Home

Utskjelt og foraktet, men en salgssuksess over flerfoldige tiår: Nordmenn har et schizofrent forhold til skikk og bruk-bøker. I dag er folk mer usikre enn noen gang. Noe må gjøres. Vi trenger en frelser, en som bringer oss ut av vår rådvillhet.

Hva kjennetegner egentlig norsk skikk og bruk?

Sjangeren strekker seg helt tilbake til Håvamål, men danner en egen norsk kanon i etterkrigstiden, fra den borgerlige klassiker til den spissborgerlige forstadsromantikk, fra Waldemar Brøgger til Toppen Bech. Dessverre er det en beretning om forfall.

Den borgerlige klassiker

Waldemar Brøggers Skikk og bruk, en murstein fra 1960 på nesten 600 sider med skinninnbinding og illustrasjonsfoto i farver, utgjør selve hovedverket i den norske kanon. Denne skikk og bruk-boken er verdig en hedersplass ved siden av konversasjonsleksikonet i den borgerlige bokhylle.

Verket sprang ut av en indignasjon over det rådende klima for skikk og bruk. Innledningsvis skriver Brøgger: «Vårt mål var ærgjerrig: Midt i en ‘formløs’ tid ønsket vi å utgi et verk med trafikkregler for menneskelig omgang under alle forhold.» Ungdomsopprøret med rock’n roll og ekstatiske unge i freidig utfoldelse på kinoer og konserter på 1950-tallet dannet bakteppet for Brøggers indignasjon. Hans ærgjerrighet var imidlertid ikke tilbakeskuende, men var dypt forankret i en norsk opplysningsånd. Han søkte å frigjøre sitt folk fra usikkerhet i omgangen mellom mennesker. Brøggers motto lød: «Gjennom kunnskap om formene blir vi frigjort fra dem.»

Brøgger var ikke i tvil om nødvendigheten av en slik omfattende innføring i skikk og bruk: «Når sannheten skal sies, har den enkelte aldri følt seg så rådvill. (…) Ungdommen har ingen rettesnor. (…) Verket er et angrep på den personlige usikkerhet som råder i det nye samfunns omgangsformer.» Resultatet var en bok som dekket alle de kunnskaper et dannet menneske burde være seg bevisst. Fra presentasjonens fysiognomi, til hjemmeinnredningens nødvendighet, fra diplomatiets kutyme til tenåringens selskapsformer, fra flagg og flaggingsregler til korrespondansens etikette. Under Waldemar Brøggers kyndige ledelse ble den tilstrekkelige dybden sikret av fremtredene profesjoner, som buntmakeren, forstanderinnen, husstellærerinnen, husfruen, professoren, kansellisjefen, konsulen, politiinspektøren, protokollsjefen og sakføreren.

Verket har en borgerlig-elitær holdning. De såkalte «tre rangtrinn» presenteres allerede på s. 5: «En kvinne har rang foran en mann, en eldre har rang foran en yngre, og en mer fremstående person har rang foran en mindre fremstående.» Fordi denne tanken satt dypt i «hele den vestlige kulturverden», som det heter hos Brøgger, var det naturlig at man gjorde sitt for å opprettholde den. Brøggers skikk og bruk var intet mindre enn et forsvar for klassesamfunnet i likhetstankens og sosialdemokratiets gullalder.

Skikk og bruk kom i to store opplag på 1960-tallet. De ble revet bort, og står sikkert fremdeles i mang en bokhylle. Waldemar Brøggers iherdige innsats og bokens massive utbredelse til tross: Det var og ble et sisyfosarbeid – skikk og bruk og elementær kunnskap om omgangen mellom mennesker har fremdeles marginal utbredelse i det norske samfunn. Senest høsten 2002 kunne Aftenposten avkrefte myten om den moderne nordmannen. Med bakgrunn i en undersøkelse blant innvandrere var man kommet til følgende konklusjon: «Innvandrere finner nordmenn uhøflige.»

Men hvorfor har skikk og bruk denne marginale utbredelse?

