Erik Lundesgaard

Kjære Anniken Huitfeldt,

Vi trenger ikke flere kvinnelige filmskapere.

Vi trenger et løft for filmatisering av nasjonale epos, og en visjon for norsk film i vår tid, som skuer bakover og fremover på samme tid.

Av Erik Lundesgaard

Statsviter og intiativtaker til NGOen Filmløft for norske epos. NÅ!

Vi har nylig lagt bak oss et filmår med 40 norske spillefilmer. Mest sett med nesten 600 000 publikummere er ikke uventet den actionfylte Hodejegerne basert på Jo Nesbøs bok med samme navn. Men storparten av filmene har hatt godt under 50 000 publikummere, og mange av de mest sette er barnefilmer.

Norsk film har i likhet med resten av kulturfeltet fått massivt økt støtten under den rødgrønne regjeringens såkalte kulturløft. Nåværende kulturminister Anniken Huitfeldt har hatt spesielt fokus på at det skal lages mange filmer, og ikke minst at kvinnelige regissører skal prioriteres. De fleste filmer lages av menn, noe som bekymrer Huitfeldt. Det bekymrer ikke meg. Det som bekymrer meg er hva slags filmer som får offentlig støtte.

Skal man først støtte norsk film med offentlige kroner nytter det ikke å smøre tynt utover. Støtten må kanaliseres til de prosjektene med størst kommersielt potensiale i Norge, som det er kostnadskrevende å lage og som viktigst av alt har en nasjonsbyggende effekt. Vi snakker historisk drama og historiske actionfilmer med persongalleri og manusgrunnlag fra både eldre og nyere norsk historie.

Den desidert største filmsukessen i Norge i nyere tid er  Max Manus (2008) som ble sett av nesten 1,2 millioner mennesker på kino. Det er slike filmer Norge trenger, og i så måte er regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg nye film om Thor Heyerdahls Kon-Tiki en helt riktig satsning. Deres filmatiske grep med storslagne scener og intriger i god Hollywood-stil er hva norsk film bør dreie seg om, ikke samtidig sosialrealisme ala Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) og Oslo.31 august (2011).

Vi er en liten nasjon med et lite marked og konkurransen fra Hollywood er stor. Dessuten er vår nasjonale kulturarv under press fra den globale kulturen. Da trengs det sterk lut for å stå i mot kulturimperialismen. Den smarteste kulturpolitikken vil være å sette et tak på et lite antall filmer som mottar støtte hvert år, kombinert med et nasjonalt program med ambisiøse prosjekter som tar for seg sentrale hendelser fra norsk historie. At filmen er nasjonsbyggende er  essensielt. Max Manus er et forbilde i så måte, som i tillegg til å være underholdende, også bidro til å formidle historie og skape offentlig debatt.

Det er slike filmer gamle Norge trenger!

Film handler som det meste annet om å fortelle en god historie. Norske manusforfattere preges åpenbart av manglende kreativitet på manussiden, men fortvil ikke. Det er nok å ta av i norsk historie. Bare fantasien setter grenser for hva slags fantastiske manus man kan få ut av norgeshistorien.

Her en tentativ liste sukket fra mitt bryst i ettermiddag. (Jeg oppfordrer deg til å fylle inn i kommentarfeltet):
Treholt –  En spionfilm om den flamboyante og stormannsgale toppbyråkraten Arne Treholt. Kald krig, stormaktsrivalisering og politisk intrige i 1980-årenes Norge.

Reich – Sex, psykoanalyse og politikk. Om psykiateren Wilhelm Reichs flukt fra Hitler-Tyskland i 1933 til Oslo med påfølgende kontroversielle år som orgasmeforsker ved Universitetet i Oslo.

1814 – Historisk drama om den norske grunnlovens skjøre tilblivelse. Kongelige intrige med europeisk stormaktsrivalisering og Napoelons felttog som bakteppe. En film om Norges demokratiske frigjøring.

Nansen – Kvinnebedårer, polarfarer og fredsforkjemper. En beretning om den største nordmann som noensinne har levet.

Fram – Et skip, et mannskap og en pol. Sommeren 1893 legger Fridjof Nansen ut fra Vardø med polarskipet Fram med mål om nå Nordpolen. Vil Nansen og mannskapet lykkes med den dristige planen?

Ingstad – Kvinnebedårer, oppdager og krigshelt. En beretning om landets mest nøkterne, men vågale mann.

Pelsjegerliv – Filmatisering av Helge Ingstads bok med samme navn. En beretning om jakt, kosthold og overlevelse blant urfolk.

Nobel – Dynamitt, penger og vitenskap. En film om utforskertrang i laboratoriet og en kamp om et størst mulig ettermæle.

Det høieste høye – En film om beseiringen av Jotunheimen med ishakke, vadmelsnikkers og mot.

Minnesota – Et actionfylt drama om en norsk families reise fra fattigdom i Norge til nye muligheter i Amerika. En norsk Gudfaren-triologien.

Olav Tryggvason – En film om mannen som kristnet Norge. Dramatiske slag, kjærlighet og middelalder i skjønn forening. En norsk Braveheart.

Slaget ved Stiklestad – Vold, religion og kongestrid i middelalderens Norge.

Pesten – Et skip ankommer Bjørgvin sommeren 1349. Med pest. En film om fattigdom, utslettelse og overlevelse.

Wergeland og Welhaven – Poesi, kjærlighet og uvennskap i 1830-årenes Norge.

Snorre –Høvding og skald. En film om Norges klokeste mann.

Gudenes herre – En norrøn skapelseberetning om Ask, Embla og den evige kjærlighet. Et actionfylt mytisk drama.

Vigeland –Stein, sex og politikk. Beretningen om Norges største fallos.

***

Listen er på ingen måte ufyllende. Her er det bare fantasien som setter grenser med scener fra norgeshistorien som kan filmatiseres.

Min oppfordring til kulturminister Huitfeldt og norske filmfolk er følgende:

- Vi trenger er en utredning om hvilke norske historiske hendelser som kan filmatiseres!

- Vi trenger en nasjonal plan om finansiering, gjennomføring og måloppnåelse!

Det er visjonær filmpolitikk, som kan samle oss i Det nye vi!