Hus og have var landets første interiørblad – en krysning mellom eksklusivt livstilsmagasin og sosietetsblad.

Av Erik Lundesgaard

Mens landets rikeste aldri ville finne på å åpne hjemmene sine for den kulørte pressen i dag, åpnet de villig dørene for for Hus og have i 1930-årene.

I magasinet var det ”hjemme-hos-reportasjer” med datidens kulturpersonligheter og næringslivspersonligheter som kunstsamler Rolf Stenersen, skipsreder Rudolf Olsen og fabrikkeier Thomas Stang. En lang rekke eiendommer, som i dag troner øverst på listen over landets dyreste, ble omtalt side om side med tips og råd om alt fra barneoppdragelse, ball til siste mote fra Paris og annonser for eksklusive produkter.

Populær lesing blant eliten. Hus og Have var populært blant de bedrestilte i 30-årenes Norge. Den avdøde forfatterinnen Mia Berner kunne fortelle at det i hennes barndomshjem i fornemme Eiganes i Stavanger ble ro når månedens nummer av Hus og have kom i posten.

Mens 1930-årene var en tid preget av bolignød, fattigdom og arbeidsløshet for mange, innebar tiåret for eliten velstand og teknologiske nyvinninger, som elektrisk komfyr, kjøleskap, varmt vann, støvsuger, grammofon og privatbil. Hus og have beskrev og formidlet den nye moderne livsstilen både i annonser og reportasjer.

Smak av suksess. Hus og Have ble grunnlagt av redaktør Katti Wankel. Hun hadde i 1929 opplevd en viss suksess med boken Hjemmets innredning, og så at det var et marked for interiørstoff. Hun etablerte derfor et helt magasinet om tema. I den første utgaven fra mars 1930 skisserte Wankel idéen bak prosjektet:

”Om smak og behag skal man ikke diskutere; det vet vi; det akter vi heller ikke å gjøre. Men vi vil gjøre vårt ytterste for at det billedstoff vi bringer alltid skal ha noe å si våre lesere hvad enten nu er ved å vise det den nye tiden bringer og det gamle og anerkjente som fortidens menn har skapt (…)”

Magasinet la aldri skjul på at det var borgerskapet og overklassens de henvendte seg til. Sammenlignet landets lengste levende interiørbladet, Bonytt, etablert av interiørarkitekt Arne Remlov i 1938, var Hus og Have noe ganske annet. Remlov var spesielt kjent for uttalelsen ”Vanlige folk eier ikke smak”, og dette ble et motto for Bonytts oppdragende stil. Hus og have henvendte seg til eliten, som visste hva som var god smak.

Hus og Have la grunnlaget for en av 1900-tallet største forlagssuksesser. Bladet gikk så godt at det i 1934 ble kjøpt opp av Gyldendal og den legendariske forlagssjefen, Harald Grieg. Grieg tok aktiv del i utformingen og strategien for bladet, og gjorde det til et månedlig magasin. Det utkom frem til 1939, da det ble da fusjonert inn i Grieg og Gyldendals nye satsning for kvinner, Alle Kvinners blad. Hus og Have ble for eksklusivt, og Grieg ønsket å nå den stadig større gruppen husmødre i middelklassen. I følge Griegs biograf Nils Kåre Jacobsen, var bladet en av forlagets store inntektskilder frem til det gikk inn i 1975. Det skjulte imidlertid Grieg i regnskapene, for det var ikke fint nok at et ærverdig forlagshus gjorde sine største penger på trivialjournalistikk.

Sosietetstoff og interiør. Tatt i betraktning de store klasseforskjellene i Norge i 1930-årene, må Hus og Have fremstått ganske fjernt fra vanlige folks liv og økonomi. Her fantes interiørreportasjer fra bankier Sigrud Sejersted Bødtker mildt sagt enorme private kunstgalleri tilknyttet hans villa i Holmenkollen, også kjent som ”Najonalgalleriet i Holmenkollen”. Det fantes artikler om hvordan det perfekte barneballet skulle arrangeres, og folk som Ferdinand Finne og Per Aabel var gjengangere i bladet både som skribenter og som portrettert i hjem-hos-reportasjer. I november 1936 sto saken ”Per Aabel innreder sin leilighet”, signert nettopp Ferdinand Finne. Saken åpnet prosaisk:

”En øsende regndag i august begav jeg mig ut på jakt etter hybel-leilighet. På min vei tok jeg en tur innom Cort Adlersgate 12, dette store vellykkete nybygg med over 200 leiligheter ved siden av K.N.A-gården. Det viste seg at alt var opptatt og hadde vært opptatt helt fra første dag. Imidlertid kastet jeg et blikk over tavlen med personfortegnelse, for å se hvem jeg kunde ha kommet til å komme i selskap med. Flere kjente kunstnere viste sig å bo her. Spesielt stanset jeg ved ét navn – Per Aabel. Denne populære skuespiller og teatersjef skulde da sikkert ha en leilighet som var verd et besøk på vegne av Hus og Haves lesere.”

Denne stilen var typisk for magasinets journalistiske form, og med stiliserte interiørbilder og heller blomstrende ordelag ble hus, hager og leiligheter beskrevet. Tonen var eplekjekk og elegant, og henvendte seg tydelig til et publikum som var inneforstått med nettopp denne sjargongen.

Funkis på alvor. Til tross for bladet var elitepreget, fremstår bladets dekning av funkis-stilen, som fremsynt. Deres åpenhet for modernismen på 30-tallet var stor, og i 1936 sto en artikkel med tittelen ”Vi bor funkis” på trykk, om en familiens erfaringer med nye stilen. Hus og Have dekket både Bauhaus-bevegelsen i Tyskland og Le Courbusiers villaer og arbeider i Frankrike. I januar 1935 hadde de til og med et intervju med Courbusiers selv på trykk. Også hjemlige funkisarkitekter som Ove Bang, Arne Korsmo og Leif Grung, ble viet oppmerksomhet. Blant de i dag kjente og vernet bygg, som ble omtalt var Arne Korsmos kritikereroste villaer i Havna Allé og Bergensarkitekten Leif Grungs legendariske Villa Lau-Eide i Fjellveien i Bergen.

