desidert største utgiftsposten i det norske statsbudsjettet, og WHO anslår at cirka 1/3 del av utgiftene til helsevesenet i vestlige land går til såkalte livsstilssykdommer med opphav i tobakk, alkohol, blodtrykk, kolostrol og fedme. Dette er bekymringsfullt både for folkehelsen og samfunnsøkonomien.

Vi snakker om at utgiftene til Folketrygden er på snaue 300 milliarder norske kroner, noe som utgjør nesten 30% av statens samlede utgifter i løpet av et år. Og utgiftene til helsevesenet har økt enormt det siste tiåret.

Norge er det land i verden som bruker mest penger på helse etter USA, men der er systemet privatisert, og et slikt system det vel ingen som ønsker i Norge. Som borger i Norge er helsevesenet gratis. Det eneste norsk helsevesen koster deg er en egenandel på drøye 1800 kroner uansett type sykdom og kostnad den har i helsevesenet.

Er dette bæredyktig på sikt? Trenger helsevesenet et system som bevisstgjør folk i forhold til hva det faktisk koster? Er det nødvendig med en høyere egenandel på visse typer helsetjenester?

Personlig mener jeg dette er veien å gå. Og man kunne stilt det samme retoriske spørsmålet om fete som om andre grupper. Eksempelvis: Er basehopperne klar over hva de koster samfunnet i kroner og øre? Som høyremann er jeg tilhenger av en økt ansvarliggjøring av borgere, og at folk både forstår og tar konsekvensen av sine handlinger. Etter mitt syn bidrar den superforsikringen som norsk helsevesen er, ikke til en økt ansvarliggjøring av folk.

Hvorfor og hvordan blir man tykk?

Fedmeepidemien i vestlige, samt enkelte andre land, har mange årsaker. Det har sammenheng med tilbud , pris og tilgjengeligheten av mat, hvordan maten produseres, et redusert behov for å bevege seg på grunn av blant annet privatbilismen, samt medisinske årsaker.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at nordmenn i dag i gjennomsnitt veier 5-6 kilo mer enn på midten av 1980-tallet. Spesielt fra 1990 og frem til i dag har andelen overvektige økt dramatisk i Norge, i likhet med i resten av Vesten. (2)

Enkelte har sammenlignet fedme med anoreksi/bulimi, såkalte spiseforstyrrelser, noe blant annet lederen for Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss har gjort. (3) I det store bildet blir dette feil, blant annet fordi overvekt/fedme er svært utbredt sammenlignet med dem som er undervektig. På landsbasis utgjør ikke de undervektige mer enn cirka 1 % av befolkningen, mens 1 av 5 nordmenn, altså cirka 20 % av befolkningen er overvektige eller fete. Tall fra 2007, viser at cirka 940 000 nordmenn er overvektige, hvorav cirka 140 000 av disse igjen regnes som sykelig overvektige.

Til tross for at overvekt/fedme kan ha flere årsaker, så skyldes den jevne vektøkning til gjennomsnittsnordmannen og verden for øvrig, at folk tar til seg mer mat enn vi trenger. Spiser du mer enn du trenger energimessig vil du legge på deg. Spiser du mindre vil du gå ned i vekt. Det er en naturlov, og det er et ubestridelig faktum at overvektsepidemien, ikke skyldes en økt oppblomstring av fedmegener og sykdommer.

Nettstedet nettdoktor.no har eksemplevis en god utlegning av overvekt og fedme:

”Fedme utvikles spesielt hos personer med en sterk arvelig disposisjon for fedme, men fedme utvikles kun når bestemte miljøfaktorer er til stede.”

Hva innebærer dette i praksis?

Jo, selv om du er arvelig disponert for overvekt/fedme betyr det ikke at du er determinert til å bli det. Snarere vil du kun bli fet, hvis du spiser mye og dårlig mat i kombinasjon med en stillesittende livsstil. Hadde dagens overvektige nordmenn hatt en annen livsstil ala det som var gjengs i 1950, ville få av disse bli fete.

