Home

Er du interessert i politikk og vurderer å bli aktiv i politikken står du overfor et essensielt valg. Hvilket parti skal du velge?

Et slikt valg sto også jeg overfor da jeg meldte meg inn i Høyre i 2006. Den gang var det blant annet rettigheter til drivere av enkeltpersonforetak og vilkår for småbedrifter som var viktig for mitt valg. Samtidig var jeg svært opptatt av sober næringspolitikk og god organisering av markedet. Fra forlagsbransjen hadde jeg sett hvordan gavepakken momsfritaket og bransjeavtalen var og er en enorm hvilepute og inntektskilde for bransjen. Å være i seng med staten er ikke nødvendigvis vakkert. Norge flyter over av slike særordninger, som gjerne Arbeiderpartiet har etablert, og som verken er godt for borgerne eller samfunnet.

En stor del av mine venner og familie både holder med og er medlemmer i Arbeiderpartiet. Selv om jeg utvilsomt kan sympatisere med dem i enkelte saker og lokkes av glamourfaktoren (Les Jens og Jonas), har jeg blir problemer med å støtte dem. Hvorfor?

For det første fordi Arbeiderpartiet er et parti med store motsetninger. Du finner folk som har Høyre-meninger der, samtidig som det finnes radikalere av godt gammelt merke. At Jonas Gahr Støre tidligere var supporter av Høyre (han fikk jobb som politisk rådgiver på Stortinget, men tok den av uvisse grunner ikke) står som eksempel på det første, mens Jan Bøhler eller fagforeningspampen Jan Davidsen er eksempler på det sistnevnte.

Arbeiderpartiet fremstår for meg i dag som et parti uten ideologi. Før drev Jens Stoltenberg og Ap med privatisering og gikk i bresjen for prosesser som privatisering av Telenor og Posten. I dag snakker vår kjære statsminister negativt om konkurranseutsetting av omsorgstjenester. Hva mener han egentlig, lurer nå jeg på.

Imidlertid er det en sak det er stor enighet om i Ap og det er velferd. ”Hvis velferd er viktigst” var som kjent deres slagord for en tid tilbake. Det er kanskje nettopp velferden som er partiets ideologi i dag. Nå er Aps slagord ”Alle skal med”. Det kunne like gjerne vært ”Alle skal få”.

Selv mener jeg at det norske velferdssamfunnet er vårt største problem, og den største utfordringen for det norske samfunnet de neste tiårene. Det norske velferdsamfunnet er alt for bra, og på sikt vil vi ganske enkelt ikke ha råd til det. Det er for dyrt. Eldrebølgen er her allerede, og snart kan vi regne med at folk skal være pensjonister i 30 år og leve på oss andre. Med avtalefestet pensjon (AFP) kan folk pensjoneres når de er 62 år unge! Jeg kan ikke fatte hvorfor folk vil pensjoneres i den alderen. Som min far sier, ”Du skal jobbe til du kreperer”. Intet er mer passiviserende enn å ikke jobbe, også for de eldrende. Det er jeg overbevist om. Lediggang er roten til alt ondt, som det heter. Det må legges til rette for at folk kan jobbe til de er 90 om de kan og vil.

Helsevesenet i Norge er gratis. Det eneste norsk helsevesen koster deg er en egenandel på drøye 1800 spenn. Overføringer til folketrygden er den største utgiftsposten i det norske statsbudsjettet med rundt 300 milliarder kroner årlig. Folketrygden gir økonomisk bistand ved sykdom, skader og legemsfeil, svangerskap og fødsel, arbeidsløshet, alderdom, enslig forsørgeransvar, dødsfall og tap av forsørger, samt medisinsk behandling og rehabilitering og attføring.

Det er flott og viktig at vi har et visst sikkerhetsnett, men jeg tror de fleste ikke er klar over hva dette faktisk koster i kroner og øre. Vi forventer i Norge at helsevesenet er gratis. Og når det i det norske samfunnet er blitt en rettighet å få fedmeoperasjon og for lesbiske å få assistert befruktning er noe galt, slik jeg ser det. Hva skjedde med ansvaret for eget liv?