Alle åpnet sine dører. Dronning Maud, Kirsten Flagstad, Knut Hamsun, Sonja Henie, danskekongen Christian og var datidens kjendiser som åpent sine dører. I tillegg slapp næringslivspersoner som Rolf Stenersen, Thomas Stang (far til Fabian Stang), skipsreder Rudolf Olsen, samt rederfamilier som Klaveness og Fearnley Hus og Have over dørstokken. Dette var folk som aldri i verden ville sluppet pressen over dørene i dag.

En rekke eiendommer som de senere årene har blitt omsatt i den desiderte øverste priseklasse ble portrettert i Hus og Have. I 1931 finner vi blant landstedet Fuglø omtalt, en eiendom Nils Olav Sunde noen få år siden gjorde til landets dyreste hytter. Sunde. I desember nummeret i 1936 fikk lesere innblikk i skibsreder Rudolf Olsen landsted Dirhue på Tjøme. Han slapp til og med Hus og Have inn i badstuen sin, hvor veggene var dekorte med egyptisk-inspirerte malerier. I artikkelen ”Moderne hus ved fjorden” fra august 1934 ble den da nybygde Villa Halden på Snarøya portrettert – en funksjonalistisk arkitekturperle av Blakstad & Munthe (Kunstners hus), som også de senere årene har nådd rekordene som en av landets boliger.

Hus og Have er glemt av de fleste i dag, men er en kulturhistorisk skattkiste med sitt innblikk i hvordan den norske overklassen levde forut for de dårlige tidene som ble innledet med den andre verdenskrig.

Artikkel fra magasinet Gamle hus, hager og interiør, nr.1 2012.

Erik Lundesgaard er oldebarn av Katti Wankel.

Titt og ofte tar jeg en kikk på opptak av hans live-opptredner på nettet. Imidlertid kan dette tidvis være en krevende syssel, da Prince gjør alt han kan for å få såkalte bootleg opptak av ham fjernet fra nettet.

Imidlertid tar fansen omveier slik at Prince og hans advokater ikke skal oppdage filmene.

Derfor denne bloggposten hvor jeg har samlet min favoritter på nettet per dags dato Enjoy!

NB! Listen er ikke uttømmelig.

The Everlasting now

En fantastisk funk-låt fra albumet Rainbow Children. Her fremført på Jay Leno-Show 13 desember, 2002.

The Beautiful Ones

Ikke et bootleg opptak dette, men et “live opptak” av den fantastiske balladen fra Purple Rain, filmen og albumet med samme navn fra 1984.

DMSR

Prince sin turné Musicology i 2004 er legendarisk. DMSR fra albumet 1999 fra 1982 er en låt Prince ofte spiller live.

Dear Mr Man

Denne låten er fra Prince albumet Musicology fra 2004. Dette opptaket er fra en konsert Prince gjorde for MTV i 2004.

Colonized Mind

15 juli 2011 spilte Prince på den berømte Umbria jazzfestival. Der fremførte han blant annet denne låten fra albumet LotusFlow3r (2009).

1999/ I Feel For You/Controversy

14 oktober 2009 spilte Prince på det franske talkshowet Le Grand Journal. Dette er et opptakene fra den giggen.

Whole whotta Love

Dette opptaket er fra en konsert Prince holdt i Las Vegas 15 desember 2002.

Te amo Corazon/Fury/Purple Rain/Let´s go Crasy

Utrolig opptreden fra Brit Awards i 2006.

Empty Room

En av mine desiderte favoritt-opptakt fra Herning i 2010. Fascinerende å studere Prince sine ansiktsuttrykk. Sterkt.

Empty Room

“Offisielt” opptakt lekket på nettet. Fra Zurich sensommeren 2011.

Johnny B.Goodge/Antotherloverholeinyhead

Skamløs minikonsert under pressekonferanseden 1 februar 2007 i forbindelse med Superbowl. Hinsides gitarspill i kombinasjon med koristene The Twinz.

Superbowl

4 februar 2007 gjorde Prince sin trolig mest sette opptreden noensinne, som pauseinnslag på Superbowl. Selvfølgelig endte det hele i rosa regn.

While My Guitar Gently Weeps

Tom Petty and The Heartbreakers fremførte denne hyllesten til George Harrison med hans klassisk Beatles-låt. Halveis ut i låten dukker plutselig Prince opp og spiller en helt ellevill gitarsolo.

Somebody´s Somebody

Opptreden fra talkshowet Rosie i 1997 med lengselfulle og smoothe låten Somebody´s Somebody.

Crimson & Clover

Opptreden på Ellen DeGenderes show i 2009 i forbindelse med lansering av platen LotusFlow3r. Cover av Tommy James.

She Spoke To Me

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

All Shook Up

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

A large Room With No Light

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Elixir

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

I Love U, But I Don’t Trast U Anymore

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

All The Critics Love U In Montreux

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

When Eye Lay My Hands On U

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Peach

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Somewhere Out There

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Get On The Boat

Forrykende funky opptreden i Bryant Park i 2006 i NYC for tv-programmet Good Morning America.

Shh

Som en kick-off til Europa-turnéen sommeren 2011, spilte Prince på det franske talkshowet Le Grand Journal.

DSMR/ Move on Up/Never Loved a Man like I Love You/Satisfied/I Don´t Want Nobody To Give Nothing/Housequake/The Bird/The Glamours Life/Santana Medley

Trolig Prince best arrangerte opptreden noensinne. Fra NAACP prisutdeling i 2005. Blant publikum kan du skimte Barack Obama.

DSMR

Blant Prince mest funky opptredner jeg har sett. Fra Detroit i 2004 i forbindelse med Musicology-turnéen.

Stand

Desember 2011. Finanskrise spesial. “Offisielt” lekket konsertopptak fra Prince selv via korist Andy Allo. Cover av Sly & The Family Stone.

I Wanna Be Your Lover

Opptreden på tv-showet American Bandstand i 1979, med låten som ble Prince sitt gjennombrudd. Hans første tv-opptreden.

Little Red Corvette

Av og til er en kassegitar nok. Fra Musicology-turnéen i 2004.

The Ballad Of Dorothy Parker

Ukjent konsert-opptak fra publikum.

Controversy/Play That Funky Music

Fra sommerkonsert i Paris 2011.

Alphabet St.

Ellevill opptreden fra Dortmund i 1988.

