Home

I manges øyne starter historien om det norske non-figurative maleriet på 1950-tallet med malere som Jakob Weideman, Inger Sitter og Gunvor Advocaat. Deres forgjengere, 1920-talls kubistene med Charlotte Wankel i spissen, var internasjonalt på høyden, men ble avvist av den norske etablissementet i sin samtid. Hvem var Charlotte Wankel?

Komposisjon med to figurer, 1925. Proviens: Storebrand Kunstsamling

1927 – ingen profet i egen land

”For en nøktern bedømmelse kan jo dette i evighet aldri bli annet enn affektasjon eller kamuflasje for å sjule mangelen på talent”, skrev Dagbladets kunstkritiker Jappe Nielsen om kubismen generelt og utstillingen ”Otte skadinaviske kubister” spesielt i Kunstnerforbundet i 1927. Initativtakeren til utstillingen var maleren Charlotte Wankel. Utstillingen viste bilder av de norske malerne Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel, svenskene Otto G. Carlsund, Kalle Lundström. O. Ôsterblom og Vera Meyers, samt dansken Franciska Clausen. Wankels ambisjon med ustillingen var å vise disse kunstnere og deres kunst i Norge. Fellesnevneren i utvalget var at de alle hadde vært elver på Académie Moderne i Paris under senkubistene Fernand Léger og Amédée Ozenfant. I Paris hadde de tidligere på 1920-tallet høstet en viss suksess, blant annet hadde flere av dem stilt ut sammen med både Juan Gris, Paul Klee, Piet Moderian, Pablo Picasso med flere. De var en del av det avantgardiske selskap på kontinentet.

Utstillingen i Kunstnerforbundet ble regelrett slaktet og hånet i norsk presse, men kritikken var heller vilkårlig. Personangrep og latterliggjøring, samt historieløse vurderinger slik som Jappe Nielsen var fremtredende. Felles for dem alle var en manglende bevissthet og forståelse for de ledende kunstretningene på kontinentet, og ikke minst hvilken innvirkning disse hadde på den internasjonale kunsten som fulgte i kjølvannet av kubismen. Man blir aldri profet i eget land, heter det. For Charlotte Wankel var ble det forslitte ordspråket en bitter realitet.

De unge år

Charlotte Wankel ble født i 1888 av velstående foreldre på Kambo gård utenfor Moss. Hun var nummer fire i en søskenflokk på seks. Navnet Wankel kom fra slektens norske stamfar Iganz Wankel, Charlotte Wankels bestefar, som hadde utvandret fra Preussen til Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Sammen med søsteren Frida fikk Charlotte Wankel undervisning i tegning av Jacob Sømme på Kambo. Kunstnerisk oppdragelse var en del av den utdannelse det var forventet at kvinner samfunnets høyeste lag skulle ha på denne tiden. I 1906 begynte søstrene på Harriet Backers malerskole i Kristiania, hvor de lærte grunnleggende malerteknikk og fargelære. I samme bygård som Harriet Backer holdt sin malerskole, hadde også kunstneren Henrik Sørensen sitt atelier. Charlotte Wankel stiftet bekjentskap med ham, og til tross for at bare seks år skilte dem i alder, ble han hennes lærer. Sørensen hadde allerede på dette tidspunkt gjort seg bemerket som billedkunster, og var i ferd med etablere den dominerende posisjonen han hadde i norsk kunstliv på 1900-tallet. Sørensen regnet Charlotte Wankel som en av sine mest begavede elever, og han fikk stor innflytelsen på at hun valgte å fortsette kunststudiene i Paris.

I 1909 dro Charlotte og Frida Wankel til Paris, hvor de ble innrullert ved Académie de la Palette. Året etter i 1910 begynte de på Académie Matisse hvor de studerte under Henri Matisse og ble kjent med han kunstnerskap. Til tross for at et titalls andre norske kunstnere også var såkalte Matisse-elever, deltok de ikke aktivt i dette miljøet. Under dette oppholdet i Paris fikk Charlotte Wankel se George Braques bilder, som fikk en avgjørende betydning for senere hennes utvikling. Hennes søster Frida uttalte at Charlotte var ”født kubist”.

