Home

De fattige vil kanskje alltid være blant oss. Men det er fullt mulig å gjøre noe med tiggingen i norske gater.

Hver morgen går jeg fra mitt hjem ved Enerhaugen til kontoret i Oslo Sentrum, og den samme traséen tilbake etter endt arbeidsdag. Hver dag, sommer som vinter, passerer jeg et titalls tiggere ved Grønlandsleiret, ved Oslo S, Storgata og Akersgata. Det er i stor grad de samme som sitter der dag ut og dag inn – den gamle mannen med det viltvoksende grå skjegget ved 7-11, konen med de medlidende øynene ved Stargate. I fire-fem tiden om ettermiddagen samles de seg gjerne ved Grønland T-banestasjon, og på varme dager holder de grillfest ved den nye volleyballbanen i Eventyrparken. Foreløpig har jeg kun sett tiggere bruke de nye offentlige grillene der.

Om kveldene utenfor barene ved Rockefeller får man også nærkontakt med tiggerne, som har skjønt at fulle nordmenn er mer tilbøyelige til å gi dem penger enn de er i edru tilstand. Nylig kom jeg i snakk med en ung mann fra Romania utenfor baren Robinet.  Han fortalte at han hadde betalt en mann i hjemlandet en stor pengesum for å komme til Oslo for å jobbe. Men da han ankom med buss var det ingen jobb i vente. Snarere måtte han tigge for å få penger til å kunne reise hjem igjen.

Organisert virksomhet
Hvorvidt den sistnevnte tiggerens historie er sann, er uvisst, men en ting er sikkert: Tiggingen utført av folk fra Romania og andre land er organisert. De kommer gjerne hit i grupper, og samler inn penger enten som hovedgeskjeft eller som et skalkeskjul for å drive vinningskriminalitet. Dommer og leder av Europarådets Overvåkingsorgan for den europeiske konvensjon mot menneskehandel, Hanne Sophie Greve, frontet i høst et forbud mot tigging. Til VG uttalte hun at ”kriminelle følger med hvordan ulike land ordner seg med lover og regler. Finnes det smutthull blir det utnyttet.” Å forby tigging vil motvirke menneskehandel med tiggere fra Øst-Europa, mener hun. Greve var krystallklar på at storparten av tiggerne fra Øst-Europa i Norge er en brikke i organisert kriminalitet.

Imidlertid synes et forbud å være et stykke unna. For det første fordi løsgjengerloven ble opphevet av et samlet Stortinget så kort tilbake til som i 2005, og for det andre fordi verken justisminister Storberget eller politiet ved Arne Johannesen er interessert i å innføre et forbud. Sistenevnte mener det vil bli for vanskelig å håndheve.

Utvidelsen av EU
Hvor mange tiggere det er i Oslo og Norge er usikkert, men skal man dømme etter alle dem man ser på gaten i løpet av en dag i Oslo, må det være hundrevis. Og mange av de samme personene har jeg sett i flere år. Tiggerne i Norge er en direkte effekt av innlemmelsen av Romania og Bulgaria i EU i 2007, som gjorde det mulig for folk fra disse landene å oppholde seg 90 dager i land i Schengen-området. Ordningen er lagt opp slik at man ikke kan oppholde seg i et Schengen-land i mer enn 90 av de siste 180 dagene. Men det er den enkeltes plikt å overholde dette kravet – og det synes åpenbart at få tiggere i Norge overholder denne plikten.

Tiggere fra Øst-Europa oppholder seg her med turiststatus, men det er tydelig at de oppholder seg i Oslo og andre steder i Norge som alt annet enn turister. Å tigge for livsopphold må kunne karakteriseres som å drive forretning, og derfor ikke lov med turiststatus. Hvis en tigger kan dra inn rundt 1000 kroner på en god dag, så betyr det at et hundretalls tiggere som er organisert kan dra inn relativt mye penger i løpet av en kort periode.

Bergensmodellen
Vi må anerkjenne at tigging er et problem, og et ordensproblem så vel som et kriminalitetsproblem. Så lenge det ikke er noen ny løsgjengerlov på trappene, må myndighetene lokalt ha mulighet til å gjøre noe med dette problemet.

I Bergen har man i de lokale politivedtektene innført at folk som tigger må sende inn melding om at de skal tigge til politiet. Erfaringene viser at de utenlandske tiggerne heller avslutter sin virksomhet i stedet for å sende inn en slik melding. På samme tid har politiet innført vedtekter om at folk som spiller på gata for penger eller driver salgsvirksomhet som salg av roser eller rosa hatter må ha tillatelse og at dette kun kan foregå på anvist sted. Erfaringene fra Bergen viser at dette er en modell som funker.

Aggressiv og organisert tigging er til sjenanse for de som bor steder hvor dette foregår. Vi kan ikke ha en stilletiende aksept for denne organiserte virksomheten. Europa og Norge har forandret seg siden 2005, så spørsmålet er om det ikke er aktuelt å vurdere å gjeninnføre løsgjengerloven. I mellomtiden bør Oslo og andre byer følge Bergens eksempel og drive kontroll med tiggerne gjennom de lokale politivedtektene.

Innlegg i Minerva 19 mai, 2010.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s