Musicology

Funky opptreden på Jay Leno i 2009.

For noen er gitarer investeringsobjekter på linje med aksjer, eiendom og antiviteter.

Fra to gitarforsterkere fra 1940-tallet runger gitarriffet til BigBangs signaturlåt “Wild Bird”. Frontmann Øystein Greni sitter hjemme i stuen sin på Rodeløkka i Oslo og spiller på en av sine mange elskede gitarer, en Fender Stratocaster fra 1961.

Eksemplaret er blant de første som ble solgt i Norden.

- Alt jeg vil, er å kjøpe gamle instrumenter, sier Greni.

- Denne gitaren var eid av gitaristen til Abba. Det er kult å se de gamle bildene med den fra 70-tallet, men først og fremst låter den fantastisk.

Greni har fått med seg at verdier på eldre gitarer har steget kraftig de siste årene.

- Ingenting er tristere enn å gå inn i en gitarbutikk i New York og se en voksen kar svi av et betydelig beløp på en årgangsgitar han ikke kan spille på. Selv bryr jeg meg mindre om verdien. For meg er gitarer et arbeidsverktøy.

***

Innledning fra saken “Saken er Riff” som sto på trykk i DN Magasinet, 7 januar, 2012.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremann

Det er en trist dag for Oslo, billedkunsten og Edvard Munch. Oslo bystyre vedtok i går å ikke bygge Lambda. Det er også en trist dag for demokratiet. Politisk populisme og taktikeri anført av Frps Carl I. Hagen og Aps Libe Rieber-Mohn har seiret. De to Munch-kameratene har lykkes i å trenere et vedtak om å bygge et Munch-museum det i sin tid var støtte for i Oslo bystyre. Dette er norsk politikks ansikt anno 2011: Politisk sisofysarbeid på skattebetalernes regning.

Den siste uken har engasjementet blant en lang rekke rikssynere både uavhengige og ulike kommentatorer i avisene vært enormt. Målet har vært å få noen av Ap, Sv eller Frp sine bystyrerepresentanter til å snu og stemme for Lambda. På twitter og facebook har meldingene og oppfordringene haglet fra samfunnets mest engasjerte – den skravlende klasse. De som skriver kommentarer i aviser og deres like. Og på tampen har Dagbladet, Aftenposten, DN med flere drevet det som gjerne kalles kampanje-journalistikk for Lambda – et bygg mange medier tidligere har drevet kampanje-journalistikk mot. I Dagbladet har vi eksempelvis kunnet lese om opprop fra landets akademikere, kunstnere, kunstneriske ledere og arkitekter. I Aftenposten har vi kunnet lese om støtte fra Munchs familie med mer. Sjelden har jeg sett så mye engasjement i en sak. Men det er kanskje ikke så rart. Byutvikling og arkitektur er noe som engasjerer mange.

Det som imidlertid forundrer meg i de siste ukenes innspill fra forståsegpåere, som for eksempel professorene Ina Blom og Mari Lending i Aftenposten, er mangelen på politisk innsikt. Det virker som de kunstinteresserte samfunnsdebattantene ikke forstår hvorfor demokratiet fungerer. Lik det eller ikke, men har man ambisjoner unngå farser som Lambda. Ja, meld deg inn i et parti og delta i debattene der. Offentlig debatt i aviser er utvilsomt en viktig del av demokratiet, men kanskje vel så viktig er den debatten som foregår i partiene. Det er i lokal og fylkeslag utover det ganske land politiske vedtak starter.

I mange år har norske politiske partier opplevd en dalende medlemsmasse. Det er det mange grunner til, men det er rart tatt i betraktning den lave terskelen for å skrive i avisenes debattspalter eller å agere politisk på nettet. Det gjør at folks engasjement synes høyere enn på lenge. For min egen del hang det langt inne å melde meg inn i Høyre – det parti som står meg nærmest ideologisk, og til tross for at jeg har vært svært interessert i politikk siden tenårene. Engasjerer ikke folk seg i lokallag og politisk arbeid forvitrer demokratiet. Hadde for eksempel flere Ap-sympatisører eller Frp-sympatisører engasjert seg i sine lokale partiorganisasjoner, kunne gårdagens bystyremøte i Oslo fortont seg annerledes.

Samtidig synes politikerforakten i samfunnet å være stor. Som en skrev i kommentarfeltet på denne bloggen: “Denne bloggen eies av det verste som finnes: en politikerspire.” De senere årene har det eksempelvis vært fokus på at poltikken preges av karrierepolitikere, som har vært i politikken siden ungdomsårene og aldri hatt en vanlig jobb. Etter mitt syn er ikke det rart, for mitt inntrykk er at partipolitisk engasjement i en del yrker oppfattes som et problem. Det kan være sosialt belastende eller forstyrrende for yrkesutøvelsen. Frykten for såkalt rolleblanding og hablitet har også gått over alle proporsjoner. Dessuten er politikken er blitt byråkratisert.  Makt er blitt delegert til byråkrater og fagadministrasjon, kalt offentlig sektor. Med en stadig større andel av arbeidskraften ansatt i offentlig sektor sier det selv at folk i mindre grad vil engasjere seg i partipolitikken.  Politikken skjer stadig større grad i det skjulte. Du finner den i form av forskning, i byråkratiet, i holdninger hos ansatte i utdanningsinstitusjonene (som i nisselue-saken), i journalistikk av ulik valører og mange andre arenaer. Færre engasjerte medlemmer i partier, svekker partidemokratiet og etableringen gode arenaer for å diskutere politikk. Dessuten gjør færre engasjerte medlemmer at partiene i seg selv blir topp-tunge, noe som gjerne hindrer rekruttering av nye politikere. For politikere i min egen generasjon, så håper jeg at flere at dem våger å hoppe mellom poltikken og en sivil karriere. Lite har vært så trist som Carl I. Hagen og Thorbjørn Jaglands sorti fra rikspoltikken. De fremstår først og fremst som ærgjerrige på egne vegne, og ikke samfunnet som et hele.