Marianne Gullestads påstand om «at norsk kultur rent allment» er «en sekularisering av pietismen», slik hun hevdet i sin sosialantropologiske klassiker Kultur og hverdagsliv, er ett svar. Protestantismen, og i særdeleshet pietismen, sprang ut av en kritikk av katolisismen. Der katolikken ba om tilgivelse eller betalte avlat for sine synder, higet protestanten etter å unngå synden gjennom et nøysomt liv. Protestanten dyrker forestillingen om et sammenfall mellom et rent indre liv og autentiske ytre uttrykk, og han nærer derfor en dyp mistro til katolisismens fokus på prangende estetikk og ritualer.

En slik mistro sitter dypt i den norske kulturen, og skikk og bruk er nettopp noe dypest sett inautentisk i nordmenns øyne. Som Kjetil Rolness har påpekt: «Ekte nordmenn gjør seg ikke til.» De dyrker istendenfor forestillingen om «å være seg sjøl», uten å øyne hvilke katastrofale følger dette har for folkets bevissthet om skikk og bruk. Resultatet er graverende: Ideen om det representative ved våre handlinger svinner hen, og vårt nødvendige og siviliserende maskespill i det daglige forfaller.

Waldemar Brøgger hevet seg derimot over den norske inderligheten og den sekulariserte pietismen. Med den største selvfølge utviste han sin ydmyke forståelse overfor leseren: «Først når vi kan notene utenat, kan vi slippe vår personlighet fri.»

Den sosialdemokratiske sedelighet

I motsetning til Brøggers borgerlig-elitære verk, står Randi Brattelis Moderne skikk og bruk fra 1985 i en ganske annen tradisjon: den sosialdemokratiske sedelighet. Som flere har påpekt, går det i norsk historie en linje fra den pietistiske sedelighet gjennom arbeiderlederen Martin Tranmæl til den sosialdemokratiske moralisme i Gerhardsendynastiets tidsalder. Skikk deg vel og lev nøysomt! lyder hovedbudet. Mens pietisten higer etter Guds anerkjennelse, higer sosialdemokraten etter tillitsmannens.

Den sosialdemokratiske nøysomhet og forakten for det forfinede kommer tydelig til uttrykk i landsfaderen Einar Gerhardsens praksis. Hans sønn, Rune Gerhardsen, beskriver i memoarboken Du var faren min likevel (2002) hvordan statsminister Gerhardsen og hans hustru Werna flottet seg med en campingtur til Italia sommeren 1958 sammen med en statssekretær og hans kone. Firemannstelt uten bunn var det naturlige losji for en norsk statsminister. Werna Gerhardsen ønsket imidlertid ikke at det skulle gå utover velværet i teltet: «Ingen skulle si at de ikke unnet seg komfort; mor hadde kjøpt luftmadrass til far og seg. Pumpe syntes hun var å gå for langt, så de måtte blåse opp madrassene med munnen,» som det heter i en av bokens billedtekster. I slike anekdoter kommer den sosialdemokratiske ånd og moralisme til syne: Ingen sann sosialdemokrat søker luksus og forfinelse. Nøkternhet er veien til tillitsmannens anerkjennelse.

Brattelis Moderne skikk og bruk kan forstås som en forlengelse av den pietistiske nøysomhet og sosialdemokratiske nøkternhet. Allerede innledningsvis kommer dette til syne. Hun føler behov for å legitimere sin skikk og bruk, og skriver: «Dette [skikk og bruk] har ikke noe med jåleri å gjøre». Bratteli aksepterer ikke det forfinede ved dannelsen, og begår en kardinalsynd hva emnet angår, for skikk og bruk handler nettopp også om jåleri. Hun forsøker å gjøre skikk og bruk til en folkelig nødvendighet, tilpasset den protestantiske ånd, og overser med dette skikk og bruks forfengelige slagside.

Men hvorfor denne legitimering? Dette kan ikke skyldes annet enn dårlig samvittighet grunnet presset fra den sosialdemokratiske moralismen. Den sanne sosialdemokrat eier som kjent ikke forfengelighet.

Istedenfor å innrømme at hun løper i forfengelighetens tjeneste, hevder hun at boken bare fyller et behov: «folk flest vil gjerne vite hva vanlig folkeskikk er». Brattelis Moderne skikk og bruk kan sammenlignes med Arbeiderpartiets store samfunnsprosjekter: Skole, helse og velferd. Folkedannelse gjennom sedelighet. Folkeskikk gjennom moralisme.

