Julie Brodtkorbs forslag til grunnlovsendringer vitner om manglende forståelse for norsk parlamentarisk historie og praksis.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og varamann (H), Oslo Bystyre

En forkortet utgave av dette innlegget sto på trykk i DN, fredag 13 april, 2012.

”Også i Norge bør vi kunne oppløse nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg før valgperiodens utløp”, skriver min partifelle Julie Brodtkrob i en kronikk i DN 11 april. Dette bunner i en parlamentarisk misforståelse.

Brodtkorbs hovedargument er at oppløsningsrett og nyvalg vil ”gjenopprette den maktbalanse som opprinnelig lå til grunn for den norske statsskikk.” Hun fortsetter: ”[e]n klar deling mellom lovgivende og utøvende myndighet var sentral i grunnlovsvedtaket i 1814, men dessverre har den historiske utviklingen bidratt til uheldig utvisking av de opprinnelig klare ansvarslinjene i norsk statsforfatning”.

Denne påstanden står til stryk.

Ansvarslinjene i norsk statsforfatning har aldri vært klare og heller ikke skrevet i sten i dag. Grunnloven var et skjørt dokument som fikk sin tilblivelse i et politisk vakum. Maktfordelingsprinsippet var grunnleggende, men det var ingen perfekt modell, slik Brodtkorb later til å tro.

Makten lå i det store og hele hos Kongen og hans råd. Derfor ble norsk politikk på 1800-tallet preget av ”konstitusjonelle kamper” mellom Storting og regjering. Stridsspørsmålet var regjeringens møteplikt i Stortinget, som resulterte i riksrettssaken i 1884. Det ble starten på etableringen av et parlamentarisk styringssystem, hvor regjeringen utgikk fra Stortinget.

Brodtkorbs mener oppløsningsrett og nyvalg vil kunne danne flertallsregjeringer, som ikke er på kollisjonskurs med seg selv, slik dagens rødgrønne regjering er. Dette minner om Jens Stoltenbergs argumenter for en flertallregjering forut for valget i 2005. Det vi ser i dag er at en flertallsregjering ikke nødvendigvis er så styringsdyktig. I det minste når det skorter på vilje til å gjennomføre sitt politisk prosjekt, Soria Moria-erklæringen. Dessuten ignorerer Jens Stoltenberg i stor grad Stortinget, og det har gått opptil 80 dager mellom hver gang statsministeren besøker Stortinget.

Demokratiets kanskje viktigeste sikkerhetsventil er vern av mindretallet. En flertallregjering bør derfor lytte og delta i debatter med det parlamentariske mindretall. Det er ofte slike debatter som bærer frukter, tatt i betraktning at store politiske saker gjerne er brede flertallsvedtak.

Når det gjelder grunnloven, så er ikke det bare et spørsmål om rett. Det er også politikk. Grunnlovsendringer handler også om hvilke partier som tjener på endringene. I tillegg er endringer av grunnloven svært tidkrevende. Oppløsningsrett og nyvalg har ikke bare liten sjanse for å bli vedtatt; det kan også medføre parlamentarisk kaos og lav valgdeltagelse.

Et bedre forslag er et innsetningsvedtak i Stortinget ved regjeringsdannelse. I dag følger regjeringsdannelsen en uformell sti med forhandlinger på bakrommet. Et innsettingsvedtak vil tydeliggjøre regjeringens legitimitet ovenfor Stortinget og omvendt.

Men kanskje viktigst av alt: De folkevalgte har en plikt overfor velgerne til å danne styringsdyktige regjeringer. Ved å kunne utlyse til nyvalg vil politikerne lett kunne se bort fra denne plikten.

Jonas ”super” Gahr Støre var lenge untouchable. Sannheten er at utenriksministeren har vært forfulgt av skandaler.

Året er 2007. Jonas Gahr Støre er landets mest populære og beundrede mann.

Pia Haraldsen (noen som husker henne?) nyter stor popularitet som stunt-reporter i Rikets Røst med Otto Jespersen, hvor hun spiller rollen som dum og blond politisk reporter. Samme år gir Haraldsen ut boken Pias bekjennelser.

Imotsetning til hennes tv-jobber, blir boken en enorm fiasko. Men hun får i det minste formidlet sin nesegruse av beundring for drømmenmannen, utenriksministeren selv, Jonas Gahr Støre. Til Dagbladet uttaler hun hva som gjør hun lykkelig: ”Å høre Jonas Gahr Støre snakke.”

En lignende nesegrus hyllest til landets utenriksminister er ikke vært mulig i dag. Inntil relativt nylig levde utenriksminsteren i en boble av respekt. Ingen motsa vår utenriksminister. Nå synes stadig flere at Støre snakker tåkete, upresist og generelt leverer lite politisk innhold.

Støres tid som utenriksminister har vært forfulgt av skandaler. Så vidt jeg kan vurdere har Støre vært innblandet i så mange skandaler at han fortjener tilnavnet skandaleministeren.

De siste dagers avsløringer av samrøre med Nord-område-ambisjonene og barndomskameraten Felix Tschudi er siste blomst i skandale-buketten. Men listen er langt lengre. Se bare her:

- I 2006 skapte de såkalte Muhammed-karikaturene i 2006 protester og uro i flere arabiske-land. I USA ble de bare kalt the Cartoon Riots. Redaktør i den kristne avisen Magazinet, Vebjørn Selbekk, trykket en faksmile av karikaturene. I følge Selbekk skjøv utenriksministeren Selbekk og Magazinet foran seg for å unngå bråk i Midt-Østen. Støre slapp billig unna, sa Selbekk fire år senere.

- I januar 2011 avslørte Tv2 at utenriksministeren hadde politiske samtaler med Hamas, i strid med våre alliertes Midt-Østen policy.