Nettdoktor skriver videre:

”Når forekomsten av fedme i etterkrigsårene er femdoblet, skyldes det ikke at genene har endret seg, men at levevilkårene er drastisk endret.

Dette er essensen av fedmeepidemien og det har ikke skjedd en evolusjonær endring av genene i retning av mer fedmegener, slik Jørgen Foss har gått langt i å antyde.

Når det er sagt, så skal det sies at det kreves selvdisiplin å stå imot alle fristelsene man møter i løpet av en dag. Maten er over alt. Kjøper du en kaffe på en kaffebar eller café spør de gjerne om du vil ha med noe mer, gjerne en kake eller en usunn crossant. Fyller du bensin forsøker de å få deg til å ta med usunne boller, brus og pølser. Samtidig tilsier kapitalismens logikk at aktørene og matprodusentene ønsker å selge mer av sine varer. Når man selger mer brus, godterier eller usunn mat, slår det positivt ut i selskapets tall og i aksjemarkedet. Matprodusentene har et incentiv og et mål om å selge mer mat, selv om økt salg av mat ikke nødvendigvis er spesielt positivt for folkehelsen. Her ligger noen av årsakene til fedmeepidemien, til tross for det ikke fritar norske borgeres ansvar for eget liv, helse og vekt.

Samfunnet, enkeltindividet og kostnader

Kjernespørsmålet i fedmespørsmålet er som i mange andre politiske områder. Hvor går grensene for individets frihet og ansvar i forhold til egen helse? Tusenkroners spørsmålet er: Velger man en usunn livsstil eller det noe samfunnet strukturelt påtvinger en?

Dette spørsmål går til kjernen av den politiske ideologien som skiller høyre- og venstresiden. Mens venstresiden ønsker å frata borgernes deres handlingsrom til å ta valg, fordi samfunnet og strukturen gjør dem ufrie per se, vil høyresiden ikke bare utvide enkeltmenneskets ansvar, plikter og handlingsrom, men også fremheve at mennesket er et resultat av frie valg.

Spesielt for et liberalt parti som Høyre er dette et dilemma. Er enkeltindividet selv ansvarlig for den livsstil man har? Er man ansvarlig for de valgene man tar, knyttet til eksempelvis risiko for helseskade, enten det gjelder overvekt, røyking eller basehopping for den sagts skyld? I hvilken grad er samfunnet, kapitalismen og matselgerne skyldige i at folk blir fete?

Personlig mener jeg at enkeltindividet i hvert fall i Norge, har et stort personlig ansvar for sin helse og vekt. Alle vet at du blir fet av spise mye og dårlig mat. Det er ukontroversielt. Derfor er jeg tilbøyelig til å mene at nordmenn kan stilles til ansvar for sin egen vekt og helse, eksempelvis gjennom en økt egenandel på helsetjenester. Dette kan være ett grep for å øke individets ansvar for egen helse og en sunn samfunnsøkonomi.

Det synes i Norge å være et misforhold mellom friheten vi gir folk til å styre over egen helse og de kravene vi stiller til folk når vi sier at man skal ta ansvar for egen helse. Alle synes å være enig om enkeltindividet skal ta ansvar for egen helse, men ingen kan fortelle hva dette egentlig skal innebære, selv ikke ansvarlige politikere i Høyre. Som Høyremann mener jeg at vi ikke skal gi slipp på enkeltindividets frihet under ansvar. Hva skjer når vi ikke oppfyller disse pliktene ved å leve oss syke? Ingenting, for staten plukker opp regningen uansett.

Min logikk tilsier at enkeltmenneske i så stor grad det lar gjøre, har plikt til ikke å påføre tredjepart skade. Som borger i Norge og som menneske skal du påføre verden så liten skade så mulig med dine handlinger. Og det gjelder også statens utgifter. Dessuten mener jeg at fedmedebatten har et miljø- og ressursaspekt. I en verden hvor en milliard mennesker er underernærte, har vi en moralsk forpliktelse til å leve sunt og ikke bli fet i sympati med de som lider. Har vi ikke en forpliktelse overfor miljøet, kloden og menneskeheten ved å spise mindre og velge miljøvennlig og energieffektiv mat?