Verdens helseorganisasjon hevder at en tredjedel av vestlige lands helseutgifter går til såkalte livsstilssykdommer med opphav i tobakk, alkohol, blodtrykk, kolostrol og fedme. Selv er jeg tilbøyelig til å mene at folk som lider av slike sykdommer faktisk bør dekke noe av utgiftene til helsetjenester selv, på lik linje med tannhelse. Dytter du i deg søtsaker og slikkerier, og får hull og råte i tennene, må du betalte for reprasjonene selv. Dette er allment akseptert. Slik burde det også være med sykdommer knyttet til fedme, som diabetes. Den fete har selv ansvaret for å ha spist for meget, og i så måte har jeg problemer med å se at fellesskap skal ha plikt til å dekke ugiftene til slike sykdommer. Dessuten vil vi i Norge ikke ha råd til det i fremtiden med mindre skattene skrus kraftig opp. Arbeiderpartiet har intet ønske om å gjøre noe med helsevesenet. Snarere ser de på helsevesenet som en vekstnæring, og at samfunnet heller skal gi mer omfattende gratistjenester til folket.

Til overføringene til Folketrygden hører også alle trygdeordningene. I dag står nesten 700 000 personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet, noe som utgjør 25 prosent av alle nordmenn i denne gruppen. Med andre ord har hver fjerde arbeidsføre nordmann trygdeytelser som sin hovedsinntekskilde, og andelen uføre bare stiger. Objektiv sett har vi verdens sunneste befolkning målt i blant annet levealder og folkehelse. Likefullt har vi Vestens største andel syke målt i andelen uføre i arbeidslivet. Dette er et stort samfunnsproblem, men har Ap noen planer om gjøre noe med dette? Nope.

Små- og mellomstore bedrifter utgjør bærebjelken i norsk næringsliv. Drivere av enkeltpersonforetak har ingen krav på sosiale rettigheter, slik vanlige lønnsmotakere har. Likefullt betaler disse både og skatter og avgifter, i tillegg til at de administrerer og krever inn statens viktigste inntektskilde, momsen. Staten er den verste kreditor. Betaler du ikke momsen sporenstreks på datoen, kommer straks et varsel om tvangsinnfordring og utleggsforretning. Arbeiderpartiet blåser en lang marsj i denne gruppen næringsdrivende, og har ingen planer om gjøre livet bedre for disse, enten det er å gi dem sosiale rettigheter eller gjøre rapporteringen til det offentlige enklere. På samme tid har Ap ingen problemer med å berike landets rikeste ved å kjøpe akjer av dem uten å prute. (Les tidligere næringsminister Dag Terje Andersen og Aker-aksjekjøpet fra Røkke.) Hylende ironisk vil du kanskje si…

Slik jeg ser det er det utgiftene til helsevesenet, andelen uføre i arbeidsdyktig alder og en bærekraftig næringspolitikk for tiden etter oljealderen de største strukturelle utfordringene for det norske samfunnet. Arbeiderpartiet har ingen politikk for å løse disse utfordringene. Derfor er jeg ikke medlem i Arbeiderpartiet, men Høyre.

2 thoughts on “Hvorfor jeg ikke er med i Arbeiderpartiet

  1. Du skriver: «Drivere av enkeltpersonforetak har ingen krav på sosiale rettigheter, slik vanlige lønnsmotakere har». Det stemmer ikke helt. Både menn og kvinner har rett på permisjonspenger ifm. fødsler, selv om det er begrenset oppad til 6G, og man får 65% inntekt fra dag 17 ved sykefravær. I tillegg kan man knytte seg opp mot ganske gunstige forsikrings- og trygdeordninger, som sikrer deg. Dette er ordninger du får fradrag for (og som du uansett må skatte av om du er ansatt).
    Å drive for seg selv er økt risiko – men innen mange bransjer også økte inntekter ift. hva man kan oppnå som vanlig arbeidstaker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s