- I september 2010 avslørte VG Støre (samt flere andre statsråder) hadde fått eksklusive gaver uten å føre disse opp på selvangivelsen. Støre hadde fått fire tepper av ingen ringere enn afghan-president Hamid Karzai. Teppene tok Støre med hjem til arbeiderboligen på Ris. Teppesaken var en fille-sak, dog med viktige prinsipielle overtoner om nødvendigheten av å følge lovverket.

- Støres opptreden i forbindelse med den militære intervensjonen i Libya er hans mest alvorlige feilgrep. I Stortingets spørretime 16 mars 2011 var Støre kritisk til en intervensjon. Da det ble kjent natt til fredag 18 mars at FNs sikkerhetsråd støttet en militær intervensjon, snudde Støre på hælen og fremstilte det som han aldri hadde vært kritisk til en intervensjon. Les Nils August Andresen dokumentasjon her.

- I Støres tid som utenriksminister har forholdet til vår viktigste allierte USA vært kjørlig. Det har imidlertid aldri vært uttalt at Jens Stoltenberg dret seg loddrett ut og la det gode forholdet til USA i ruiner allerede i 2005. Wikileaks avslørte at Bush ble forbannet da Stoltenberg løy om innholdet i samtalen med ham og skjøv Norge ut i kulden. Forholdet til Obama-administrasjonen har ikke mye bedre, sier ryktene.

Ettertiden vil vise om vår hyperaktive utenriksminister siden 2005 i liten grad har lyktes med sine enorme ambisjoner på egne og Norges vegne. Gode intensjoner og stor virketrang gir ikke nødvendigvis gode resultater.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremann

Når man begynner å studere statsvitenskap i Oslo, må man lese professor Øyvind Østeruds innføringsbok. Der står det at politikk handler om fordelingen av knappe ressurser. Men i Norge lærer politikere at politikk handler om å dele ut mest mulig penger.

For å bruke et fint ord: Doxa (gresk for populær mening) i norsk politikk er de gode hensikter.

Det handler både om å vise handlekraft og godhet.

Godheten kommer både til uttrykk både i moraliserende politisk korrekte holdninger og bevilgninger over statsbudsjettet. Resultatet måles ikke på om effekten av politikken er god, men på om intensjonen er det.

Dette kan vi kalle gode hensikters politikk, og det kommer til uttrykk over hele partiskalen i Norge, fra Rødt til Frp.

Imidlertid er den mer utbredt i enkelte politiske kretser, kanskje spesielt SV. Men du finner den også hos andre, som i Aps kulturløft eller Krfs kontantstøtte. Ikke minst finner du det i pressen, som gjerne fokuserer på de som mister statsstøtte som ofre.

De gode hensikters politikk har et klart opphav. Min hypotese er at oppblomstringen av fenomenet har sammenheng med den store mengden SV-sympatiøser i skole- og utdanningssektoren og mediene i kombinasjon med det enorme handlingsrommet oljeøkonomien gir.

Den rød-grønne regjeringen anno 2005 har stått i de gode hensikters tegn.

Fra 2005 til 2012 har statsbudsjettet doblet seg fra cirka 500 milliarder til over 1000 milliarder i 2012.

La oss ta en kikk på de gode hensikters politikk i praksis under dagens rød-grønne politiske regime.

- Bistandsbudsjettet er nesten doblet fra 16,6 milliarder i 2005 til over 30 milliarder i 2012. Som det kom frem høsten 2011 så  er UDs revisjon og kontroll av bistandsmidlene dårlig. En liten gruppe UD-byråkrater arbeider med revisjon av det enorme bistandsbudsjett.

Et eksempel på gode hensikter i praksis, og vi husker vel alle klovnen Jan Egeland som i 2008 mente at bistandsbudsjettet burde dobles. Hvordan hadde det gått, mon tro…

- Kulturløftet har vært et av regjeringens største satsningsområder, som det heter. Først med kulturminister Trond Giske, så med kulturminister Anniken Huitfeldt som elsker å gå på premierer. Kulturbudsjettet er også over doblet siden 2005. Hva har vi fått igjen? Flere kulturbyråkrater, et mer sentralisert kulturliv og en kulturminister som elsker og sole seg i glansen av norske kunstnere.

Apropos Giske. Han brukte 1,45 millioner på en flott bok med fine bilder av seg selv tatt av Morten Krogvold.

Andre eksempler:

-  Kunnskapsminister Kristin Halvorsen prestisjeprosjekt nummer en, nemlig frukt og grønt i skolen, kostet i 2008 218 millioner.

- Barneminster Audun Lysbakken bevilget som kjent penger 12 millioner til Reform – ressurssenter for menn. Et senter startet av den diskrediterte vitenskaplige sjarlatan Jørgen Lorentzen.

- Utdanningsminister Tora Aasland cashet ut 500 000,- til stiftelsen Kvinneuniversitetet etter oppfordring fra partifelle Berit Ås.

-  Kommunalminster Liv-Signe Navasete gav i januar 32 millioner til prosjektet ”Bulyst”, som nettopp skaløke bolysten i norske distrikter og kommuner.

-  Et annet uttrykk for regjeringens gode hensikter, er den massive økningen i bruken av kommunikasjonsbyråer. Hele en milliard bruker regjeringen i år på det. Det skulle da bare mangle for staten må jo drive med holdningsskapende arbeid!

Har du eksempler på gode hensikters politikk under denne eller tidligere regjeringer? Legg igjen din kommentar.

Faksimile: nettavisen.no/na24.no

Alvoret i Lysbakken-saken må ikke undervurderes. Kontroll- og konstitusjonskomitéen må vurdere riksrettstiltale mot tidligere statsråd Audun Lysbakken.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og fri høyremann

Det som startet med noe som virket som en uskyldig avsløring i Dagbladet om tildeling av omlag 150 000 kroner til Jenteforsvaret, endte mandag 5 mars med at statsråd Audun Lysbakken trakk seg.

Det var det eneste riktige.

Lysbakken kunne ikke blitt sittende etter de alvorlige lovbruddene han hadde begått i tildeling av penger.