Å utøve politisk engasjement forplikter. Det handler om å stille sine egne interesser til side og vurdere hva som er best for hele samfunnet. Vår såkalt “dyktige” utenriksminister Jonas Gahr Støre har på et klomsete vis forsøkt seg som politisk ideolog med å lansere et nytt felleskapsprosjekt, kalt ”de nye vi”. Jeg deler ikke Støres forkleinede og salige felleskapsprosjekt, for vi har allerede ikke bare et, men flere vi. Det er vi, nasjonen, vi, bedriften, vi, organisasjonen, vi, lokallaget, vi, familien, vi, vennekretsen og så videre. Skal det norske demokratiet ha en lys fremtid må flere ta konsekvensen av sine politiske handlinger og delta i partidemokratiene. Bare da kan vi unngå politiske farser som Lambda-saken.

Av Erik Lundesgaard

Ytringsansvarlig høyremann

Arbeiderpartiet har lange tradisjoner for tåkeprat. Mange i det partiet kan kunsten å si ingenting, mens de later som de sier “alt”. En klassiker i så måte Thorbjørn Jagland, kjent for sine mange sterke formuleringer som blant annet denne:

«Når kurven er full er den full. Da skal man ikke fortsette å fylle opp fordi noen andre har fylt den opp på forhånd.» I Stortinget, oktober 1998.

Les flere gullkorn fra mannen som bekledd alle toppverv i norsk politikk her.

Arbeiderpartiets og vår alles kjære Jonas Gahr Støre bekreftet nylig at han vurderer fire år.

Til NTB sier Støre:

“- For meg er det veldig vanskelig å forholde seg til noe som heter «tiden etter Jens». For vi er i tiden med Jens, og det er her jeg har tenkt til å bruke kreftene mine, sier Støre. “

Som ytringsansvarlig høyremann er det veldig lett for meg å forholde meg til  “tiden etter Jens”, og har tenkt til å bruke kreftene mine der, men før den tid må jeg bruke kreftene mine her.

Derfor synes jeg det kan være en tid for et tilbakeblikk på Støres ytringer. Jeg stiller Støre til ytringsansvar i dialogen om samholdskraften.

Fyll gjerne på med flere samtidsansvarlige ytringer i kommentarfeltet, slik at vi sammen, i felleskap, kan bidra til å fortelle fortellingen om Jonas Gahr Støre, vår utenrikspolitiske samtidsansvarlige.

Støres aktuelle kronikk om Knausgård og det nye “vi” i Aftenposten nylig med den prosatiske tittelen “Den ene og de alle” føles for meg, som en dialogorientert ansvarlig ytrer, som et riktig sted å begynne:

Den ene og de alle

“Likevel tror jeg sterkt på betydningen av “vi”. Ikke som en omfavnelse av en kollektiv utopi, men som en verdiforankret fellesnevner som er en styrke for demokrati og rettsstat, selve grunnrenten til den sosiale kapitalen. Ikke påtvunget, men valgt.”

Med andre ord: Støre forteller oss hvem “vi” er, og hvordan “vi” ikke skal påtvinges av landets utenriksminister, men velges med virkemiddelet grunnrenten i den sosiale kapitalen.

Ikke ytringsansvar, men samtidsansvar

I februar i år stilte Støre opp til et intervju om sin tro i selveste Nidarosdomen med prest Per Arne Dahl. Dette var etter at han hadde gått pilgrimsleden med vårt flotte samtidsansvarlige kronprinspar. Støre følte behov for å snakke om sin tro, selv om han tidligere har insitert på å ikke ville snakke om sin tro. Er det dette som er dialog, mon tro?

“Politikk er menneskers verk og menneskeres samtidsansvar. Og at samfunn som vi ser rundt oss som har politisert religion, nedfelt religion i bindende bud. Det er samfunn hvor det går dårlig med menneskene. Det mener jeg.”

Hm…hva mener Støre om statskirken? Gjør det Norge til et samfunn hvor det går dårlig med menneskene, eller mener jeg….hva?

Om samtidens utfordringer

“Det farligste som kan skje i et land er å få mennesker som sier at de ikke opplever å være en del av vi i Norge. Da blir det interessant å spørre, hva er det vi i Norge drives av?”  Fra intervju med prest Per Arne Dahl.

Med andre ord: Den største trusselen er mennesker i Norge ikke føler de er en del av “vi”. Og jeg som trodde klima var den største trusselen i vår tid, som er vår drivkraft til samholdskraften.

Om politikk

“God debatt om norsk utenriks og forsvars Stortinget i forbindelse m Statsbudsjett, kanskje den mest politiske vi har hatt i år” På twitter 13 desember, 2011.

Med andre ord: I Stortinget diskuterer man bare unntaksvis politikk.

Om Arbeiderpartiets idé

“Ideen med Arbeiderpartiet er ikke bare at vi ønsker og vil noe, men at vi også vil gjøre noe. Og hvis vi da ikke har skikkelige hopp og skikkelige avsatser, så blir det korte sprang.” Intervju på Aufs kanal

Med andre ord: Arbeiderpartiet har egne ideer om hopp og sprett i politikken.

Om sørlandet

“Vår identitet er veldig havnasjonens identitet. Når jeg er på sørlandskysten, så er det veldig facinerende å spørre, når skal vi klare å fortelle den nye historien om Sørlandet? Fordi fortellingen om Sørlandet, fortsatt i den norske fortellingen, er at industrien er i en solnedgangsfase. Etter de gamle seilskutenes tid tok vi ikke de nye togene. Realiteten er at det toget har vi tatt for lengst.” Foredrag på UiA.

Med andre ord: Vi har tatt tog og seilskuter for å nå fortellingene om Sørlandet både før og nå.

Om nordområdene

“Veldig mange flere ser mot nord. Og forskjellen for Norge det er at vi også ser mot nord, men til forskjell fra sør og øst, så er vi nord. Vi er på dørterskelen inn til Norge, som er hele fortellingen om nordområdene.” Foredrag på Universitetet i Agder.

Med andre ord: Fortellingen om Nordområdene starter på dørterskelen Norge.

Om fortellinger

“Tegnebrettet inneholder fortellinger. Den store fortellingen om nordområdene tegner muligheter det er verdt å gripe. Å lykkes i nordområdene handler om å fortsette historien om Norge der storsamfunn og småsamfunn utvikler og forvalter havets og kystens ressurser, og der de store fremskrittene kommer som følge av kunnskap, kapital, arbeid og erfaring som vi utvikler sammen. Vi er ikke ved enden av den fortellingen, trolig bare ved begynnelsen, slik stortingsmeldingen beskriver.” Kronikk 24 november, 2011.