”De slanke er dyrere, enn de fete”

Et av argumentene som ble brukt mot meg og min kronikk var at de fete angivelig skal være billigere enn de slanke, fordi de fete dør tidligere og derfor koster samfunnet mindre i pensjon og eldreomsorg. Noen dem de som konfronterte meg med dette poenget var henholdsvis Marianne Almås fra Fagforbundet, samt Minervas egen husideolog Jan Arild Snoen med henvisning til en nederlandsk undersøkelse av Paal, Polder, Wit et al. Snoen uttalte følgende til TV2 om min kronikk:

”Mange reagerer på regnestykker over hva folk koster samfunnet, men skal en først regne på det, viser Jan Arild Snoen i Minerva til forskning som viser at det er de slanke som koster samfunnet mest.

– Den forskningen jeg har sett viser at fete og overvektige er billigere for det offentlige. Riktignok er det sånn at de belaster det mer i en periode, men mye mindre på slutten av livet fordi slanke lever lenger.”

Snoen er her i merkelig kompaniskap med Fagforbundet, til tross for hans tilhørighet på høyresiden i norsk politikk. At Fagforbundet bruker forskningen på å underbygge at overvekt og fedme er ikke overraskende tatt i betraktning at de tjener på at stadig flere jobber i helsevesenet, men Snoen?

Hans logikk synes å være at så lenge man ikke skader noen med sin adferd, så er det greit. Hvis tykke er billigere enn slanke for samfunnet, så vær så god spis deg i hjel, tolker jeg som hans mantra. Det han derimot ikke tar høyde for er at de overvektige koster flesk, mens de lever, samt at dette ikke endrer det faktum at 1/3 av vestlige landshelseutgifter har opphav i livsstilssykommer. Dessuten, det er på ingen måte gitt at regneøvelsene i den nederlandske undersøkelse er riktig.

Jeg finner det svært betenkelig at en innflytelsesrik person som Snoen slenger om seg med slike lettvinte argumenter med henvisning til den nederlandske undersøkelsen, spesielt når han selv stiller sterke krav til andres rettskaffenhet. Jeg har også registret at myten om at ”slanke er dyrere, enn fete” også i eget parti har befestet seg, beklageligvis.

Jeg betviler at resultatet i undersøkelsen er riktig, slik Snoen presenterer det. Allerede i 2008 skrev han om undersøkelsen under den tendensiøse tittelen «Staten tjener på røykerne» på e24.no.

Den første linjen var:

”En undersøkelse publisert av helsemyndighetene i Nederland tidligere i år konkluderer med at overvektige og røykere sparer staten for helseutgifter – omkring en halv million kroner hver i løpet av livet.”

Snoen hevder at undersøkelsen ”konkluderer”. Går man derimot nærmere inn i artikkelen vi man finne at undersøkelsen gjør alt annet enn å konkludere med noe så kontroversielt. Snarere er konklusjonen denne:

”Til tross for at effektiv forbygging av overvekt/fedme fører til en reduksjon av fedmerelaterte sykdommer, så er korrigeres denne reduksjonen av kostnadsøkninger på grunn av sykdommer som ikke er relatert til fedme når levealderen øker. Forbygging av overvekt/fedme kan være en viktig og kostnadseffekt måte å forbedre folkehelsen, men den er ingen løsning på de økende helseutgiftene.” (4)