I følge Dagbladet oppgav statsminister Jens Stoltenberg følgende forhold som grunnen til Lysbakkens avgang:

“• Mulig brudd på habilitetslovgivningen da Lysbakken tildelte penger til Reform, der en god venn av ham var ansvarlig for søknaden.

• Mulig brudd på økonomireglementet da det ikke ble kunngjort anbud i forbindelse med tildelingene.

• Dårlig skjønn og manglende klokskap da han tildelte penger til, Jenteforsvaret, som sto SU så nær.”

Det første punktet med tildelingen av totalt 13,5 millioner til stiftelsen Reform var ukjent for offentligheten før Nettavisen skrev om dette mandag 5 mars i 15-tiden.

Saken med Jenteforsvaret blekner i forhold, på grunn av størrelsen på beløpet, at Lysbakken har nære forbindelser til stiftelsen som tidligere styremedlem, samt at en nær venn av ham var ansvarlig for søknaden.

Det er også mulig at Reform har fått mer penger enn det som foreløpig er kjent.

Det kan også legges til at det er merkelig å strø såpass mye penger over en forsker som til grader er blitt avslørt som en vitenskapelig sjarlatan, nemlig kjønnsforsker Jørgen Lorentzen.

I realiteten har Lysbakken gitt penger til sine egne, og gitt utvalgte aktører fordeler.

Dessuten:

Vi kan også tenke oss et scenario, hvor Lysbakken etter endt politisk karriere nettopp ville få en godt betalt jobb hos stiftelsen Reform. Det er slik korrupsjon i Norge foregår. Man får ikke penger i en brun konvolutt. Man får jobber med gode betingelser, hvor man realisere seg selv. Eksempelvis:

Er det som godt betalt Reform-aktivist med trillegrupper for norske menn som fremste mål Lysbakken skal fortsette sin karriere, hvis han faller ut av Stortinget i 2013?

Spøk til side:

Tildelingen av penger til Reform er ikke bare et mulig brudd på hablitetslovgivningen. Det kan også være et brudd på Straffeloven.

I Straffeloven § 276b om korrupsjon heter det:

”For korrupsjon straffes den som (…) gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag.”

Så vidt jeg kan bedømme etter hva som har kommet frem så langt har Lysbakken brutt denne bestemmelsen. Det er også dette Venstrepolitiker Mikkel Dobloug har anmeldt Lysbakken for til Økokrim.

Strafferammen i § 276 er:

”Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte.”

Med andre ord er det svært alvorlige forhold det dreier seg om.

I tillegg har Lysbakken åpenbart brutt opplysningsplikten overfor Stortinget flere ganger noe som blant annet fremkommer i Dagbladet i dag. At Kontroll- og konstitusjonskomitéen åpner en høring i tilfellet Lysbakken spesielt og Regjeringens rutiner ved tildelingen av penger generelt, er det eneste riktig. I mine øyne bør de også vurdere å ta ut en tiltale for Riksrett.

Les mer om Riksrett og reformen av denne i 2007 her.

Så vidt jeg kan bedømme har Lysbakken minst brutt opplysningsplikten i Grunnloven §82.

Foreløpig synes jeg imidlertid det mest forstemmende i saken, er at Lysbakken og avtroppende SV-leder Kristin Halvorsen ikke synes å fatte alvoret i saken.

Halvorsen uttalte på en pressekonferanse mandag:

” – Jeg mener at han blir en bedre partileder etter meget dyrekjøpt og slitsom erfaring fra de siste ukene. Jeg er imponert over den integriteten og den dømmekraften han har vist.”

Dette er vanskelig å forstå når Lysbakken er ribbet for politisk integriet og dømmekraft. At han skylder på praksis i departementet under denne og tidligere regjeringer står som eksempel på dette.

Da han gikk av sa han følgende på pressekonferansen:

”- Det har vært svært vanlig å tildele midler uten bred kunngjøring, altså i strid med økonomiregelverket. Dette har vært i strid med regelverket i mange år, under flere regjeringer, sier statsråden. ”

Dette er for lettvint og ikke minst arrogant, i all den tid han ikke legger frem dokumentasjon for denne påstanden. Dessuten skylder han på embetsverket til tross for at han som statsråd har det hele og fulle ansvaret. Som det heter: ”Stortinget kjenner kun statsråden.”

Nå gjenstår det bare for Kontroll- og konstitusjonskomitéen å be om en vurdering av en riksrettstiltale.

Det er det eneste riktige siden grunnloven har en slik ordning, samt at den ble reformert av et samlet Storting i 2007, nettopp for å gjøre en riksrettstiltale et mer reelt virkemiddel i norsk parlamentarisk praksis.

Vi har et boligproblem i Norge.
 Derfor trenger vi en helhetlig boligpolitikk.

Av Erik Lundesgaard og Mikkel Røisland, initiativtakere Iglo – forum for boligpolitikk

Kronikk i Aftenposten 14 februar, 2012.

Mandag 19 oktober i 1987 ble en av de mest dramatiske dager i nyere økonomisk historie. Denne ”svarte mandagen” falt aksjemarkedet 22,7 prosent. Da Oslo Børs åpnet morgen etter, falt også vår børs 19%. Dette ble starten på en nedgangsperiode i norsk og internasjonal økonomi. I Norge doblet arbeidsledigheten seg i 1988 og fortsatte å stige frem til 1992.

Dette hadde enorme ringvirkninger i blant annet boligmarkedet. Med skyhøy rente og dramatisk synkende boligpriser nådde boligmarkedet bunnen i 1992. På toppen kom skattereformen samme år som reduserte rentefradraget.

I 1992 startet oppturen både i boligmarkedet og norsk økonomi for øvrig. I følge Statistisk Sentralbyrå har boligprisene i Norge steget med 270 % fra 1992 til 2011.

