Home

Hvor er Konkurransetilsynet når man trenger dem?

Den 15. juni ble det kjent at Anne Carine Tanum selger familiens tradisjonsrike bokhandel, Tanum. Salgssummen er trolig over 200 millioner kroner og kjøperen er ingen ringere enn forlaget Damm med friske Harry Potter-penger i baklomma. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det er penger i nettopp Harry Potter. JK Rowling er i følge Forbes berømte liste rikere enn dronning Elizabeth, og dette dynasti har Damm fått æren av å ta del i. Det er dem vel unt.

Konkurranse er sunt, og at Damm er blitt Norges tredje største forlag er utvilsomt bra, men hvorfor gjør ikke ledelsen i Damm med forlagsdirektør Tom Harald Jenssen i spissen som Cappelen Forlag? Ledelsen i Cappelen og konserndirektør Sindre Guldvog gjør det finansielt gale, men det moralsk riktige. Guldvog burde være ledestjernen i norsk bokbransje, for han eier helt åpenbart skrupler, når han har som strategi å ikke ville eie bokhandlere. Det gjør ikke trekløveret som nå utgjør toppen av norske forlag – William Nygaard, Geir Mork og Tom Harald Jenssen. Finansielt og strategisk gjør Damm det eneste riktig – å bli større og få mer makt og innflytelse i markedet for å kunne konkurrere med Mork og Nygaard. Det er en interessant utvikling, selv om det også er betenkelig.

FRA ET konkurransemessig synspunkt er dette en katastrofe, og oppkjøpet bekrefter påstanden om at bokbransjen ligner et kartell. Man skulle tro Norge hadde deler av det som populært kalles markedsøkonomi, men det gjelder åpenbart ikke bokbransjen. Partene sitter på alle sider av bordet. Det er vertikal integrasjon, som det heter i økonomifaget, når to eller flere ledd i produksjons- og omsetningskjeden for et produkt slår seg sammen.

I og for seg er utviklingen vi nå er vitne til et tegn på bokbransjen er på vei tilbake til forgangne tider – forut for delingen av Bokhandlerforeningen, og etableringen av en organisasjon for bokhandlere og en for forleggere i 1956. Ironisk nok sitter begge organisasjonene i samme bygning – Bokhandelens hus i Øvre vollgate, og i lunsjen kan representanter fra begge organisasjonene samles over samme bord i Bokkantinen i kjelleren. Her kan de tre inn i Groth-grotten etter Cappelens legendariske redaktør Henrik Groth. De kan minnes bransjens storhet, da bøker faktisk var børs og katedral. Det er det ikke i dag. I dag er det bare børs, selv om katedral-retorikken fremdeles lever i beste velgående, men det er kun for å sikre at det offentlige skyter penger inn i bransjen, slik at man kan tjene enda mer penger.

AT FORENINGENE deler hus og samarbeider er ikke bare historisk – det er som sagt også ironisk. Selv lurer jeg på hvordan de organiserer møtene. Går Tom Harald Jenssen, Geir Mork og William Nygaard i møte med seg selv når de skal forhandle nye bokavtaler? Det er i hvert fall slik det må være når de tre største forlagene også eier store deler av norsk bokhandel.

I DET POLITISKE Norge råder det etter hva man kan lese i Dagbladet 16. juni en viss usikkerhet om hva skal gjøres med denne prekære situasjonen. Trond Giske har vist seg som en handlingens mann i mange andre saker på kulturfeltet. Hvor er han imidlertid når man virkelig trenger ham? Giske har meldt at han ønsker å se på effekten av den nye bransjeavtalen av 2005, hvor bokklubben mistet eneretten til rabatt på nye bøker og alle salgsledd fikk muligheten til å selge nye bøker med 12,5 prosent rabatt. Fastprismonopolet falt til fordel for frie priser. Det har skjerpet konkurransen i bransjen til det bedre, og det er bra at effekten er at det selges flere bøker. Men den diskusjonen er egentlig et feilspor. For man ender opp i en skyttergravskrig, hvor markedsliberalister står mot reguleringsvillige vernere.

Spørsmål for staten bør snarere være hvordan det offentlige kan stimulere bokhandlene til å bli bedre selgere av alle typer bøker og ha et bredt sortiment som de klarer å selge til kundene. Det kan kun oppnås ved å ta fra bokhandlerne mange av de privilegiene de har i dag. For eksempel at de tar 50 prosent av utsalgsprisen av en bok.

DET RÅDER EN husmannsånd i norsk bokhandel. Man skal ikke langt utenfor Oslo for å observere at bokhandlene selger alt annet enn bøker. Det går mer i rosa viskelær og konvolutter. Sjekk for eksempel ut bokhandelen på relativt sentrale steder som Voss og Melhus.

Hvis det er hold i kulturminister Trond Giske og norske kulturpolitikere generelt, bør de droppe å revurdere bransjeavtalen. Snarere bør de se nærmere på eierskapskonstellasjonene og forholdet mellom forlag og bokhandel.

Det er fullt mulig for politikere å stoppe de kartellene som både har blitt etablert og er i ferd med å etablere seg i bokbransjen. En stopper for en slik utvikling har skjedd tidligere i andre bransjer. For eksempel i legemiddelindustrien, hvor legemiddelprodusentene ikke fikk lov til å kjøpe apotekene. Noe lignende er mulig i bokbransjen, og det ville komme det lesende publikum til gode. Hvor er egentlig Konkurransetilsynet når man trenger dem?

KONKURRANSETILSYNET har som oppgave å håndheve konkurranseloven. En lov som forbyr samarbeid som begrenser konkurransen og misbruk av en dominerende stilling. Tilsynet har dessuten mulighet til å gripe inn mot oppkjøp og fusjoner som begrenser konkurransen vesentlig. Det kan være liten tvil om at dette er tilfelle i dagens bokmarkedet, og hvem er taperne i dette systemet? Jo, nettopp forbrukerne i form av at de må betale dyrt for bøkene de kjøper.

Vinnerne er de som eier både bokhandel og forlag – les Gyldendal, Aschehoug og Damm. Av de store er Cappelen taperen, men de har i det minste rent mel i posten.

Argumentet som brukes for høye bokpriser er nettopp at det skal verne om smale utgivelser. Likevel prises brede utgivelser høyt og det kommer neppe forbrukerne til gode. Høyres kulturpolitiske talsmann, Olemic Thommesen, sier til Dagbladet 16. juni at «[d]et viktigste er at publikum har god tilgang på bred litteratur. Hvem som eier hva synes jeg er mindre viktig så lenge konkurransen ivaretas.»

Det er utrolig at en slik uttalelse kan komme fra en Høyre-mann. Det er lett å se at ingen av disse to faktorene er tilstede i dagens marked. Går man inn i en gjengs bokhandel fra Ark-kjeden ser en at de nesten ikke har bøker, og de de har er svindyre. Er Høyre et parti som ønsker å fremme forståelsen av markedsøkonomien? Thommesens uttalelse minner mer om SV-naivisme enn Høyrepolitikk. Han gjør seg i så måte til storforlagenes nyttige idiot. Konkurransetilsynet og Høyre: Våkn opp!

Kronikk i Dagbladet 20 juni, 2006

Av Erik Lundesgaard

Forfatter og forretningsmann

Posted in: DEBATTComments Off on Norsk bokbransje likner et kartell