Home

I mars 2006 publiserte Den norske Forfatterforening resultatene av en spørreundersøkelse de hadde gjennomført blant sine medlemmer. Resultatene må være nedslående lesning for forlagene: De skjønnlitterære forfatterne på Cappelen, Aschehoug og Gyldendal kritiserte i sterke ordelag behandlingen de hadde fått hos disse tre store.

I NFFs to forfatterundersøkelser «Hvilket forlag?», fra 1999 og fra 2005, er det ikke en så entydig kritikk mot enkeltforlag, selv om den samme forfattermisnøyen også gjenfinnes her. Inspirert av disse undersøkelsene ønsker jeg likevel å dele noen debutant­erfaringer etter at jeg høsten 2005 utga boken Skikk og bruk på Cappelen. Jeg sitter nemlig igjen med ett inntrykk av forlagsbransjen: Uprofesjonalitet. Dessuten har da virkelig faglitterære forfattere uakseptabelt dårlige økonomiske vilkår i standardkontrakten, eller?

Amatørmessig  Å karakterisere en arbeidsgiver som uprofesjonell, er en kraftig dom å felle over en hel bransje med bakgrunn i en erfaring som forfatter. Men det har vært mitt gjennomgripende inntrykk av Cappelen og bokbransjen generelt fra jeg fikk forespørselen om å skrive boken og fram til den ble lansert.

I mine øyne kjennetegnes profesjonell forretningsdrift av en ryddig arbeidsstruktur, som skaper effektivitet og forutsigbarhet. Jeg er overrasket over hvor mange ledd man som forfatter må gjennom for å produsere én enkelt bok. Det burde være mulig for forlagene å koordinere bedre, slik at forfatteren hadde færre kontaktpersoner enn det jeg opplevde. Gjør jeg et overslag, har jeg hatt kontakt med over 30 forlagsansatte om ulike saker relatert til boken. Mengden av mennesker man må forholde seg til, er overveldende. Systemet burde kunne gjøres mer effektivt i alle ledd. I tillegg skifter folk stillinger, noe man som forfatter gjerne må finne ut på egen hånd. Evnen til å besvare en henvendelse eller informere om at man tar permisjon, er liten. Skikk og bruk har utvilsomt sin berettigelse hos Cappelen, selv om det synes som de fleste ansatte ikke har tatt seg tid til å lese boken og reflektere over dens budskap.

Et eksempel: Informasjon vs. markedsføring
Det mest merkverdige eksempelet på uprofesjonalitet fra et forretningsmessig synspunkt er at de store forlagene har én avdeling for markedsføring og én for informasjon. Min erfaring var at de to avdelingene ikke snakket sammen, noe som gjorde selve PR-arbeidet lite samkjørt. For min bok ville det ha vært fordelaktig om forlaget fulgte opp store featureartikler i aviser og magasiner med oppfølging overfor bokhandlere, slik at selve boken ble synlig for dem som hadde lest medieoppslagene. Det var uaktuelt. Verre var det med den dårlige plasseringen i bokhandelen, noe jeg tror forlaget enkelt kunne gjort noe med. Uavhengig av den dårlige markedsføringen har Skikk og bruk solgt bra siden lanseringen 1. oktober.

Inntekter

Mitt overmodige veddemål om at boken ville selge 50 000 eksemplarer kan i ettertid selvsagt lett hånes som en debutants naivitet, og flere enn Kjetil Rolness (Prosa 05/05) har gjort seg morsomme på min bekostning. At min barndoms helt, Rolness, slaktet boken oppfatter jeg imidlertid som en ære.

Det som er vanskeligere å akseptere, er følelsen av å ha blitt ført bak lyset. Etter anslagsvis to års fulltidsarbeid har jeg tjent om lag 60 000 kroner, og da har jeg ikke bare skrevet og vært med å produsere boken. Jeg har også gjort mye av markedsføringsarbeidet. Mine inntekter kunne imidlertid ha vært noe større hvis jeg ikke hadde valgt å satse på kvalitet i utgivelsen. For å illustrere boken med fotografier og fargetrykk måtte jeg avgi deler av min royalty til produksjonen av boken. En praksis som i realiteten fører til at forfattere ikke kan tjene særlig på illustrerte bøker.

Lave inntekter og stor arbeidsmengde er ikke unikt. Som Karianne Bjellås Gilje skrev i Prosa 02/06: «forfatterne er yrkesgruppen som ennå har bokbransjens mest usikre lønns- og arbeidsvilkår». Lønnen man får som forfatter er en klapp på skulderen, beskjed om å være ydmyk og mulighet til å delta på forlagets feiring av seg selv i ulike selskapligheter med gratis børst. Og til alt overmål serverer de dårlig vin. Mitt inntrykk er at de aller fleste forfattere er naive nok til å synes at akkurat dette er stas. Meg selv inkludert, inntil det gikk opp for meg i hvor stor grad forlagets gode økonomi henger sammen med de dårlige økonomiske vilkårene i standardkontrakten.

Standardkontrakt – utbytting?
Standardkontrakten for faglitteratur, som de fleste forfattere undertegner, er en dårlig avtale. Det er en avtale som gjør at forlagene kan utnytte forfatterne. Hvorvidt NFF synes standardkontrakten er god nok vet jeg ikke, men de insisterer i det minste på at man skal benytte denne bl.a. i solidari­tet med andre forfattere.