Denne boligprisveksten er ikke unik. Vi har sett den samme utviklingen internasjonalt i denne perioden, men i motsetning til andre land i Europa og USA har finanskrisen i 2008 ikke slått inn i Norge i samme grad.

Boligbehov

I kjølvannet av finanskrisen har bolig- og eiendomsmarkedet krakket i deler av USA, Midt-Østen og Europa. Den enorme veksten i boligpriser fra 90-tallet gjorde bolig til spekulasjonsobjekt mange steder. Spesielt tydelig har dette vært i land som Spania og Irland, hvor det i dag er et overskudd av boliger og fritidseiendommer.

I Norge er situasjonen en annen.

Det er mye som tyder på boligprisveksten i Norge er drevet av reelle faktorer i økonomien, henholdsvis kostnader til boligbygging og en sterk urbanisering, i kombinasjon med Norges sterke olje-økonomi.

En vesentlig faktor til boligprisveksten i Norge er et underskudd på boliger, samtidig at flere ønsker å bo. Eksempelvis er det i dag flere unge som disponerer egen bolig enn for 30 år siden.

I dag er det ubalanse i markedet med et for lite boligtilbud. I Oslo-regionen er behov for mange hundretusener boliger på grunn av sterk befolkningsvekst. Men boligbehovet gjelder ikke bare Oslo. Det gjelder også Stavanger, Bergen og Trondheim med flere.

Skifte i boligpolitikken

Etter andre verdenskrig var boligpolitikk på den politiske agendaen. Landet skulle gjenoppbygges, samtidig som befolkningen vokste. Norske bolig-byggelag, OBOS og staten gjennom Husbanken spilte en sentral rolle.

Grunnlaget i boligpolitikken var det som er blitt kalt det norske selveierdemokratiet.

Den enkelte skulle eie sin egen bolig. Boligbygging var subsidiert og husleier regulert. Bolig ble et offentlig ansvar, begunstiget indirekte gjennom fradragsrett for gjeldsrenter og lav boligbeskatning.

Imidlertid utviklet det statlig regulerte boligmarkedet seg til et system på overtid. En av de største endringene Willoch-regjeringen gjorde var dereguleringen av boligmarkedet. I 1981 fjernet man subsidier til Husbanken og husleie- og prisregulerende bestemmelser, samt frislipp av lån. Reguleringene hadde skapt et svart boligmarkedet, hvor man måtte betale en sum under bordet i tillegg til den faste prisen.

I følge boligforsker Jardar Sørvoll har det siden 1990-tallet vært politisk enighet i Norge om at myndighetenes viktigste oppgave i boligpolitikken er å legge til rette for et velfungerende boligmarked. Staten skulle drive boligsosial politikk for de svakeste, mens alle andre var overlatt til markedet.

Et velfungerende boligmarked betyr at det er en balanse mellom tilbud og etterspørsel både i kjøpe og leiemarkedet. Som mange har påpekt er det norske boligmarkedet i ubalanse, kanskje til og med ekstrem ubalanse. Tilbudet er for lite over store deler av landet.

Behov for boligpolitkk?

Ubalansen i boligmarkedet, gjør det nødvendig å stille spørsmål om det er behov for mer boligpoltiikk, eller i det minste en helhetlig politikk overfor boligmarkedet.

Den nylig fremlagt NOU fra kommunalminister Liv-Signe Navasete fokuserte på den boligsosiale politikken som omfatter 3% av befolkningen. Men hva med de øvrige 97%?

Boligmarkedet er et komplekst marked. Politikken og reguleringen av markedet utføres av en lang rekke aktører. Eksempelvis påvirkes boligmarkedet av Norges Banks rentepolitikk, Finanstilsynets krav om egenkapital, samferdselspolitikk, Stortingets lovgivning, lokale prioriteringer, tekniske forskrifter, krav til energi og miljø, utviklingen i økonomien og arbeidsmarkedet, samt utbyggere og boligkjøperes adferd.

Realiteten i dag er at det i norske byer er svært vanskelig for ungdom og unge voksne å skaffe seg et sted å bo til en overkommelig penge. For mange unge med egen bolig og leid bolig utgjør boutgiftene en svært stor del av deres disponible inntekt. For single og par med barn med vanlige inntekter er det vanskelig og i enkelte tilfeller umulig å komme seg inn på boligmarkedet.

Dessuten vokser Norges befolkning raskt. I følge de mest radikale scenarioene fra SSB kan Norge allerede i 2030 ha 6 millioner innbyggere.

Derfor må boligpolitikk og hvordan vi ønsker at fremtidens boligmarked høyere på den politiske agendaen. Vi må se helheten i boligproblematikken og erkjenne at vi har et boligproblem i Norge.

Iglo – forum for boligpolitkk holder sist første forum-møte i dag kl. 1730 i Mathallen på Grünerløkka.

Av Erik Lundesgaard

Innlegg på Minvera 1 februar, 2012.

I et intervju med Minerva nylig skisser Inge Lønning sine tanker om Grunnloven i kjølvannet av rapporten til Menneskerettighetsutvalget som han har ledet.

– Vi plikter å vedlikeholde grunnloven. Det er mange ting som mangler i dagens grunnlov, sa Inge Lønning.

Det er et betimelig poeng. Og Lønning har helt rett når han påpeker at interessen for Grunnloven er minimal både blant folk flest og blant norske politikere. Med det forestående 200-årsjubileet i 2014 har Stortinget, både administrativ ansatte og stortingspolitikerne og ikke minst Kongehuset, en enorm oppgave foran seg med å skape blest rundt landets viktigste dokument.

I dag er det slik at de som interesserer seg for Grunnloven, er politikere på tampen av sin karriere. Snarere burde dette være noe som engasjerte langt flere. Til tross for den grandiose folkefesten 17. mai, engasjerer trolig Grunnloven minst dem den betyr mest for, folket, og mest de den betyr minst for, nemlig den politiske eliten. Det burde være annerledes. Bare da får vi mer åpenhet og mer demokrati, for å bruke det nå ekstremt forslitte slagordet, post 22 juli.

