Home

Julie Brodtkorbs forslag til grunnlovsendringer vitner om manglende forståelse for norsk parlamentarisk historie og praksis.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og varamann (H), Oslo Bystyre

En forkortet utgave av dette innlegget sto på trykk i DN, fredag 13 april, 2012.

”Også i Norge bør vi kunne oppløse nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg før valgperiodens utløp”, skriver min partifelle Julie Brodtkrob i en kronikk i DN 11 april. Dette bunner i en parlamentarisk misforståelse.

Brodtkorbs hovedargument er at oppløsningsrett og nyvalg vil ”gjenopprette den maktbalanse som opprinnelig lå til grunn for den norske statsskikk.” Hun fortsetter: ”[e]n klar deling mellom lovgivende og utøvende myndighet var sentral i grunnlovsvedtaket i 1814, men dessverre har den historiske utviklingen bidratt til uheldig utvisking av de opprinnelig klare ansvarslinjene i norsk statsforfatning”.

Denne påstanden står til stryk.

Ansvarslinjene i norsk statsforfatning har aldri vært klare og heller ikke skrevet i sten i dag. Grunnloven var et skjørt dokument som fikk sin tilblivelse i et politisk vakum. Maktfordelingsprinsippet var grunnleggende, men det var ingen perfekt modell, slik Brodtkorb later til å tro.

Makten lå i det store og hele hos Kongen og hans råd. Derfor ble norsk politikk på 1800-tallet preget av ”konstitusjonelle kamper” mellom Storting og regjering. Stridsspørsmålet var regjeringens møteplikt i Stortinget, som resulterte i riksrettssaken i 1884. Det ble starten på etableringen av et parlamentarisk styringssystem, hvor regjeringen utgikk fra Stortinget.

Brodtkorbs mener oppløsningsrett og nyvalg vil kunne danne flertallsregjeringer, som ikke er på kollisjonskurs med seg selv, slik dagens rødgrønne regjering er. Dette minner om Jens Stoltenbergs argumenter for en flertallregjering forut for valget i 2005. Det vi ser i dag er at en flertallsregjering ikke nødvendigvis er så styringsdyktig. I det minste når det skorter på vilje til å gjennomføre sitt politisk prosjekt, Soria Moria-erklæringen. Dessuten ignorerer Jens Stoltenberg i stor grad Stortinget, og det har gått opptil 80 dager mellom hver gang statsministeren besøker Stortinget.

Demokratiets kanskje viktigeste sikkerhetsventil er vern av mindretallet. En flertallregjering bør derfor lytte og delta i debatter med det parlamentariske mindretall. Det er ofte slike debatter som bærer frukter, tatt i betraktning at store politiske saker gjerne er brede flertallsvedtak.

Når det gjelder grunnloven, så er ikke det bare et spørsmål om rett. Det er også politikk. Grunnlovsendringer handler også om hvilke partier som tjener på endringene. I tillegg er endringer av grunnloven svært tidkrevende. Oppløsningsrett og nyvalg har ikke bare liten sjanse for å bli vedtatt; det kan også medføre parlamentarisk kaos og lav valgdeltagelse.

Et bedre forslag er et innsetningsvedtak i Stortinget ved regjeringsdannelse. I dag følger regjeringsdannelsen en uformell sti med forhandlinger på bakrommet. Et innsettingsvedtak vil tydeliggjøre regjeringens legitimitet ovenfor Stortinget og omvendt.

Men kanskje viktigst av alt: De folkevalgte har en plikt overfor velgerne til å danne styringsdyktige regjeringer. Ved å kunne utlyse til nyvalg vil politikerne lett kunne se bort fra denne plikten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s