Med andre ord: Støre forteller at fortellingene det er verd å gripe begynner ved tegnebrettet stortingsmeldingen beskriver.

Om Gutenberg

“Gutenbergs trykkekunst bidro til enda større endringer i sin tid, riktig nok i slow motion målt med vår tids stoppeklokke.” Innlegg i Dagsavisen 22 september, 2010.

Med andre ord: Stoppeklokken er egnet til å måle trykkekunstens betydning.

***

Disse herlige eksempler på tåkefyrsteprat fra vår utenriksminister, yppersteprest tåkefyrsten var bare resultat av noen kort søk i Støres fortellinger gjort kjent i hans tale og tekst. Som et utrykk for min ydmyke dialogansvarlig innstilling oppfordrer jeg deg til å skrive inn i kommentarfeltet dine erfaringer og fortellinger om Støre-norsk.  Jeg lar dette bli siste ord for denne gang. Dialog nå.

Vi trenger ikke flere kvinnelige filmskapere.

Vi trenger et løft for filmatisering av nasjonale epos, og en visjon for norsk film i vår tid, som skuer bakover og fremover på samme tid.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og intiativtaker til NGOen Filmløft for norske epos. NÅ!

Vi har nylig lagt bak oss et filmår med 40 norske spillefilmer. Mest sett med nesten 600 000 publikummere er ikke uventet den actionfylte Hodejegerne basert på Jo Nesbøs bok med samme navn. Men storparten av filmene har hatt godt under 50 000 publikummere, og mange av de mest sette er barnefilmer.

Norsk film har i likhet med resten av kulturfeltet fått massivt økt støtten under den rødgrønne regjeringens såkalte kulturløft. Nåværende kulturminister Anniken Huitfeldt har hatt spesielt fokus på at det skal lages mange filmer, og ikke minst at kvinnelige regissører skal prioriteres. De fleste filmer lages av menn, noe som bekymrer Huitfeldt. Det bekymrer ikke meg. Det som bekymrer meg er hva slags filmer som får offentlig støtte.

Skal man først støtte norsk film med offentlige kroner nytter det ikke å smøre tynt utover. Støtten må kanaliseres til de prosjektene med størst kommersielt potensiale i Norge, som det er kostnadskrevende å lage og som viktigst av alt har en nasjonsbyggende effekt. Vi snakker historisk drama og historiske actionfilmer med persongalleri og manusgrunnlag fra både eldre og nyere norsk historie.

Den desidert største filmsukessen i Norge i nyere tid er  Max Manus (2008) som ble sett av nesten 1,2 millioner mennesker på kino. Det er slike filmer Norge trenger, og i så måte er regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg nye film om Thor Heyerdahls Kon-Tiki en helt riktig satsning. Deres filmatiske grep med storslagne scener og intriger i god Hollywood-stil er hva norsk film bør dreie seg om, ikke samtidig sosialrealisme ala Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) og Oslo.31 august (2011).

Vi er en liten nasjon med et lite marked og konkurransen fra Hollywood er stor. Dessuten er vår nasjonale kulturarv under press fra den globale kulturen. Da trengs det sterk lut for å stå i mot kulturimperialismen. Den smarteste kulturpolitikken vil være å sette et tak på et lite antall filmer som mottar støtte hvert år, kombinert med et nasjonalt program med ambisiøse prosjekter som tar for seg sentrale hendelser fra norsk historie. At filmen er nasjonsbyggende er  essensielt. Max Manus er et forbilde i så måte, som i tillegg til å være underholdende, også bidro til å formidle historie og skape offentlig debatt.

Det er slike filmer gamle Norge trenger!

Film handler som det meste annet om å fortelle en god historie. Norske manusforfattere preges åpenbart av manglende kreativitet på manussiden, men fortvil ikke. Det er nok å ta av i norsk historie. Bare fantasien setter grenser for hva slags fantastiske manus man kan få ut av norgeshistorien.

Her en tentativ liste sukket fra mitt bryst i ettermiddag. (Jeg oppfordrer deg til å fylle inn i kommentarfeltet):
Treholt –  En spionfilm om den flamboyante og stormannsgale toppbyråkraten Arne Treholt. Kald krig, stormaktsrivalisering og politisk intrige i 1980-årenes Norge.

Reich – Sex, psykoanalyse og politikk. Om psykiateren Wilhelm Reichs flukt fra Hitler-Tyskland i 1933 til Oslo med påfølgende kontroversielle år som orgasmeforsker ved Universitetet i Oslo.

1814 – Historisk drama om den norske grunnlovens skjøre tilblivelse. Kongelige intrige med europeisk stormaktsrivalisering og Napoelons felttog som bakteppe. En film om Norges demokratiske frigjøring.

Nansen – Kvinnebedårer, polarfarer og fredsforkjemper. En beretning om den største nordmann som noensinne har levet.

Fram – Et skip, et mannskap og en pol. Sommeren 1893 legger Fridjof Nansen ut fra Vardø med polarskipet Fram med mål om nå Nordpolen. Vil Nansen og mannskapet lykkes med den dristige planen?

Ingstad – Kvinnebedårer, oppdager og krigshelt. En beretning om landets mest nøkterne, men vågale mann.

Pelsjegerliv – Filmatisering av Helge Ingstads bok med samme navn. En beretning om jakt, kosthold og overlevelse blant urfolk.

Nobel – Dynamitt, penger og vitenskap. En film om utforskertrang i laboratoriet og en kamp om et størst mulig ettermæle.

Det høieste høye – En film om beseiringen av Jotunheimen med ishakke, vadmelsnikkers og mot.

Minnesota – Et actionfylt drama om en norsk families reise fra fattigdom i Norge til nye muligheter i Amerika. En norsk Gudfaren-triologien.

Olav Tryggvason – En film om mannen som kristnet Norge. Dramatiske slag, kjærlighet og middelalder i skjønn forening. En norsk Braveheart.

Slaget ved Stiklestad – Vold, religion og kongestrid i middelalderens Norge.

Pesten – Et skip ankommer Bjørgvin sommeren 1349. Med pest. En film om fattigdom, utslettelse og overlevelse.

Wergeland og Welhaven – Poesi, kjærlighet og uvennskap i 1830-årenes Norge.