Mitt inntrykk er at mange dessverre ikke oppfatter Grunnloven som relevant for deres liv og karriere, selv ikke politikere. Da jeg studerte statsvitenskap og skrev min masteroppgave om Grunnlovsreformen av 2007, var det et par-tre stykker som fulgte kursene innen disse emnene. Til kursene om bistand og internasjonal politikk var det gjerne ett hundre stykker. Den gjengse statsvitenskapsstudent er nok mer opptatt av sin karriere, enn å lære noe vesentlig om det norske styringssystemet. Det er ikke rart at det er slik.

Professor Gudmund Hernes famøse påstand fra Maktutredningen i 1980 er symtomatisk: “Vil en vite hvordan det politisk-administrative system i vårt land fungerer, er grunnloven det siste dokument en bør lese”. Mer feil kan man ikke ta, for det er ubestridelig at Grunnloven spiller en rolle i dagens Norge. Ingen grunnlov av 1814, ingen moderne stat og demokrati.

Hernes poeng var at det ikke er nok å lese Grunnloven for å vite hvordan Norge styres. ”Oppskriften” er snarere å finne i konstitusjonell praksis og politiske normer i Stortingets, regjeringens, domstolenes og forvaltningens daglige virke, samt lover på lavere trinnhøyde. Både rent generelt, og spesielt i forhold til Norges konstitusjonelle historie, er det sentrale spørsmålet derfor hvilken funksjon Grunnloven skal og bør ha.

Det faktum at Hernes mener at Grunnloven er det siste dokumentet man bør lese, gir grunn til å rope varsko. Rent normativ burde Grunnloven kunne si noe vesentlig om hvordan Norge styres, noe den i liten grad gjør i dag, hvis man leser den rent slavisk.

Viktigere enn menneskerettighetene
Menneskerettigheter er viktig, men det er i mine øyne ikke viktigste for den norske Grunnlovens fremtid. Vi har allerede implementert menneskerettighetene i både Grunnlovens §110c og i Menneskerettighetloven. Det er en rekke andre forhold som er viktigere. Som for eksempel:

- Språket. Er det hensiktmessig at Grunnloven skrives i en språkmal som aldri har eksistert, slik Finn Erik Vinje har dokumentert. Burde man ikke endre praksis, som Thorbjørn Jagland har foreslått, slik at endringer skrives i den til enhver tid gjeldende språknorm?

- Regjeringsdannelsen. Dannelsen av norske regjeringer etter valg, følger en svært uformell sti med forhandlinger på bakrommet. Burde ikke selve regjeringsdannelsen formaliseres i større grad med eksempelvis et innsettingsvedtak? Det vil kunne etablere sterkere regjeringer og forplikte regjerninger sterkere overfor Stortinget og Stortinget overfor regjeringen. Utøvelse av poltikken kan bli både mer real og effektiv.

- Konstitusjonell sedvanerett. “Hva skal vi med Grunnloven, vi har jo juristene”, spurte professor i historie, Jens Arup Seip ironisk. I norsk grunnlovstradisjon har juristenes fortolkning av Grunnloven blitt tillagt stor betydning, som med etableringen for eksempel begrepet konstitusjonell sedvanerett, altså politiske normer som blir etablert som rettsregler. Har juristenes definisjonsmakt over Grunnloven og statsskikk vært for stor? Sist ute var professor Eivind Smith, som i boken Konstitusjonelt demokrati (2008) mer eller mindre avskaffet begrepet ”konstitusjonell sedvanerett” og presenterte begrepet ”konstitusjonell praksis” i stedet for.

I tillegg kommer en rekke andre spørsmål knyttet til religion, kongens rolle og funksjon (jeg tenker da ikke på å innføre republikk, men å spesifisere regentens oppgaver), Stortinget og Domstolenes arbeidsformer, ytringsfrihet og suverenitetsavståelse med mer.

Inge Lønnings ensidige fokus på menneskerettigheter er feil fokus. Det essensielle spørsmålet er hva vi ønsker at Grunnloven skal være? Et symbol eller levende lovdokument? I mine øyne er det sistnevnte å foretrekke.

Hus og have var landets første interiørblad – en krysning mellom eksklusivt livstilsmagasin og sosietetsblad.

Av Erik Lundesgaard

Mens landets rikeste aldri ville finne på å åpne hjemmene sine for den kulørte pressen i dag, åpnet de villig dørene for for Hus og have i 1930-årene.

I magasinet var det ”hjemme-hos-reportasjer” med datidens kulturpersonligheter og næringslivspersonligheter som kunstsamler Rolf Stenersen, skipsreder Rudolf Olsen og fabrikkeier Thomas Stang. En lang rekke eiendommer, som i dag troner øverst på listen over landets dyreste, ble omtalt side om side med tips og råd om alt fra barneoppdragelse, ball til siste mote fra Paris og annonser for eksklusive produkter.

Populær lesing blant eliten. Hus og Have var populært blant de bedrestilte i 30-årenes Norge. Den avdøde forfatterinnen Mia Berner kunne fortelle at det i hennes barndomshjem i fornemme Eiganes i Stavanger ble ro når månedens nummer av Hus og have kom i posten.

Mens 1930-årene var en tid preget av bolignød, fattigdom og arbeidsløshet for mange, innebar tiåret for eliten velstand og teknologiske nyvinninger, som elektrisk komfyr, kjøleskap, varmt vann, støvsuger, grammofon og privatbil. Hus og have beskrev og formidlet den nye moderne livsstilen både i annonser og reportasjer.

