Home

I 1974 proklamerte regjeringen Brattli at oljepengene skulle brukes til å skape et kvalitativt bedre samfunn. Det har vi ikke lyktes med. Isteden holder vi oss med en samfunnsstruktur som ikke vil være bærekraftig når oljen tar slutt.

I 1974 leverte Trygve Brattelis regjering og finansminister Per Kleppe en Stortingsmelding med tittelen Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet. Hensikten med meldingen var å ”gi et grunnlag for viktige avgjørelser” i fremtiden, og den er i dag en sentral kilde til å forstå den norske politiske orden

Et kvalitativt bedre samfunn
I den kan man lese: ”Regjeringen mener at en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn.” Dette skal oppnås gjennom ”[en] planmessig omforming av det norske samfunn”. Det skal etterstrebes ”likhet i levestandard” og ”velferdssamfunnet [skal] bygges ut.” Bosetning i distriktene skulle prioriteres. Idealet om desentralisering var viktig, og det ble postulert at ”offentlig virksomhet [skal flyttes] ut av Oslo.” ”Petroleumsvirksomheten vil derfor [bidra] til aktiv distriktspolitikk som motvirker utflytting fra de vanskelig-stilte utkantområder” og ”bremse veksten i pressområder.”

Stortingsmeldingen resulterte i en rekke tiltak og reformer. I 1975 vedtok eksempelvis Stortinget en opptrappingsplan for jordbruket som skulle heve bøndenes lønn opp på industriarbeiderlønningens nivå. Samtidig bidro staten til lønnsvekst innen industrien. Oljepengene ble brukt til å berge næringslivet gjennom den økonomiske krisen på 1970-tallet. Bedrifter i vanskeligheter fikk store lån og tilskudd fra myndighetene.

«På grunn av oljepengene har Norge sluppet å stille spørsmålstegn ved dyre politiske ordninger.»

I dag ser vi resultatene av kursen staket ut av regjeringen Bratteli i 1974. Det norske folk er blitt rikere i global målstokk, og Norge kåres til stadighet til verdens beste land å bo i. Likefullt er det noe råttent i det norske kongeriket. På grunn av oljepengene har Norge sluppet å stille spørsmålstegn ved dyre politiske ordninger. Staten har kunnet ta seg råd til

(1) dyr subsidiering av lite konkurransedyktige næringer

(2) dårlig næringspolitikk

(3) et dyrt trygdesystem, og

(4) en stor offentlig sektor.

Oljen står med andre ord i veien for innovasjon i økonomien og moderniseringen av samfunnet for øvrig.

Innovasjon på norsk
Allerede i 1970-årene ble frøene til det som i dag er norsk næringspolitikk sådd. Bak policyen lå en vakker, om enn luksuriøs tanke; folk skal ikke måtte ikke flytte for å få et bedre liv og næringslivet skal utvikles lokalt. Likefullt har dette klare svakheter. Ikke bare har det vært og er det svært kostbart at staten skal finansiere bosetning og næringer på hver knaus; det hemmer også urbanisering og mobilitet i samfunnet.

To av dagens regjeringers viktigste virkemidler i næringspolitikken er organisasjonene Innovasjon Norge og SIVA. Premisset for disses virksomhet er distrikts- og næringspolitikken slik den ble utformet i 1970-årene. Visjonen fra Brattelis regjering ulmer i bakgrunnen: Utviklingen av næringer i distriktene er prioritert av prinsipp, fremfor næringsutvikling i mer sentrale strøk. Finansiell støtte gis primært til aktiviteter i mindre sentrale strøk, fortrinnsvis innen landbruk og til kvinnelige gründere.

I praksis er norsk invasjonspolitikk kjønns- og distriktspolitikk. Imidlertid vil økonomien gjerne en annen vei enn det offentlig tilretteleggere vil, noe Dagens Næringsliv prestisjeunge Gaselle-pris til de raskeste voksende bedrifter i Norge har vist. ”Den beste næringspolitikken er ingen næringspolitikk”, har DNs redaktør Amund Djuve prediket flere år på rad i forbindelse med kåringen. Innovative bedrifter etablerer seg der markedet er, der det godt og bo leve, der det er god offentlig kommunikasjon og god tilgang på kvalifisert arbeidskraft, for å nevne noen faktorer.

Ved siden av konsumvarer, er det teknologibedrifter, som eksempelvis underleverandører til oljeindustrien som utmerker seg. De mest innovative geografiske områdene i Norge er de som mottar minst statlig støtte. Gaselle-kåringene viser er at statlig tilrettelig av næringsvirksomhet i forhold til distriktspolitiske mål som regel fungerer dårlig i praksis. Men god næringspolitikk handler ikke bare om innovasjonspolitikken og hvordan staten direkte bidrar til næringsutvikling; det handler også om hvor godt lovverket for bedriftene er. Og i norsk næringspolitikk er småbedriftene glemt, noe som blant annet gjenspeiles i manglende sikkerhetsnett for de som driver enkeltpersonsforetak og unødvendig byråkratiske regler for små aksjeselskaper.