Standardkontrakten er lukrativ for forlagene, men lite lukrativ for de faglitterære forfatterne fordi den låser forfatternes inntekter. 13 % royalty på de første tre tusen eksemplarene og 15 % royalty for alt over det, gir i svært mange tilfeller knapt en normal månedslønn for en fagbok. I tillegg forventes det at royalty skal avkortes når bøkene er illustrert. Det gjør at det i Norge er nærmest umulig å utgi en illustrert bok og samtidig tjene noen kroner.

Skjønnlitterære forfattere har en noe bedre standardkontrakt, med 15 % royalty for de første 5000 eksemplarene og 20 % royalty over det. Denne klasseforskjellen må tilskrives skjønnlitteraturens sterke stilling i Norge, spesielt med tanke på statens innkjøpsordning for skjønnlitteratur. Heldigvis er det nå opprettet en innkjøpsordning for sakprosa, men med royaltysatsen er det enda et stykke igjen. Dessuten er innkjøpsordningen ennå ikke like omfattende som den er for skjønnlitteratur.

Økonomisk innsyn og utsyn
Eksakt hvor mye forlaget har tjent på min bok vet jeg ærlig talt ikke, fordi verken Cappelen eller de fleste andre forlag jeg kjenner presenterer regnskapene for forfatterne. Unntaket er Piratforlaget, som har som prinsipp at forfatterne får innsyn i regnskapet. Burde ikke andre gjøre det samme? Hva har forlagene å skjule for forfatterne?

Arne Berggren poengterte for noen år tilbake, da han tok over ledervervet i DnF, at forfattere generelt er forsvinnende lite bevisst de økonomiske forholdene i bokbransjen. En grunn kan være at de fleste forfattere har andre inntekter, og det å skrive bøker er en bigeskjeft eller en del av den faste jobben. Dette kombinert med at forfattere anser det som en ære å bli utgitt, gjør at man finner seg i altfor mye. At en liten prosentandel av de manus og bokideer som sendes til forlagene blir noe av, tjener først og fremst forlagene, fordi de fremstår som eksklusive. Holdningen er at når man kommer igjennom nåløyet, bør man være ydmyk. Det er jo så få andre som får det til. Denne ydmykheten og «lua i hånda»-holdningen gjør at forlaget kan utbytte arbeidskraften. Og denne utbyttingen gjelder ikke bare forfatterne. Det gjelder også de fleste andre som er ansatt på freelance-basis i forlagsbransjen, fra oversettere og konsulenter til designere og fotografer. Dette ble noe debattert i vinter, eksemplifisert ved blant annet Cappelens forsøk på å utnytte karrieresultne studenter til underbetalte konsulentjobber, og med oversetteraksjonen.

Ukultur

For meg synes det som om forlagsbransjen er preget av en ukultur som jeg bare kjenner konturene av. Det er også tydelig at jeg ikke er alene med disse erfaringene, noe forfatterundersøkelsene viser. Men viljen til å gjøre noe med denne ukulturen synes liten fra forfatternes side. Og forlagene gjør selvsagt ikke noe som kan redusere deres inntekter – før de eventuelt må.
Når forlagsdirektør Anders Heger har uttalt at «den som er ute etter å tjene penger bør finne seg en annen bransje», gjelder det for forfatterne, og ikke de forlagsansatte. Dette er som om konsernsjefen i en industribedrift forteller arbeideren i selskapet at om han vil tjene penger, bør han gå et annet sted. Hva skal man da jobbe for? En mulig ære og berømmelse? Annen jobb? Stipender fra NFF? Almisser? Luft og kjærlighet? Eller forutsetter Heger at alle forfattere kommer fra miljøer der kultur og penger er akkumulert gjennom generasjoner? Selv hadde ikke min bok blitt til om ikke jeg hadde hatt velvillige foreldre og finansiert store deler av arbeidet med egne midler. Jeg skulle gjerne sett Heger som industridirektør forsøke å fortelle til en industriarbeider at det ikke var noe lønn å få for arbeidet. I det tilfellet ville utfallet utvilsomt vært av voldelig karakter.
Hvis en slik uttalelse er ment for å tiltrekke seg nye forfattere, kan jeg ikke se at den er vellykket. Men forlagene kommer unna med slikt i all den mytologi av viktighet de omgir seg med. De lever av at forfattere og freelance-arbeidere er villige til å jobbe for dem for knapper og glansbilder, bare for å sole seg i glansen fra de gamle og mektige kulturinstitusjonene. Jeg undres på om dette kan vare i en ny tid, med en liberalisert bokbransje.
Det har bokstavelig talt vært en dyr erfaring å være debutant. Det mest urovekkende er kanskje at det virker som om alle forfattere med erfaring vet at forlagsbransjen er slik, og at man bare – for ikke å framstå som en naiv debutant – lærer seg å leve med disse spillereglene. Men mange faglitterære forfattere har da virkelig gode nok kort på hånden til å utfordre? For det anses jo fremdeles ikke for god skikk og bruk å utgi bøker uten innhold?

Debattinnlegg i Prosa nr. 3, 2006

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s