Smak av suksess. Hus og Have ble grunnlagt av redaktør Katti Wankel. Hun hadde i 1929 opplevd en viss suksess med boken Hjemmets innredning, og så at det var et marked for interiørstoff. Hun etablerte derfor et helt magasinet om tema. I den første utgaven fra mars 1930 skisserte Wankel idéen bak prosjektet:

”Om smak og behag skal man ikke diskutere; det vet vi; det akter vi heller ikke å gjøre. Men vi vil gjøre vårt ytterste for at det billedstoff vi bringer alltid skal ha noe å si våre lesere hvad enten nu er ved å vise det den nye tiden bringer og det gamle og anerkjente som fortidens menn har skapt (…)”

Magasinet la aldri skjul på at det var borgerskapet og overklassens de henvendte seg til. Sammenlignet landets lengste levende interiørbladet, Bonytt, etablert av interiørarkitekt Arne Remlov i 1938, var Hus og Have noe ganske annet. Remlov var spesielt kjent for uttalelsen ”Vanlige folk eier ikke smak”, og dette ble et motto for Bonytts oppdragende stil. Hus og have henvendte seg til eliten, som visste hva som var god smak.

Hus og Have la grunnlaget for en av 1900-tallet største forlagssuksesser. Bladet gikk så godt at det i 1934 ble kjøpt opp av Gyldendal og den legendariske forlagssjefen, Harald Grieg. Grieg tok aktiv del i utformingen og strategien for bladet, og gjorde det til et månedlig magasin. Det utkom frem til 1939, da det ble da fusjonert inn i Grieg og Gyldendals nye satsning for kvinner, Alle Kvinners blad. Hus og Have ble for eksklusivt, og Grieg ønsket å nå den stadig større gruppen husmødre i middelklassen. I følge Griegs biograf Nils Kåre Jacobsen, var bladet en av forlagets store inntektskilder frem til det gikk inn i 1975. Det skjulte imidlertid Grieg i regnskapene, for det var ikke fint nok at et ærverdig forlagshus gjorde sine største penger på trivialjournalistikk.

Sosietetstoff og interiør. Tatt i betraktning de store klasseforskjellene i Norge i 1930-årene, må Hus og Have fremstått ganske fjernt fra vanlige folks liv og økonomi. Her fantes interiørreportasjer fra bankier Sigrud Sejersted Bødtker mildt sagt enorme private kunstgalleri tilknyttet hans villa i Holmenkollen, også kjent som ”Najonalgalleriet i Holmenkollen”. Det fantes artikler om hvordan det perfekte barneballet skulle arrangeres, og folk som Ferdinand Finne og Per Aabel var gjengangere i bladet både som skribenter og som portrettert i hjem-hos-reportasjer. I november 1936 sto saken ”Per Aabel innreder sin leilighet”, signert nettopp Ferdinand Finne. Saken åpnet prosaisk:

”En øsende regndag i august begav jeg mig ut på jakt etter hybel-leilighet. På min vei tok jeg en tur innom Cort Adlersgate 12, dette store vellykkete nybygg med over 200 leiligheter ved siden av K.N.A-gården. Det viste seg at alt var opptatt og hadde vært opptatt helt fra første dag. Imidlertid kastet jeg et blikk over tavlen med personfortegnelse, for å se hvem jeg kunde ha kommet til å komme i selskap med. Flere kjente kunstnere viste sig å bo her. Spesielt stanset jeg ved ét navn – Per Aabel. Denne populære skuespiller og teatersjef skulde da sikkert ha en leilighet som var verd et besøk på vegne av Hus og Haves lesere.”

Denne stilen var typisk for magasinets journalistiske form, og med stiliserte interiørbilder og heller blomstrende ordelag ble hus, hager og leiligheter beskrevet. Tonen var eplekjekk og elegant, og henvendte seg tydelig til et publikum som var inneforstått med nettopp denne sjargongen.

Funkis på alvor. Til tross for bladet var elitepreget, fremstår bladets dekning av funkis-stilen, som fremsynt. Deres åpenhet for modernismen på 30-tallet var stor, og i 1936 sto en artikkel med tittelen ”Vi bor funkis” på trykk, om en familiens erfaringer med nye stilen. Hus og Have dekket både Bauhaus-bevegelsen i Tyskland og Le Courbusiers villaer og arbeider i Frankrike. I januar 1935 hadde de til og med et intervju med Courbusiers selv på trykk. Også hjemlige funkisarkitekter som Ove Bang, Arne Korsmo og Leif Grung, ble viet oppmerksomhet. Blant de i dag kjente og vernet bygg, som ble omtalt var Arne Korsmos kritikereroste villaer i Havna Allé og Bergensarkitekten Leif Grungs legendariske Villa Lau-Eide i Fjellveien i Bergen.

Alle åpnet sine dører. Dronning Maud, Kirsten Flagstad, Knut Hamsun, Sonja Henie, danskekongen Christian og var datidens kjendiser som åpent sine dører. I tillegg slapp næringslivspersoner som Rolf Stenersen, Thomas Stang (far til Fabian Stang), skipsreder Rudolf Olsen, samt rederfamilier som Klaveness og Fearnley Hus og Have over dørstokken. Dette var folk som aldri i verden ville sluppet pressen over dørene i dag.

En rekke eiendommer som de senere årene har blitt omsatt i den desiderte øverste priseklasse ble portrettert i Hus og Have. I 1931 finner vi blant landstedet Fuglø omtalt, en eiendom Nils Olav Sunde noen få år siden gjorde til landets dyreste hytter. Sunde. I desember nummeret i 1936 fikk lesere innblikk i skibsreder Rudolf Olsen landsted Dirhue på Tjøme. Han slapp til og med Hus og Have inn i badstuen sin, hvor veggene var dekorte med egyptisk-inspirerte malerier. I artikkelen ”Moderne hus ved fjorden” fra august 1934 ble den da nybygde Villa Halden på Snarøya portrettert – en funksjonalistisk arkitekturperle av Blakstad & Munthe (Kunstners hus), som også de senere årene har nådd rekordene som en av landets boliger.

Hus og Have er glemt av de fleste i dag, men er en kulturhistorisk skattkiste med sitt innblikk i hvordan den norske overklassen levde forut for de dårlige tidene som ble innledet med den andre verdenskrig.