Snorre –Høvding og skald. En film om Norges klokeste mann.

Gudenes herre – En norrøn skapelseberetning om Ask, Embla og den evige kjærlighet. Et actionfylt mytisk drama.

Vigeland –Stein, sex og politikk. Beretningen om Norges største fallos.

***

Listen er på ingen måte ufyllende. Her er det bare fantasien som setter grenser med scener fra norgeshistorien som kan filmatiseres.

Min oppfordring til kulturminister Huitfeldt og norske filmfolk er følgende:

- Vi trenger er en utredning om hvilke norske historiske hendelser som kan filmatiseres!

- Vi trenger en nasjonal plan om finansiering, gjennomføring og måloppnåelse!

Det er visjonær filmpolitikk, som kan samle oss i Det nye vi!

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremann

Min kritikk av kronprinsesse Mette-Marit og hennes utdannelse sist uke i Dagbladet vekket klapp på skulderen min i mange kretser. Det kan synes som om jeg pekte på en elefant i rommet, og at flere enn meg har stusset over hvordan kronprinsparet velger sin vei.

Det ene er selvsagt kronprinsessens snarveier til høyere akademisk utdannelse. Det er et viktig tema, kanskje spesielt når deler av akademia forflates med enklere grader og en inflasjon i mer eller mindre pussige bachelor- og mastergrader, nasjonalt og internasjonalt. Desto viktigere derimot er debatt og refleksjon rundt den rollen kronprinsparet har og skal ha. Kronprinsen er Norges neste regent, og kronprinsessen er Norges neste dronning. Norge er tjent med at det er offentlig diskusjon om hvordan de utfører sin jobb i dag, for i det øyeblikk de er landets konge og dronning, vil trolig ingen våge å ytre seg kritisk om dem utenfor engere kretser. I dag er det slik at de fleste man snakker med om kronpriseparets virke nikker anerkjennende og sier ”De er jo flinke da”. Jeg tenker at dette betyr at man synes de fremstår med troverdighet.

I mine øyne bidrar kronprinsessens utdannelser ikke akkurat til å øke hennes troverdighet. Det samme gjelder det glansbilde-aktige portrettet av henne i statskanalen nylig. Verken kronprinsessen eller vi, folket, er tjent med en slik servil og corny journalistikk. I mine øyne fremstår kronprinsparets engasjement i mer eller mindre grad som politikk, og spørsmålet er om det er slik landets kommende regentpar skal representere landet.

Det er ikke unaturlig at kronprinsparet definerer sin rolle annerledes enn hva kongen og dronningen gjorde i sin tid. Vi lever i en annen tid, og det er naturlig at dagens kronprinsparet reflekterer dette på lik linje med hvordan kongen og dronningen har definert sitt virke annerledes enn kong Olav.

Historisk har rollen vært noe ganske annet enn i dag. Bruken av subjektet ”Kongen” i Grunnloven er selvsagt bare et symbol på den reelle utøvende makten som ligger hos regjeringen, slik det norske demokratiet har utviklet seg med parlamentarismen. Kongen i statsråd, som det heter, hvor regjeringens vedtak ”iverksettes” med kongens signatur er intet annet enn et ritual. Kongen har ingen påvirkning på politikkutformingen, og derfor svarer han bare ”Javel” når han orienteres av statsministeren i kongen i statsråd. Kongens rolle er i dag symbolsk og kongehuset skal være samlende for det norske folk. Kongehuset velger i mer eller mindre grad med omhu hva de skal delta på. I dag kan de kongeliges viktigste rolle oppsummeres med å kaste glans over samfunnet. Det som er nytt med kronprinsparet er at de har valgt å engasjere seg i mer politiske saker, da spesielt internasjonalt gjennom FN og World Economic Forum (WEF).

Det er det sistnevnte engasjement som i mine øyne er kritikkverdig. Det er selvsagt fint med engasjement om å skape en bedre verden med mindre fattigdom og mer menneskerettigheter, men hvorvidt WEF er rett arena for nettopp det stiller jeg meg tvilende til. Dessuten synes jeg nettopp et slikt engasjement først og fremst er noe Norges utenriksminister skal engasjere seg i, ikke landets kronprinspar. I tillegg er WEF og det kjente toppmøte i Davos i manges øyne først og fremst en arena hvor en global forretningselite møtes. Selvsagt er samfunnsansvar i større grad blitt et tema for mange store selskaper de siste ti årene, men samfunnsansvar er konjunkturavhengig som det meste annet. Selskaper tar oftest samfunnsansvar i den grad det tjener dem, og når det gjelder WEF i Davos spesielt, så er deltagelsen der blitt betydelig mindre etter finanskrisen høsten 2008. Å se tilbake på den euforiske stemningen blant verdenseliten (kronprinsen i beregnet) i Davos i januar i 2008, blir slikt sett ironisk. Hvorfor klarte ingen av disse å forutse hva som var i emning? (Det var signaler om at noe var råttent i subprime-market allerede i 2007).

Og enda verre:

Det er verdens fattige både i Vesten og resten av verden som er blitt rammet hardest av finanskrisen. Kronprinsparet og WEF fronter FNs tusenårsmål om å bekjempe fattigdom. Da undrer jeg meg hvorfor de ikke har gjort mer for verdens fattige, i og med at de har spist kanapeer med verdens bankledere i Davos gjennom en årrekke, deriblant ledere fra den verdensledende banken Goldman Sachs. En bank som av mange regnes for å ha hatt en avgjørende rolle i finanskrisen. Nå sier jeg ikke at kronprinsen skal irettesette Goldman Sachs i Davos, men det et eksempel på at kronprinsparets mer eller mindre politiske engasjement er fullt av miner. Og trolig er de også uten noen reell påvirkning på å bekjempe fattigdom gjennom denne kanalen. WEF er kanskje først og fremst en rikmannsklubb, som er bra for business og som gir et skinn av gode hensikter. Det sies også at WEF i Davos aldri blir det samme, nå som vi nå går inn i en lengere periode med økonomiske vanskeligheter internasjonalt.