I motsetning til hvordan Snoen presenterer det, konkluderer undersøkelsen med et sterkt forbehold med bruk av ordet kan. Dessuten, dette er en konklusjon basert på en regnesimulasjon i undersøkelsen som forfatterne tar mange forbehold til. Hovedpoenget i undersøkelsen er at det ikke er gitt at antagelsen om at mindre røyking, overvekt og fedme i samfunnet reduserer helseutgiftene, er riktig. Dette fordi det vil øke levealderen, og folk vil få andre sykdommer. Imidlertid gjør dette poenget ikke at man kan konkludere med at ”slanke er dyrere, enn tykke”. Leser man undersøkelsen mer nøye finner man flere kraftigere forbehold:

”(…) det er viktig å understreke at vi har fokusert utelukkende på helsekostnader knyttet til røyking og overvekt/fedme, mens vi har ignorert bredere kostnadsvariabler og konsekvenser av disse faktorene på samfunnet. Det er imidlertid trolig, at disse årsakene vil være store. For eksempel kan redusert dødelighet hos folk i arbeidsfør alder øke produktiviteten, og i så måte være øke den målbare produktiviteten i samfunnet. Når det gjelder røyking og overvekt/fedme, kan de indirekte kostnadene være høyere enn de direkte. Dessuten vil det fra samfunnets perspektiv være andre potensielt store kostnader og konsekvenser, som må vurderes, eksempelvis privat omsorg, branner skapt av røyking eller den reduserte livskvaliteten til familiemedlemmer av den syke eller den som lider av tidlig død. Disse forskjellige kostnadskategoriene understreker påvirkningen perspektivet den økonomiske analysen har på konklusjonene.” (5)

Det må med andre ord understrekes sterkt at undersøkelsen er en ren regnesimulasjon, og som det klart og tydelig fremkommer, er en rekke variabler og konsekvenser ignorert, samt at andre økonomiske og helsemessige effekter av røyking og overvekt/fedme høyst sannsynlig vil være betydelige.

Det er ingen grunn til av hevde, som Snoen at ”En undersøkelse publisert av helsemyndighetene i Nederland tidligere i år konkluderer med at overvektige og røykere sparer staten for helseutgifter” eller som han uttalte til TV2 ”Den forskningen jeg har sett viser at fete og overvektige er billigere for det offentlige.” Snoen manipulerer forskningsresultatene for å underbygge sine påstander om at røyking og overvekt/fedme er greit, så det lenge det ikke skader tredjepart.

Dessuten, så endrer ikke undersøkelsen eller Snoens argumentasjon det faktum at helseutgiftene i vestlige land har eksplodert de siste tiårene. At folk lever sunne og slanke liv og ikke blir uføre i arbeidsfør alder er fremdeles det beste for samfunnet. Hvorvidt det er slik som undersøkelsen hevder at forbygging av overvekt/fedme ikke vil redusere statens utgifter, stiller jeg meg inntil det er bevist tvilende til. Logikken må være her som i mange andre områder at forebygging funker, både helse- og kostnadsmessig. Penger spart, er penger tjent, som det heter.

Et spørsmål om penger

Min hovedbekymring i henhold til overvekt/fedme-problematikken er kostnader, ved siden av selvfølgelig folkehelsen. Allerede i 2020 spås det at statens utgifter vil være større enn inntektene. Skal Høyre lykkes i sin visjon om overgangen fra velferdsstaten til velferdssamfunnet, må det tas noen grep på finansieringen og pengebruken på helse i Norge. Sektoren er ikke bæredyktig på sikt. Jeg er overbevist om at å synliggjøre hva den enkeltes bruk av helsetjenester faktisk koster, en større egenandel på visse typer helsetjenester, samt et større privat helsevesen, kan være noen av grepene som kan tas.

Min kronikk vekket også reaksjoner innad i eget parti. Selv i Høyre virker det på meg som om det er kontroversielt med økte egenandel på helsetjenester, og til tross for at vi er et parti som er for ansvar og fornuftig offentlig pengebruk. Min erfaring etter fedmekronikken, er at man åpenbart ikke kødder med velferdsstaten. Derfor er det viktig at Høyre nå i sin iver etter å være et velferdparti, ikke mister grepet om egen ideologi med ansvar, plikter og offentlig edruelighet. Til tross for at det kontroversielt, mener jeg det er et spørsmål man må våge å stille seg.