Den kontinentale spissborger

I motsetning til Brattelis sosialdemokratiske opplysningsprosjekt ga International Conference Service-spesialisten Sissi Porsholt Solberg, med sin Skikk og bruk i selskapslivet fra 1985, et bidrag til en kontinental skikk og bruk. Porsholt Solberg kan forstås i lys av en klassisk konfliktlinje i norsk historie – by mot land. Hun er en representant for et kontinentalt orientert byborgerskap. Slik skriver hun innledningsvis: «Fordi jeg selv bor i Oslo, har jeg måttet ta utgangspunkt i det miljøet jeg selv ferdes i.» Med dette utgangspunktet formes en skikk og bruk for den bereiste og selskapsglade osloborger. Her er høflighetsfraser på flere språk, tips til restaurantbesøk og firmafester, og en utførlig beskrivelse av hvordan man stiger inn og ut av en bil, alt i full overensstemmelse med den kontinentale dannelse.

På tross av disse idealene utviser hun en imponerende ydmykhet overfor det rurale, og erkjenner at «kløften mellom bysamfunn og bygdekultur er blitt mindre». Bak denne erkjennelsen ligger et forsøk på en tilnærming til den rurale kultur, og som hennes uttalte mål med boken lyder: «[skikk og bruk] skal bare bidra til at mennesker får det lettere og hyggeligere i omgangen med hverandre». Denne ydmykhet utkrystalliseres i en merkverdig beklagelse: «Ha meg unnskyldt dere som mener alkohol ikke må forekomme i selskapslivet.» Denne beklagelsen kan ikke sees som annet enn et forsøk på en forsoning med avholdsbevegelsen.

Porsholt Solbergs verk kommer til kort. Det skorter på ambisjonene, som er milelangt under Waldemar Brøggers visjon om «et verk (…) for menneskelig omgang under alle forhold». At Porsholt Solberg kun vier selskapslivets skikk og bruk oppmerksomhet, sier meget om våre samfunnsforhold: Når skikk og bruk kun skal gjelde i selskapslivet, har bevisstheten om skikk og bruk sunket til et minstemål.

Toppen Bechs forstadsromantikk

Veien fra Sissi Porsholt Solberg til Toppen Bech er ikke lang. Der Porsholt Solberg kun viser antydning til spissborgerlighet, tar Bech det helt ut. Toppen Bechs Skikk og bruk. Vett og uvett fra 1995 er en viktig del av hennes forfatterskap, og sammen med Mors bok (1996) og Herskapelig. Norge rundt på første klasse (1999) utgjør disse bøkene hennes ideologiske prosjekt – den spissborgerlige forstadsromantikk. Der Herskapelig. Norge rundt på første klasse er den ultimate coffee-table-bok for den som ikke kjenner forfinelsen, men kun streber etter den, er Skikk og bruk. Vett og uvett den perfekte nattbordslesning for den pertentlige hjemmeværende.

Naturlig nok er det bryllup og komplikasjoner knyttet til skilsmissekulturen som engasjerer og opprører Bech mest. Patosfylt stiller hun seg viktige spørsmål som: «Er det brudens biologiske pappa – eller hennes falske far som skal føre bruden opp kirkeskipet, enn si stå på velkomstrekke når gjestene ankommer?» Bech forsøker å redde stumpene av en skadeskutt institusjon. Hennes forkjærlighet for villaen, ekteskapet og andre kjerneelementer i det døsige forstadslivet gjør en slik redningsoperasjon til en ren nødvendighet.

Bechs egen spissborgerlige habitus kommer tidlig til uttrykk. Innledningsvis skriver hun: «Jeg er ikke født Toppen (…) Mitt egentlige navn er (…) Ellen Åse. Av forståelige grunner presenterer jeg meg aldri som det.» Hvilke «forståelige grunner» er det Bech her later som om leseren er kjent med? Er navnet Ellen Åse uttrykk for en uvanlig hard skjebne? Nei, en slik omdøpning vitner om intet annet enn spissborgerens streben etter noe bedre. Hennes utopi er: en forstadsromantikk, der homogene mennesker lever i harmonisk sameksistens innenfor ekteskapets og villaens fire vegger. Ideologien ligger likegyldigheten nærmest.