Jeg synes det er kritikkverdig at bærebjelken i kronprinsparets engasjement er tuftet på WEF og Davos, eksempelvis med deres nettverk Young Global Leaders i regi av nettopp WEF. Det kan stilles spørsmåltegn ved om kronprinsen i det hele tatt er en ”global leader”. Er han virkelig en leder som de andre i dette nettverket? På nettsiden er han til og med kategorisert i kategorien ”politics”, sammen med folkevalgte verden over. Det fremstår pussig. For han er verken politiker eller forretningsmann, som de øvrige tilknyttet dette nettverket. Han er Norges neste regent. Og å bruke kategorien ”leder” på ham gir meg assosiasjoner til regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Det grunnleggende spørsmålet er hva det norske kongehuset skal være, og jeg synes ikke det skal være utenrikspolitisk, slik som kronprinsparet nå definerer sin rolle. Det er utenriksministerens rolle, og de kongeliges oppgave skal etter mitt syn kun være basert på den symbolske snorklippingen. Dessuten bør den være basert på norske interesser, og da kanskje først og fremst norske næringsinteresser. Det er staten og nasjonen Norge, som må være kongehusets utgangspunktet i all den tid verden er organisert i nasjonalstater.

Dette bringer oss over i et annet tema som kronprinsparet er blitt kritisert for, nemlig deres nettverk. Kronprinsparet er venner av landets utenriksminister og deltok i hans private 50-årsdag. Hvor nært dette forholdet er vet jeg ikke, men jeg synes det er en utidig at de deltok her. Men det er kanskje ikke så rart, når kronprinsparets engasjement, har mye til felles med Jonas Gahr Støres utenrikspolitiske engasjement, med andre ord AP-politikk. Greit nok at de kongelige skal kjenne norske politikere, men de bør være forsiktige med for sterke personlige bånd til politikere, som nære venner. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at kronprinsparet er blitt godt kjent, nettopp gjennom hans rolle som utenriksminister. Det samme kan sies om mediefolk som kronprinsparet også omgås med på privaten. Jeg undres hvordan de er blitt kjent med disse. Det er pussig at mange av kronprinsparets venner er mediedoldiser (som NRKs Hege Duckert,  Ales Ree og Bård Tufte Johannsen), samt internasjonale jetsettere som Chris Martin og Gwyenth Paltrow, motekongen Valentino og Vouge-redaktør Franca Sozzani. Selvfølgelig skal kronprinsparet få ha venner, men hvorfor skal de omgås norske kjendiser og internasjonale jetsettere? Hva har internasjonale jetsettere med Norge å gjøre, og hva har det med bekjempelse av fattigdom å gjøre? Lite. Derfor er det også pussig at kronprinsessen er storforbruker av italiensk mote som Valentino. Burde hun heller ikke bruke klesbudsjettet sitt i Norge og i norsk økonomi? Slik sett har jeg mer sans for det britiske kongehus som handler hos britiske leverandører by ”royal appointment”, som det heter.

Oppsummert synes jeg at kronprinsparet i større grad bør fokusere sitt engasjement i og for Norge både når det gjelder klær og de saker, mennesker, bedrifter og organisasjoner de velger å kaste glans over. De bør kutte båndene til World Economic Forum, la Norges utenriksminister ta hånd om utenrikspolitikken og fokusere mer på snorklipping. Det er kanskje kjedeligere for dem, men det de er til for.

For ordens skyld:

Jeg er republikaner. Men jeg tror ikke republikk vil bli etablert i min levetid med mindre regenten selv abdiserer. Republikk er etter mitt syn en naturlig utvikling av demokratiet slik det har utviklet seg fra 1814 til i dag. En republikk vil også unngå de uheldig nettverkene med mediefolk og politikere, som vi ser er blitt etablert mellom kronprinsparet og Ari og Märtha Louise Behn.

Det kan også nevnes at jeg har hatt sommerjobb på Slottet, som omviser  sommeren 2004. Det bidro ikke til å øke min tilslutning til monarkiet.

2011 sto i det alternatives tegn. Debatt om og kritikk av alternativ bevegelsen har preget året som har gått.

Og det har skapt scener som dette:

Ubeskjedent vil jeg trekke frem at den første kritiske teksten i 2011 om det alternative Norge ble skrevet av undertegnende. Den het “Statsstøttet kvakksalveri” og sto på trykk i Klassekampen 2 mars. Den 25 februar hadde jeg den etterhvet så famøse kronikken “Hva blir det neste?” om Ari og Märtha Louise Behn i VG.

3 mars arrangerte Det Norske Videnskaps-akademi et seminar om alternativ medisin.

Samme uke lanserte Human Etisk-Forund kampanjen for kritisk tenkning, kalt Ingen liker og bli lurt. Kampanjen ble sparket i gang av Jørgen Skavlans mye delte kronikk i Aftenposten. Men mest oppmerksomhet fikk kanskje James Randis besøk til Norge.

Siden gikk det slag i slag, og til og med den store alternativ messen på Lillestrøm la om profilen. I 2011 var det ikke Märtha Louise Behns meditative vekkelsesmøter som skulle trekke folk, men en seminarrekke om alternativ behandling i offentlig helsevesen.

Alternativ-året 2011 ble toppet med Thomas Seltzers Trygdekontoret på NRK, som lagde en alternativ spessial med lege og skeptiker Jørgen Skavlan, syden-mann og healer Charter-Svein, advokat og steiner-mann Cato Schiøtz og prinsesse-svigermor, healer og krystall-arbeider Marianne Solberg Behn. Programmet ble toppet med en legedarisk opptreden av supergruppen SUNN SKEPSIS, satt sammen for anledningen, for å backe UFO-svake-mennesker-Gry Jannicke Jarlum.

Bandet besto av:

Bjarte Tjøstheim: Trommer

Erik Lundesgaard: Gitar

Ole-Martin Ihle: Bass

Thomas Hylland-Eriksen: Sax

og

Marianne Pentha og Rikke Normann som korister.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og skribent

Innlegg i Dagbladet 2.12.2011.

Portrett-programmet om kronprinsesse Mette-Marit som nylig har gått på NRK med høye seertall, er blitt kritisert for å presentere et glansbilde av kronprinsessen.

Det er det vanskelig å være uenig i det tatt i betraktning programmets komiske Sex og singel-liv-aktige vignett kombinert med en servilitet overfor kronprinsessen.