Personlig har jeg sterke motforestillinger mot å leve i land, hvor stadig flere blir syke og uføretrygdete, samtidig som nordmenn i et folkehelseperspektiv aldri har bedre forutsetninger for et sunt og langt liv. På lik linje med at Høyre har våget og sette fokus på den økende andel trygde i Norge, må partiet også våge å stille spørsmålstegn ved finansieringen og utgiften til helsevesenet.

Jeg understreker at synspunktene i VG-kronikken og denne artikkelen er mine egne, og ikke representativt for Høyre eller Oslo Høyre sin holdning til spørsmålet.

Noter

(1)  Leder av Norsk forening for fedmeforskning Jøran Hjelmesæth uttalte til TV2 at ”følte fysisk ubehag” ved å lese min kronikk.

(2) Kilde: Folkehelseinstituttet.

(3)  Leder i Landsforeningen for overvektige Jørgen Foss, gikk i VG og i en debatt med meg i Norgesmagasinet på Radio Norge langt i å hevde dette.

(4) Min oversettelse av:

”Although effective obesity prevention leads to a decrease in costs of obesity-related diseases, this decrease is offset by cost increases due to diseases unrelated to obesity in life-years gained. Obesity prevention may be an important and cost-effective way of improving public health, but it is not a cure for increasing health expenditures.”

(5) Min oversettelse av:

“(…) it is important to stress that we have focused solely on health-care costs related to smoking and obesity, ignoring broader cost categories and consequences of these factors to society. It is likely, however, that these impacts will be substantial. For instance, reduced morbidity in people of working age may improve productivity and thus result in sizeable productivity gains in society (e.g., [44]). In the case of smoking and obesity, these indirect costs could well be higher than the direct medical costs [8,18]. Moreover, from a societal perspective, other potentially substantial costs and consequences need to be considered, such as those related to informal care, the damage due to fires caused by smoking, or the reduced well-being of family members due to morbidity and premature death. These different cost categories emphasize the influence the perspective taken in economic analyses has on the conclusions.”

2 thoughts on “Kampen om fettet. En nyansering

  1. Tilbaketråkk: Snoen tar feil om fedme « minerva

  2. Man skal komme over mye rart når man egosurfer. Noe av det merkeligste jeg har opplevd er å bli utnevnt som talskvinne for Fagforbundet, kun fordi jeg som privatperson har benyttet meg av jobbadressen min da jeg sendte inn innlegget.

    Kunne du ta deg tid til å sjekke forskningen fra Nederland (tendensiøst tolket, riktignok, og med utelatelser som ikke gagner din argumentasjon), burde du også tatt deg tid til å sjekke hvor jeg var ansatt i Fagforbundet; det ligger enkelt tilgjengelig på nett. Kort sagt; Google er din venn. Ett enkelt oppslag ville enkelt fastslått at jeg ikke var ansatt i informasjonsavdelingen, men derimot er bibliotekar som engasjerer meg i aktuelle samfunnsdebatter på eget initiativ. Fagforbundet var faktisk ikke nevnt med ett ord i innlegget mitt, så dette har du plukket opp fra epostadressen min, som er skjult for for andre lesere enn deg. I kjent politikerstil benyttet du deg selvsagt av muligheten til å rette et sleivspark mot opposisjonen. En epostadresse, sendt fra en godtroende Oslokvinne: Hvilken gavepakke for den durkdrevne politiker!

    Uten å avsløre eget politisk ståsted, vil jeg gratulere deg med en gjennomført skitten argumentasjon, du har akkurat mistet en velger.

    Synes vi skal avslutte med et passende sitat, som du kan velge å ta inn over deg, eller (antagelig) la være:

    «Politics, it seems to me, for years, or all too long, has been concerned with right or left instead of right or wrong.» ~Richard Armour

    Marianne Almås, fremdeles ansatt i Fagforbundet, men uten partibok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s