Home

Arealfaktoren bør fjernes og det må settes en stopper for at man kan komme på Stortinget med svært få velgere bak seg.

Allerede i ett-tiden valgnatten kunne TV 2 melde at de borgerlige partiene hadde vunnet valget. Riktignok ikke i antall representanter, men i antall stemmer. I følge valganalytiker Svein Tore Mathinsen var den borgerlige ikke-seieren sikret med over 40 000 stemmer. Ved valget 2005 i var utfallet tilsvarende. Da ”vant” de borgerlige med noe over 20 000. Spørsmålet er om det ikke er på tid med nok en reform av valgordningen.

Et sentralt krav i det 19. århundrets demokratiske bevegelse var ”en mann, en stemme”. I praksis har dette vist seg vanskelig å oppnå i de fleste land, og det finnes ingen valgordning som gir ett hundre prosent korrekt samsvar mellom stemmegivning og representasjon i nasjonalforsamlingen, men idealet om ”en mann, en stemme” burde i så stor grad som mulig etterstrebes. I Norge er variasjonen mellom antall stemmer bak hver Stortingsrepresentant for stor, og ved tildeling av de 19 utjevningsmandatene rår tilfeldighetene.

Bondeparagrafen

Imidlertid har overrepresentasjon av visse grupper også vært en sentral del av det norske demokratiet. I norsk sammenheng er den historiske bakgrunnen å finne i Grunnlovens paragraf 57 av 1814, også kjent som ”bondeparagrafen”. Ved Stortingsvalg skilte man mellom by- og landkretser, og det ble fastslått at representantene skulle fordele seg med forholdet 1:2 i favør av landdistriktene. Dette fordi byene på denne tiden utgjorde omtrent 10% av befolkningen. Med en tredjedel av representantene ble byene overrepresentert. Imidlertid gjorde denne ordningen ikke at en tredjedel av representantene tilfalt byene. Ved de ulike valgene fra 1814 til 1859 varierte utfallene mellom å være i favør av byene og landdistriktene, og ved valget i 1859 fikk byene nesten 43% av representantene. Man reviderte derfor paragrafen fra Grunnloven, for å hindre at landdistriktene igjen skulle bli underrepresentert på Stortinget. Paradoksalt nok med endringen av 1859 var Norge på denne tiden preget av økende urbanisering parallelt med lavere befolkningsvekst i rurale områder. Resultatet på siste halvdel av 1800-tallet og helt frem til 1952 var at representanter fra landdistriktene i stor grad ble overrepresentert til fordel for representanter fra byene.

I 1952 gikk et samlet Arbeiderpart inn for omfattende endringer av valgsystemet. Etter en langvarig debatt i Stortinget ble skillet mellom by- og landdistrikter ved Stortingsvalg oppsider opphevet. Valgdistriktene ble nå knyttet til fylkene. Selv om man endret selve paragrafen i Grunnloven, ble det innført en arealfaktor i valgsystemet, som kan sees som en forlengelse av ”bondeparagrafen”. Den innebar at fylkets størrelse ville få betydning for mandatberegningen. Fordelingen av mandater skulle beregnes etter en veid sum av folketall og areal, der hver innbygger i fylket talte 1 poeng og hver kvadratkilometer 1,8 poeng.

Utjevningsmandater

Denne ordningen var på langt nær perfekt, og i 1988 ble ordning med utjevningsmandater innført. De 8 utjevningsmandatene skulle ha til hensikt å sørge for at stortingsrepresentantene i større grad ble proporsjonalt fordelt over landet. De åtte utjevningsmandatene kom i tillegg til de ordinære representantene. Utjevningsmandatene skulle gå til de fylkene og til det partiet som hadde flest ubrukte stemmer, men for at et parti skulle kunne få utjevningsmandater måtte det være registrert som parti. Et listeforlag ville ikke kunne få utjevningsmandater. Dessuten ble det innført en sperregrense på 4% for å kunne få slike representanter, men partier som hadde fått distriktsrepresentanter med under 4% av stemmene ville beholde disse. Effekten av utjevningsmandatene var at tettere befolkede områder fikk flere mandater enn tidligere, og at valgsystemet ville oppnå større grad av proporsjonalitet.

I juni 2003 vedtok Stortinget nok engang endringer av valgloven. Antall utjevningsmandater ble hevet fra 8 til 19 representanter, mens antall distriktsrepresentanter ble redusert til 150. Mens utjevningsmandatene med ordningen av 1988 skulle gå til de fylkene hvor det var flest ubrukte stemmer, fikk nå hvert fylke hvert sitt ujevningsmandat. Tanken var at økt proporsjonalitet skulle oppnås ved å øke antall utjevningsmandater og å senke antall distriktsrepresentanter.

Vinnere uten flertall

Men den nye valgloven sikret ikke tilnærmet proporsjonalitet. Hvis man isolert sett ser på gjennomsnittlig antall stemmer bak hvert mandat ved Stortingsvalgene i 2005 og 2009 er variasjon stor, i tillegg til at til et flertall blant representantene er sikret uten flertall i antall stemmer. Det sistnevnte er ikke noe nytt ved valgene i 2005 og 2009. Det har historisk vært et sentralt problem ved det norske valgsystemet. Mest berømt er Arbeiderpartiets flertallsperioden fra 1945 til 1961, da de hadde flertall i Stortinget, men ikke flertall blant velgerne.

Ved Stortingsvalget i 2005 var det i gjennomsnitt 18167 stemmer bak et mandat fra Oslo, mens det var 7409 stemmer bak et mandat fra Finnmark. Går man nærmere inn i selve stemmegivningen og mandatfordelingen i hvert enkelt fylke, kan man finne mer ekstreme utslag. Eksempelvis hadde Venstres utjevningsmandat fra Finnmark i 2005 kun 826 stemmer bak seg. I 2009 fikk ikke valget slike ekstreme utslag, men dagens ordningen med utjevningsmandater kan i teorien gjør at et utjevningsmandat kan ha 1 stemme bak seg.

Avstand til maktens sentrum har vært argumentet for overrepresentasjonen i det norske valgsystemet. Man kan i så måte forvente at overrepresentasjonen er systematisk. Slik er det ikke. Med dagens og tidligere valgordninger blir andre fylker enn Oslo underrepresentert. Først og fremst er Hordaland blitt et offer for valgordningen. Fylket blir straffet fordi det har liten størrelse og stor befolkning, som gir det høyeste antall stemmer bak hvert mandat. Når det i tillegg her et av valgets største dramaer utspilt seg, illustrerer det at dagens valgordning er utilstrekkelig. Venstre-leder Lars Sponheim var 337 stemmer fra et mandat. Hadde Hordaland vært litt større i areal hadde han vært inne.

Valgordningen slår tilfeldig ut både i borgerlig og sosialistisk favør. Svakhetene kommer spesielt til syne når det er så jevnt som i 2009. Borgerlig valgseier hadde vært sikret med 337 flere stemmer til Venstre i Hordaland og 788 Høyre-stemmer i Vestfold. Da de borgerlige fikk over 40 000 stemmer flere på landsbasis er dette utvilsomt bittert på ikke-sosialistisk side.

Uavhengig av bitterhet bør restene av ”bondeparagrafen”, som i dag er videreført i arealfaktoren, ut av valgsystemet, og det bør etableres en ordning som hindrer at kandidater kan komme inn på Stortinget med svært få stemmer bak seg, og som ikke straffer Hordaland for deres befolkningstetthet og lille areal.

Debattinnlegg publisert i Minerva 18 september, 2009.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s