Dette manifesterer seg eksempelvis i hennes anbefalinger til samtaleemner for selskapslivet: «Omtal politikk og religion i generelle vendinger.» «Når diskusjonen går over i krangel, fortsett i enerom.» «Snakk helst om nøytrale emner.» Slike retningslinjer gir intet rom for en borgerlig offentlighet – samtalen er snarere degradert til å bestå av vennlige nikk og intetsigende prat. Den borgerlige dannelses- og samtalekultur er hos Toppen Bech forflatet; forstadsromantikken og avpolitiseringen har seiret.

Skikk og bruk i dag

Hvilke verker om skikk og bruk i den norske kanon holder mål? Svaret gir seg selv: Waldemar Brøggers mastodont av et verk rager på en pidestall himmelhøyt over de øvrige.

Fra Bratteli til Bech har ambisjonene vedrørende skikk og bruk blitt senket til et sørgelig minstemål. Forflatningen av formene er blitt et faktum, og Bratteli, Porsholt Solberg og Bech bekrefter kun Waldemar Brøggers kloke ord om at vi lever i en «formløs» tid.

Til tross for stor utbredelse (Bratteli i seks opplag, Porsholt Solberg og Bech i to) har de ikke øket det norske folks bevissthet om skikk og bruk. I beste fall har Bratteli, Porsholt Solberg og Bech vært nattbordslesning. Ingen av dem har mestret den ærefulle oppgave å ta opp arven etter Waldemar Brøggers storverk. Ingen av dem ha gjort seg verdig en plass ved siden av konversasjonsleksikonet.

Skikk og bruk lever med andre ord under uverdige forhold, og Waldemar Brøggers ord fra 1960 kunne like gjerne vært skrevet i dag: «Når sannheten skal sies, har den enkelte aldri følt seg så rådvill. (…) Ungdommen har ingen rettesnor.» Ungdommens kanskje fremste rettesnor, universitetene, ble ødelagt av sekstiåtterne bare tiår senere. De allierte seg med arbeiderne i kampen mot god skikk og bruk.

I dag er folk mer rådville enn noen gang. De er trukket mellom den norske kulturens mistro til skikk og bruk på den ene siden og den kontinentale livsutøvelse på den andre siden. Mens det å reise på Waldemar Brøggers tid var forbeholdt de kondisjonerte klasser, er det i dag blitt folkeforlystelse. Vi reiser verden rundt, men bringer ikke verdens høyeste dyder med oss hjem. Selv frankofile nordmenn, som bedyrer sin kjærlighet til franskmenns høflighet og bevissthet om kutyme, vegrer seg for å benytte seg av de samme skikker her hjemme.

Når selv ikke nordmenns tilpasning til kontinentalt levevis har hjulpet, må noe gjøres. En dannelsesformidlende elite som gir opplysningstanken nytt innhold må gjenreises. En elite som ikke gjør den feil nasjonsbyggerne på 1800-tallet gjorde, der opplysningsprosjektene sto i folkets tegn og var tuftet på det Ivar Aasen kalte «Folkets gamle nedarvede Skikke». Ut i fra slike folkelige tanker ble Allmueskolen og senere Folkeskolen etablert i siste halvdel av 1800-tallet. Skikk og bruk inngikk i dette prosjektet som folkeskikk. Men denne perverteringen av skikk og bruk kroppsliggjorde seg aldri hos det norske folk som noe annet enn et tvangsmiddel. Vi trenger en frelser. Vi trenger et bokverk som viderefører Waldemar Brøggers ånd, som knytter hans visjoner til vår tid, som gir oss et kompass i tåkeheimen, som bringer oss ut av vår rådvillhet, som gir oss hjelp til selvhjelp, som definerer det kunstige som det naturlige, som frigjør oss fra våre kvaler, som lærer oss notene før vi kan improvisere og la tonene løpe fritt, og som igjen gjør krav på hedersplassen i bokhyllen.

Foreløpig er det stille fra våre forleggeres hender, mens Toppen Bechs Skikk og bruk. Vett og uvett går i nye opplag. Dessverre.

Litteratur

Waldemar Brøgger: Skikk og bruk, J.W Cappelens Forlag 1960

Randi Bratteli: Moderne skikk og bruk, J.W Cappelens Forlag 1985

Sissi Porsholt Solberg: Skikk og bruk i selskapslivet, J.W Cappelens Forlag, 1985

Toppen Bech: Skikk og bruk. Vett og uvett, Familievennen Forlag 1999

Bokessay i Prosa 4-2003

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s