Kubismen

I 1907 malte Pablo Picasso ”Pikene fra Avignon”. Bildet innebar et brudd med all tidligere malerkunst. Idéen Picasso malte etter var derimot ikke ny. Den var inspirert av maleren Cézannes uttalelse om at alle former i naturen kunne forenkles i kjegler, kuler og sylindere. Sammen med vennen og kunstneren George Braque utviklet Picasso det som senere ble kalt kubismen. Det typiske ved retningen var gjengivelse av naturlige objekter i forenkelte former. Ofte var objektene delt opp og splintret i mange tilfeller til det ugjenkjennelige. Mer revolusjonært i forhold til utviklingen innen tidligere billedkunst var at dette innebar et brudd ønsket om gjengi rom og dybde i maleriet – et trekk kunstnere helt siden renessansen hadde etterstrebet med utviklingen av perspektivet. Kubistene derimot ville snarere at bildene skulle være todimensjonale og flate. Kubismen innvarslet og la grunnlaget for det som regnes som et kvalitetskriterium innen moderne kunst siden – brudd med tradisjonen. Kunsten skulle være moderne, og det ble forventet at god kunst skulle eksperimentere og være nyskapende. Kubismen utviklet seg på 1910- og 20-tallet i to grener med Picasso og Braque og deres mer impresjonistiske malerstil på den ene siden, og en mer matematisk orientert linje med Fernand Léger og Amedée Ozenfant i spissen. Denne retningen ble kalt purisme eller plankubisme, og de malte etter vurderinger basert på det gyldne snitt.

Komposisjon i sort, hvitt og grått II, 1925. Proviens: Storebrand Kunstsamling

Debut og kunstnerskap

I en alder av 26 debuterte Wankel på Høstutstilling i 1914. Arbeidet var liten interiørskisse tydelig inspirert av Harriet Backer. Jappe Nielsen, som senere slaktet hennes arbeider, skrev i  Dagbladet: ”Charlotte Wankel, hvis navn jeg aldrig før kan mindes å ha set, har en morsom liten interiørskisse, som kan tyde paa, at vi har noget at vente i fremteiden fra hendes haand.” Wankels arbeider mellom 1916 og 1924 er ukjent, men at hun malte i denne perioden er det liten tvil om. Etter den første verdenkrig var over dro hun tilbake til Paris, og i 1922 begynte hun som elev hos brasilianeren Pedro Araujo, som underviste i billedgeometri og fargelære.

De første kjente kubistiske bildene av Wankel er datert 1925 samme år som hun begynte på Académie Moderne under Léger og Ozenfant. I årene 1925-29 malte Wankel en rekke komposisjoner i typisk streng plankubistisk stil. Komposisjonene fra denne perioden er ofte i mindre formater, og er enten helt abstraherte eller innholder gjenkjennelige elementer som arkitektur, tekanner eller dyr. ”Komposisjon med avantgardearkitektur” fra 1926 er eksempel, som riktignok har et større format, men fargene er sterke pasteller. Fragmentene av arkitektur er splintrert, selv om Wankel også gjør bruk av enkle perspektiviske virkemidler.

Fra 1929 utviklet hun en mer særegen stil. Koloritten er mer dempet og preget av duse jordfarger enn hennes tidligere fargesterke komposisjoner. Hennes komposisjoner fra 1929 og utover på 1930-tallet inneholder ikke lenger overlappende geometriske planer og figurer. I stedet har de store homogene flater. Komposisjonene har nå som regel en dus bakgrunnfarge med et eller flere figurative objekter som dyr, mennesker eller planter. I 1929 begynte også Wankel å  male en rekke portretter. Hun portretterte sine familiemedlemmer, samt en rekke kunstnervenner. Typisk for portrettene er at de til tross for å være sterkt forenklede, har en stor likhet med de portretterte. Hun portretterte Fernand Léger, Henrik Sørensen og den japanske avantegardekunstneren Tsuguharu Foujita. Portrettene har også som regel en dus koloritt med kalde og varme grå- og bruntoner, slik som portrettet av Foujita. I Nasjonalgalleriet eie er et portrett fra 1936 av kollegene Ragnhild Keyer, Ragnhild Kaarbø, Henrik Sørensen og Jorunn Sitje som er typisk. Dette bildet viser konflikten mellom avantgardekunstnerne Wankel, Kaarbø og Keyer etter den famøse ustillingen i Kunstnerforbundet. Sørensen er fremstilt stående med ryggen til Keyer og Kaarbø, mens Sørensen står vendt mot Sitje med hånden hevet. Sørensen er malt stor og ruvende, men kvinnene er malt små og tilbaketrukkede. Fremstillingsmåten symboliserer hans skuffelse over at de valgte å male avantgardistisk, og ikke figurativt som ham selv og de andre samtidige malerne i Norge.

