Home

Aner vi en ny tone blant norske auksjonshus.

I forrige nummer av Kunstmagasinet trykket kunsthandleren Kaare Berntsen en merkelig annonse med overskriften, ”Hva gjør Munch-selgerne når sjampanjen er drukket opp?” Så fulgte en karakteristikk av de siste årenes Munch-rekorder på norske auksjonshus. Ingen navn ble nevnt, men at det ble hentydet til Blomqvist og Grev Wedels Plass Auksjoner (GWPA) var åpenbart: ”Vi vil at du som Munch eier og interessent skal vite at hos Kaare Berntsen får du noe mer enn bare høye tall og fete smil, du får markedets høyeste kompetanse på Edvard Munch.” Ikke uventet var Blomqvist og GWPA fornærmet. ”Usmaklig og primitiv markedsføring”, sukket Hans Richard Elgheim fra GWPA i en debatt i P2, mens Kaare Berntsens Ina Johannesen forsvarte annonsen med de store medieoppslagene om Munch-rekorder.

Denne lille tvisten står i motsetning til det som tradisjonelt har preget kunsthandelen, nemlig diskresjonens kunst. Kunsthandelen er en dannet handel med eksklusive varer, som det ikke alltid er like lett å prise. Likefullt er auksjonshusenes og kunsthandlernes priser bare avhengig av én faktor som i alle andre markeder: Hva folk er villig til å betale.

Det har det skjedd noe med norsk kunsthandel på annenhåndsmarkedet de seneste årene. Prisene er blitt mer synlig. Diskresjonen synes å svinne hen. Medieoppslagene og overskriftene har vært mange, og det råder definitivt en ny tone. ”Dette er jæ… bra!” uttalte Blomqvists Martin Biehl med et fett smil til NRK etter et storslag i fjor. Da jeg så oppslaget tenkte jeg umiddelbart på Idol. Er ”sinnsykt” snart det fremste adjektiv også hos kunsthandlere?

Dette tyder på en ny tone hos auksjonshusene, som er påvirket og kanskje også frembrakt av medienes språk. Medienes dekning av auksjoner hos Blomqvist og GWPA er i dag en annen enn for bare ti år siden. Den gang var det diskret refererende saker i papiravisene med nøkterne beskrivelser av salgene og summene. I dag minner salgene og rekordene mer om idrettsprestasjoner. Det er trolig et tegn i tiden. Dessuten ligner finansjournalistikken mer og mer på sladrepressen. Alt som er dyrt forherligeres. Jo dyre, jo bedre. ”Går amok etter Munch”, skrev en næringslivsnettavis for ikke lenge siden. Diskret? Nuvel.

Finans og idrett har mye til felles; begge bransjer forherliger resultatet, men det er når finans møter kultur det oppstår spesielle gnisninger. Mange har nordmenn har tjent gode penger de seneste årene, og vi nordmenn er enten vi liker det eller ikke nyrike. Kaare Berntsen forsøkte å sette fingeren på jappekulturen i sin annonse. Det er muligens påtagelig, men de glemte hvor udannet det er å påpeke andres manglende dannelse. Ja, når fingeren rettes mot ens egne konkurrenter er det ikke bare udannet; det er også uprofesjonelt.

Hva er galt med medienes dekning av auksjonsrekordene og auksjonshusenes bruk av mediene? Trolig er det bra for selger, kjøper og megler. Det bidrar til prisvekst. Problemet er at den nye tonen tenderer mot det vulgære. Vulgariteten og pengefokuset har nå også har nådd kunsthandelen. Det er dette det etablerte markedet reagerer på.

Men man kan spørre: Hva er kunstauksjonens vesen? Jo, det er teater og kapital. Det er et spill, som når det fungerer optimalt frembringer gode priser på de beste kunstverk. Det setter en standard i markedet for prising av kunst. Spenningen og iscenesettelsen av budrundene kan være kunst i seg selv. Kunsthandel skal være omgitt av mystikk og diskresjon. Det er en del av opplevelsen med å kjøpe kunst på auksjon. Det er som å gå på en bedre restaurant, hvor regningen brettes og legges i en elegant liten mappe. Innhogget i økonomien skal ikke ødelegge for gastronomiens kunst. Gesten sørger for at pengene føles sekundært. Imidlertid er det slik at penger aldri er sekundært. Det er alltid primært, men diskresjon skal få det til å virke sekundært. Men diskresjonen er på hell. De fleste i dag har et mer eller mindre uttalt forhold til penger, for også i kunstmarkedet er det slik at ”cash is king”, uansett hva Kaare Berntsen måtte mene.

Kommentar i Kunstmagasinet, nr. 2, 2007.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s