Trydalia
Parallelt med at vi Norge har etablert et regime som ikke oppfordrer til å være gründer, har vi etablert et trygdesystem, trydalia, som for mange er mer attraktivt enn arbeid. Nesten 700 000 personer i yrkesaktiv alder står i dag utenfor arbeidslivet, noe som utgjør 25 prosent av alle nordmenn i denne gruppen. Med andre ord har hver fjerde arbeidsføre nordmann trygdeytelser som sin hovedsinntekskilde, og andel uføre bare stiger. Dette er kanskje den største utfordringen det norske samfunnet står overfor de nærmeste årene.

«OCED har også beskyldt Norge for å skjule den reelle arbeidsløsheten i trygdesystemet, da arbeidsledig etter et år blir skjøvet over i kategorien for uføre.»

Tallenes tale er klar. I 2008 var 22 prosent av nordmenn i arbeidsfør alder på trygd. 13 prosent av arbeidstokken var definert som uføre. Dette er over dobbelt så høyt som gjennomsnittet i OCED-området. OCED har også beskyldt Norge for å skjule den reelle arbeidsløsheten i trygdesystemet, da arbeidsledig etter et år blir skjøvet over i kategorien for uføre. Dette gjør at andelen registrert arbeidsledige i Norge sammenlignet med andre land er svært lav.

Spørsmålet er om ikke det norske velferdsystemet er for godt når det er blitt slik at for mange oppfatter det som mer attraktivt å velge å trygdalia fremfor å arbeide. Spesielt er det for folk i såkalte lavinntektsyrker mye mer attraktivt å være trygdet enn å ha en slitsom og dårlig betalt jobb. Oljerikdommen har gjort Norge i stand til å opprettholde et svært godt sikkerhetsnett for folk som uforskyldt eller forskyldt faller utenfor. Objektiv sett har vi verdens sunneste befolkning målt i blant annet levealder og folkehelse. Likefullt har Vestens største andel syke i andel uføre i arbeidslivet.

Denne utviklingen er negativ og må snus. I forslag til statsbudsjett for 2009 går hele 34 prosent av statens samlete utgifter satt av til folketrygden. Og den andelen har bare økt, og spås å øke i tiden fremover, når de store etterkrigskullene når i pensjonsalderen. Selv i oljerike Norge vil det være en grense for hvor gode velferdstjenestene skal være, og det spesielt når utviklingen ikke er sunn for samfunnet.

Effektivisering av offentlig sektor
Vi holder oss i dag med den luksus og ha delt landet opp i 19 fylker og 432 kommuner. Rundt 700 000 jobber i dag i offentlig sektor. Norge har råd til både fylker, kommuner og et stort antall offentlig ansatte per borger. Våre naboland, spesielt Sverige har ikke hatt råd til slikt. De har med stor suksess effektivisert offentlig sektor. Andel ansatte i offentlig sektor er cirka det samme som i Sverige og Danmark, til tross for at det bor over 9 millioner mennesker i Sverige og over 5,5 millioner i Danmark.

«Problemet i Norge er snarere mangel på reformer innen offentlig sektor. Det har vært for lite New Public Management.»

Fra venstresiden har man i årevis klagd over moderniseringen av offentlig sektor, slik den har kommet til uttrykk i gjennom det såkalte New Public Management. De har kritisert reformbølgen for å være markedsstyrt og for definere nordmenn som klienter og brukere fremfor borgere. Problemet i Norge er snarere mangel på reformer innen offentlig sektor. Det har vært for lite New Public Management. Hovedutfordringer for offentlig sektor må være å for det første få ned kostnaden på produksjon av offentlig tjenester. For det andre må vi i Norge få ned andel ansatte i offentlig sektor. En økonomi basert på en allestedsnærværende stat er ikke bærekraftig, og andel ansatte i privat sektor bør bli betydelig høyere. Vi kan risikere å få et en tredjedelssamfunn, hvor 1/3 lever på trygd, 1/3 deler jobber i privat sektor, og 1/3 jobber for staten. Et slikt samfunn har vi ikke råd til.

Ond sirkel
Arbeiderpartiregjeringen Brattleis visjon i 1974 var at oljepengene skulle brukes til å skape et kvalitativt bedre samfunn. Om samfunnet om ikke akkurat har blitt dårligere, så har potensialet vårt på ingen måte blitt realisert. Norsk politikk er i dag i stadig større grad blitt et spørsmål om å kreve fremfor å yte. Hva har skjedd med Arbeiderbevegelsen gamle slagord ”yte, så nyte”?

Hva har skjedd med Arbeiderbevegelsen gamle slagord ”yte, så nyte”?

I dagens Norge er det blitt at et godt liv for stadig flere er å være under statens vinger. Enten man er enkeltperson eller en organisasjon er drømmen en fast post under statsbudsjettet. For Arbeiderpartiets oppslutning er dette genialt. Gjennom økt offentlig forbruk og en stadig større offentlig sektor, skaper de stadig større velgergrupper, siden ansatte i det offentlige gjerne stemmer Ap. Dette kan bli samfunnets endelikt: En borgerlig side i norsk politikk som blir marginalisert i kombinasjon med et lite moderniseringsvillig Ap. Om ikke kursen for det norske samfunnet legges om, kan vi risikere at oljen blir vår ulykke fremfor å bli vår lykke. Vi må legge grunnlaget for et kvalitativt bedre samfunn gjennom en bedre nærings og innovasjonspolitikk, reformering av trygdesystemet og effektivisering av offentlig sektor – og ikke satse alt på en stadig krympende oljeformue.

Sak i Minerva, 11 november 2010.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s