I 30-årene, som utvilsomt er den perioden Wankel var mest aktiv malte hun også en rekke religiøse bilder. Det var ikke selve det religiøse i motivene som opptok henne. Selv var hun nærmest ateist og tok sterk avstand fra alt som kunne karakteriseres som åndelig føleri. Snarere var det selve komposisjonen som hun var interessert. Til sammenlignende med for eksempel Arne Ekland eller Åge Storstein, som også regnes som norske kubister, var hun sterk motstander av det fortellende maleriet.

Charlotte Wankels produksjon i siste del av livet på 1940, 50 og 60-tallet var betydelig mindre, men likefullt interessant. Hun malte mindre både fordi hun selv var sterkt plaget av leddgikt, samt at hun pleide sin syke mor. I et bilde stilleben fra 1939 innevarsler hennes ny stil. Fargene er sterkere og minner om Matisse siner verker. Arbeider fra 1950 og tidlige på 1960-tallet inneholder også den samme fargesterke koloritten, men abstraksjonen er sterkere. Bildene hennes fra denne perioden kan minne om både Vassilij Kandinskys senere arbeider, samt Piet Mondrians bilder. Charlotte Wankel døde 1969, 81 år gammel, på Dønski pleiehjem i Bærum. Da var hun glemt av det norske kunstmiljøet. I historieverket Norges Billedkunst i det 19. og 20. århundre av Reidar Revold utgitt i 1953 var hun ikke en gang nevnt.

Dromedarer, 1939. Proviens: Privat.

Ettermælet

En nytolkning av norsk kunsthistorie vil være å kategorisere en første og en andre avantgarde. Den andre avantgarden var lenge kjent som den eneste, og betegnet eksperimentene med den klassiske maleriet etter den andre verdenskrigen representert med blant andre Jacob Weidemann, Inger Sitter, Gunvor Advocat og Gunnar S. Gundersen. Med disse fikk modernistisk kunst gjennomslag i Norge både blant kjennere og det brede lag. Dette moderne gjennombruddet skjedde imidlertid uten kjennskap til den første avantgarden med Wankel, Kaarbø, Keyser og Hellesen. I 1986 arrangerte Henie-Onstad Kunstsenter utstillingen ”Fire norsk kubister: Hellesen, Wankel, Kaarbø og Keyser”, som gav dem fornyet interesse og oppmerksomhet. Utstillingen kom til i kjølvannet av at kunsthistorikerne Steinar Gjessing og Trygve Nergaard hadde trukket dem frem fra glemsel tidligere på 1980-tallet. De dokumenterte blant annet at Hellesen allerede i 1912 malte Norges første non-figurative maleri. I 1990-årene dokumenterte kunsthistorikeren Hilde Mørch Wankel, Kaarbø og Keysers liv og kunst, samt arrangerte utstillinger med om og med deres kunst.

I dag fremstår Hellesen, Wankel, Kaarbø og Keyser som svært forut for sin tid, og i tritt med internasjonale strømninger i sin samtid. Flere kunsthistorikere har påpekt at tre de fire i den første generasjonen norske avantgardekunstner var kvinner, og at deres valg av retning hadde sammenheng med at de kvinner og derfor hadde mindre å tape ved valg av retning. En slik feministisk tolkning av deres kunst vil etter mitt syn være å undervurdere dem.

Vi ser i dag at Wankels kunst holder meget høy kvalitet, på linje med sine samtidig internasjonale kolleger som Fernand Legér og Amédée Ozenfant. Stilt opp mot disse må hun vurderes som en kunstner på deres nivå. Wankel var i ytterste grad en kunstner av internasjonal format. Hun var ingen blåkopi av verken Legér, Ozenfant eller andre. Wankel deler Legérs linjeføring, mens hun i enkelte av sine tidligste bilder har en lignende koloritt som Ozenfant. Det som skiller henne fra dem er imidlertid stramheten og enkelheten i komposisjonene. Hun avviste på det sterkeste både det politiske og det sentimentale maleriet. For henne var det vesentlige ved et maleri komposisjon og form. Wankel var først og frem en rendyrket estetiker, noe som også kommer til uttrykk i hennes lille produksjon, som trolig ikke teller mer enn rundt ett hundre bilder.

Artikkel i Kunstmagasinet, nr. 2, 2008. Kunstmagasinet ble kjøpt opp av Fine Art i 2009, men ble en forløper for magasinet Kunstforum.

One thought on “Charlotte Wankel –født kubist

  1. Interessant artikkel, ser etter kunstner i fra modernismen, 1900-1945 til bruk i oppgave ved kuns og håndtverk, høyskolen i Halden. Vi skal ta et utsnitt i fra et bilde. Her er det to greie bilder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s