Artikkel fra magasinet Gamle hus, hager og interiør, nr.1 2012.

Erik Lundesgaard er oldebarn av Katti Wankel.

Titt og ofte tar jeg en kikk på opptak av hans live-opptredner på nettet. Imidlertid kan dette tidvis være en krevende syssel, da Prince gjør alt han kan for å få såkalte bootleg opptak av ham fjernet fra nettet.

Imidlertid tar fansen omveier slik at Prince og hans advokater ikke skal oppdage filmene.

Derfor denne bloggposten hvor jeg har samlet min favoritter på nettet per dags dato Enjoy!

NB! Listen er ikke uttømmelig.

The Everlasting now

En fantastisk funk-låt fra albumet Rainbow Children. Her fremført på Jay Leno-Show 13 desember, 2002.

The Beautiful Ones

Ikke et bootleg opptak dette, men et “live opptak” av den fantastiske balladen fra Purple Rain, filmen og albumet med samme navn fra 1984.

DMSR

Prince sin turné Musicology i 2004 er legendarisk. DMSR fra albumet 1999 fra 1982 er en låt Prince ofte spiller live.

Dear Mr Man

Denne låten er fra Prince albumet Musicology fra 2004. Dette opptaket er fra en konsert Prince gjorde for MTV i 2004.

Colonized Mind

15 juli 2011 spilte Prince på den berømte Umbria jazzfestival. Der fremførte han blant annet denne låten fra albumet LotusFlow3r (2009).

1999/ I Feel For You/Controversy

14 oktober 2009 spilte Prince på det franske talkshowet Le Grand Journal. Dette er et opptakene fra den giggen.

Whole whotta Love

Dette opptaket er fra en konsert Prince holdt i Las Vegas 15 desember 2002.

Te amo Corazon/Fury/Purple Rain/Let´s go Crasy

Utrolig opptreden fra Brit Awards i 2006.

Empty Room

En av mine desiderte favoritt-opptakt fra Herning i 2010. Fascinerende å studere Prince sine ansiktsuttrykk. Sterkt.

Empty Room

“Offisielt” opptakt lekket på nettet. Fra Zurich sensommeren 2011.

Johnny B.Goodge/Antotherloverholeinyhead

Skamløs minikonsert under pressekonferanseden 1 februar 2007 i forbindelse med Superbowl. Hinsides gitarspill i kombinasjon med koristene The Twinz.

Superbowl

4 februar 2007 gjorde Prince sin trolig mest sette opptreden noensinne, som pauseinnslag på Superbowl. Selvfølgelig endte det hele i rosa regn.

While My Guitar Gently Weeps

Tom Petty and The Heartbreakers fremførte denne hyllesten til George Harrison med hans klassisk Beatles-låt. Halveis ut i låten dukker plutselig Prince opp og spiller en helt ellevill gitarsolo.

Somebody´s Somebody

Opptreden fra talkshowet Rosie i 1997 med lengselfulle og smoothe låten Somebody´s Somebody.

Crimson & Clover

Opptreden på Ellen DeGenderes show i 2009 i forbindelse med lansering av platen LotusFlow3r. Cover av Tommy James.

She Spoke To Me

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

All Shook Up

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

A large Room With No Light

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Elixir

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

I Love U, But I Don’t Trast U Anymore

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

All The Critics Love U In Montreux

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

When Eye Lay My Hands On U

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Peach

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Somewhere Out There

Fra Prince sin utrolige konsert på jazzfestivalen i Montreux sommern 2009.

Get On The Boat

Forrykende funky opptreden i Bryant Park i 2006 i NYC for tv-programmet Good Morning America.

Shh

Som en kick-off til Europa-turnéen sommeren 2011, spilte Prince på det franske talkshowet Le Grand Journal.

DSMR/ Move on Up/Never Loved a Man like I Love You/Satisfied/I Don´t Want Nobody To Give Nothing/Housequake/The Bird/The Glamours Life/Santana Medley

Trolig Prince best arrangerte opptreden noensinne. Fra NAACP prisutdeling i 2005. Blant publikum kan du skimte Barack Obama.

DSMR

Blant Prince mest funky opptredner jeg har sett. Fra Detroit i 2004 i forbindelse med Musicology-turnéen.

Stand

Desember 2011. Finanskrise spesial. “Offisielt” lekket konsertopptak fra Prince selv via korist Andy Allo. Cover av Sly & The Family Stone.

I Wanna Be Your Lover

Opptreden på tv-showet American Bandstand i 1979, med låten som ble Prince sitt gjennombrudd. Hans første tv-opptreden.

Little Red Corvette

Av og til er en kassegitar nok. Fra Musicology-turnéen i 2004.

The Ballad Of Dorothy Parker

Ukjent konsert-opptak fra publikum.

Controversy/Play That Funky Music

Fra sommerkonsert i Paris 2011.

Alphabet St.

Ellevill opptreden fra Dortmund i 1988.

Musicology

Funky opptreden på Jay Leno i 2009.

For noen er gitarer investeringsobjekter på linje med aksjer, eiendom og antiviteter.

Fra to gitarforsterkere fra 1940-tallet runger gitarriffet til BigBangs signaturlåt “Wild Bird”. Frontmann Øystein Greni sitter hjemme i stuen sin på Rodeløkka i Oslo og spiller på en av sine mange elskede gitarer, en Fender Stratocaster fra 1961.

Eksemplaret er blant de første som ble solgt i Norden.

- Alt jeg vil, er å kjøpe gamle instrumenter, sier Greni.

- Denne gitaren var eid av gitaristen til Abba. Det er kult å se de gamle bildene med den fra 70-tallet, men først og fremst låter den fantastisk.

Greni har fått med seg at verdier på eldre gitarer har steget kraftig de siste årene.