I programmet fremstår hun som en blanding av tegneserie-prinsesse og Tårnfrid-aktig karrierekvinne. Selv insisterer kronprinsessen på at hun velger sitt eget liv. Hun er klar over at nasjonen har tilgitt henne for hennes dyrekjøpte erfaringer som ung. Det kan skje den beste. Men det betyr ikke at kronprinsessen er fritatt kritikk, spesielt når det har konsekvenser for viktige samfunnsinstitusjoner hun fronter.

I 2008 begynte kronprinsessen på et masterstudium i ledelse på BI i Oslo. Skolen svarte at hun hadde tilstrekkelig erfaring, og at dette ga henne den nødvendige kompetansen for studiet. Var dette en riktig vurdering av en skole som utdanner mange av landets næringslivsledere? Neppe. Kronprinsessen har utvilsomt opparbeidet seg en god del praktisk erfaring gjennom representasjon i inn og utland. Men det betyr ikke at hun har den erfaringen og akademiske treningen som ligger i en fullført bachelor.

Kronprinsessen har aldri fullført noe studieløp. Bak seg har hun en rekke avbrutte studier. Før kronprinsessen traff kronprinsen hadde hun et avbrutt studium bak seg ved byggingeniør-linjen ved Høgskolen i Agder. Av det treårig studiet tok hun et par eksamener til forkurset før hun sluttet. Mens hun var samboer og senere forlovet med kronprinsen studerte hun ved Universitetet i Oslo, hvor hun i følge hoffets offisielle biografi gjennomførte to mindre kurseksamer på 2 år. Hun fulgte forelesningene, men tok ikke eksamen som de fleste andre studentene. Med dagens krav til studieprogresjon hadde kronprinsessen mistet studieretten. Gjennom media ble det også kjent at kronprinsessen tok et kurs i journalistikk ved Folkeuniversitetet. Studiene var uten retning og gjennomføringsevne.

Situasjonen er ikke unik. Etter innføringen av kvalitetsreformen stilles det strengere krav til progresjon og kvalitet i studiene, og mange studenter faller fra. Rett og slett fordi studieløpet er for tøft. Løpet er lagt opp slik at bare flinkeste elevene får innpass på masterstudiet.

Det kommer frem i NRK-programmet at kronprinsessen ikke fikk levert sin prosjektoppgave på BI. Hun forsvarer dette med: ”Jeg har øvd på at ikke alt skal være perfekt”.  Hvis hun tillater seg å fire på kvalitetskravene, burde hun ikke da i det minste ha levert? Problemet er neppe at kronprinsessen ikke følger et normert løp, men at hun mangler de nødvendige kvalifikasjoner for å gjennomføre en mastergrad.

Til tross for manglende formell studiekompetanse har kronprinsessen fått studere både ved School of Oriental and African Studies (SOAS) ved University of London, og være hospitant i Norad sammen med deres traniee-program. Mens SOAS er en av verdens fremste utdanningsinstitusjoner, hadde Norads traniee-program over ett tusen søkere. Hun hadde ikke fått innpass her uten sin royale status. I Norad ble ”undringskompetanse og evnen til å se fordomsfritt” anført som hennes fremste kompetanse. Aldri før og aldri senere vil noen få inntak på slike prestisjestudier etter tilsvarende kriterier.

Kongehuset og utdanningsinstitusjonene har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å slippe kronprinsessen inn på prestisjestudier hun åpenbart ikke er kompetent til. I ytterste konsekvens kan dette bidra til å utvanne verdien av høyere utdannelse. Slik sett blir det ironisk at hun fronter høyere utdannelse, når hun selv har tatt den ene snarveien etter den andre til akademiske meritter.

Det sies at kronpriseparet er moderne. Med kronprinsessens bakgrunn er de utvilsomt det, men med hennes snarveier til utdannelse og karriere via kronprinsens nettverk fremstår de som svært tradisjonelle. Kronprinsessen har slik sett mer til felles med hvordan overklassens kvinner levde for noen generasjoner siden, enn hvordan norske kvinner lever i dag. Majoriteten av norske studenter er kvinner, som legger imponerende studieløp bak seg, for deretter å bygge opp selvstendige yrkesliv. Kronprinsessen fremstår derimot først og fremst som ”godt gift”, enn en selvstendig yrkeskvinne.

Det hadde stått mye mer respekt av om kronprinsessen hadde insitert på få å studere uten særbehandling. Det hadde gitt henne mer selvstendighet og kronprinseparet større troverdig innenfor de store og delvis politiske spørsmålene de engasjerer seg i.

I følge en MMI-undersøkelse i april 2010 mente hele 58% av befolkningen at kronprinsessen er et forbilde for norsk ungdom. Hennes hjertevarme er utvilsomt forbilledlig, men hennes valg av karrier kan neppe sies å være det samme. Kronprinsessen er muligens et forbilde når det gjelder å bekjempe fordommer og fronte toleranse. Når det gjelder verdien av og respekten for høyere utdannelse er kronprinsessen intet forbilde.

Fra kjøkkenbordet på Majostuen har geolog Hans Amundsen (52) jobbet med NASAs Mars-satsning.

Av Erik Lundesgaard

I 1996 annonserte NASA og president Bill Clinton med stor ståhei at Mars-meteritten ALH 84001 kunne innholde bevis for liv på Mars. Meteoritten med det lite prosaiske navnet ble geologen Hans Amundsen inngang til å jobbe for verdens mest berømte forskningsinstitusjon, NASA. Siden 2003 har han ledet NASA årlig ekspedisjon til Svalbard, kalt Arctic Mars Analog Svalbard Expedition (AMASE).

- Jeg fikk en forespørsel fra NASA i 1997 om å være med på å forske på meteoritten. Den inneholdt de samme mineraler som jeg hadde funnet i Sverrefjell-vulkanen på Svalbard i mitt doktorgradsarbeid. På det tidspunktet jobbet jeg som geolog i Saga Petroleum, og sjefen min synes det var så tøft at han støttet arbeidet med meteoritten.

- I dag vet vi at det eneste den 3,8 milliarder år gamle meteoritten kan si oss, er at det var vann og hyggelig temperatur på Mars en gang i tiden. Ellers lite, sier Amundsen med et lurt smil.

***

Innledning fra profil-intervju med Hans Amundsen i DN Magasinet, lørdag 26, november, 2011.