- Ingenting er tristere enn å gå inn i en gitarbutikk i New York og se en voksen kar svi av et betydelig beløp på en årgangsgitar han ikke kan spille på. Selv bryr jeg meg mindre om verdien. For meg er gitarer et arbeidsverktøy.

***

Innledning fra saken “Saken er Riff” som sto på trykk i DN Magasinet, 7 januar, 2012.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og høyremann

Det er en trist dag for Oslo, billedkunsten og Edvard Munch. Oslo bystyre vedtok i går å ikke bygge Lambda. Det er også en trist dag for demokratiet. Politisk populisme og taktikeri anført av Frps Carl I. Hagen og Aps Libe Rieber-Mohn har seiret. De to Munch-kameratene har lykkes i å trenere et vedtak om å bygge et Munch-museum det i sin tid var støtte for i Oslo bystyre. Dette er norsk politikks ansikt anno 2011: Politisk sisofysarbeid på skattebetalernes regning.

Den siste uken har engasjementet blant en lang rekke rikssynere både uavhengige og ulike kommentatorer i avisene vært enormt. Målet har vært å få noen av Ap, Sv eller Frp sine bystyrerepresentanter til å snu og stemme for Lambda. På twitter og facebook har meldingene og oppfordringene haglet fra samfunnets mest engasjerte – den skravlende klasse. De som skriver kommentarer i aviser og deres like. Og på tampen har Dagbladet, Aftenposten, DN med flere drevet det som gjerne kalles kampanje-journalistikk for Lambda – et bygg mange medier tidligere har drevet kampanje-journalistikk mot. I Dagbladet har vi eksempelvis kunnet lese om opprop fra landets akademikere, kunstnere, kunstneriske ledere og arkitekter. I Aftenposten har vi kunnet lese om støtte fra Munchs familie med mer. Sjelden har jeg sett så mye engasjement i en sak. Men det er kanskje ikke så rart. Byutvikling og arkitektur er noe som engasjerer mange.

Det som imidlertid forundrer meg i de siste ukenes innspill fra forståsegpåere, som for eksempel professorene Ina Blom og Mari Lending i Aftenposten, er mangelen på politisk innsikt. Det virker som de kunstinteresserte samfunnsdebattantene ikke forstår hvorfor demokratiet fungerer. Lik det eller ikke, men har man ambisjoner unngå farser som Lambda. Ja, meld deg inn i et parti og delta i debattene der. Offentlig debatt i aviser er utvilsomt en viktig del av demokratiet, men kanskje vel så viktig er den debatten som foregår i partiene. Det er i lokal og fylkeslag utover det ganske land politiske vedtak starter.

I mange år har norske politiske partier opplevd en dalende medlemsmasse. Det er det mange grunner til, men det er rart tatt i betraktning den lave terskelen for å skrive i avisenes debattspalter eller å agere politisk på nettet. Det gjør at folks engasjement synes høyere enn på lenge. For min egen del hang det langt inne å melde meg inn i Høyre – det parti som står meg nærmest ideologisk, og til tross for at jeg har vært svært interessert i politikk siden tenårene. Engasjerer ikke folk seg i lokallag og politisk arbeid forvitrer demokratiet. Hadde for eksempel flere Ap-sympatisører eller Frp-sympatisører engasjert seg i sine lokale partiorganisasjoner, kunne gårdagens bystyremøte i Oslo fortont seg annerledes.

Samtidig synes politikerforakten i samfunnet å være stor. Som en skrev i kommentarfeltet på denne bloggen: “Denne bloggen eies av det verste som finnes: en politikerspire.” De senere årene har det eksempelvis vært fokus på at poltikken preges av karrierepolitikere, som har vært i politikken siden ungdomsårene og aldri hatt en vanlig jobb. Etter mitt syn er ikke det rart, for mitt inntrykk er at partipolitisk engasjement i en del yrker oppfattes som et problem. Det kan være sosialt belastende eller forstyrrende for yrkesutøvelsen. Frykten for såkalt rolleblanding og hablitet har også gått over alle proporsjoner. Dessuten er politikken er blitt byråkratisert.  Makt er blitt delegert til byråkrater og fagadministrasjon, kalt offentlig sektor. Med en stadig større andel av arbeidskraften ansatt i offentlig sektor sier det selv at folk i mindre grad vil engasjere seg i partipolitikken.  Politikken skjer stadig større grad i det skjulte. Du finner den i form av forskning, i byråkratiet, i holdninger hos ansatte i utdanningsinstitusjonene (som i nisselue-saken), i journalistikk av ulik valører og mange andre arenaer. Færre engasjerte medlemmer i partier, svekker partidemokratiet og etableringen gode arenaer for å diskutere politikk. Dessuten gjør færre engasjerte medlemmer at partiene i seg selv blir topp-tunge, noe som gjerne hindrer rekruttering av nye politikere. For politikere i min egen generasjon, så håper jeg at flere at dem våger å hoppe mellom poltikken og en sivil karriere. Lite har vært så trist som Carl I. Hagen og Thorbjørn Jaglands sorti fra rikspoltikken. De fremstår først og fremst som ærgjerrige på egne vegne, og ikke samfunnet som et hele.

Å utøve politisk engasjement forplikter. Det handler om å stille sine egne interesser til side og vurdere hva som er best for hele samfunnet. Vår såkalt “dyktige” utenriksminister Jonas Gahr Støre har på et klomsete vis forsøkt seg som politisk ideolog med å lansere et nytt felleskapsprosjekt, kalt ”de nye vi”. Jeg deler ikke Støres forkleinede og salige felleskapsprosjekt, for vi har allerede ikke bare et, men flere vi. Det er vi, nasjonen, vi, bedriften, vi, organisasjonen, vi, lokallaget, vi, familien, vi, vennekretsen og så videre. Skal det norske demokratiet ha en lys fremtid må flere ta konsekvensen av sine politiske handlinger og delta i partidemokratiene. Bare da kan vi unngå politiske farser som Lambda-saken.