Home

Hva skal til for at kunst blir et godt investeringsobjekt?

Det skulle være kjent for de aller fleste at kunst kan være en god investering, men det selvsagt er ingen selvfølge at det er det. Det finnes en rekke gode eksempler på både det første og det siste fra historien og samtiden.

I Norge trekkes ofte Rolf Stenersen frem som en mesen og kunstsamler, som gjorde mye godt for kunstlivet generelt og Edvard Munch spesielt. Stenersen var gjennom sine kunstkjøp en mesen. Men kunstkjøpene var også meget god butikk, eller rettere sagt de ville vært det om han ikke hadde gitt bort store deler samlingen sin. Stenersens forse var at han kjøpte i en tid ingen andre trodde på nettopp den ene kunstneren. Han kjøpte Edvard Munch i sin ungdom, og Jens Johannessen på sine eldre dager, for nevne noen av de mange kunstere han eide kunst av. Han hadde blikk for hva som ville bli stort på sikt. Gjennom sitt liv kjøpte Stenersen mange tusen bilder. Selv mente Stenersen at han hadde tjent mer penger på kunst enn på andre investeringer i løpet av livet, og det til tross for at han ble regnet som en av Norges rikeste menn. Det sier noe, og hvilket potensial som lå og ligger i kunst som investeringsobjekt. Hva for eksempel Munch-bildene Stenersen donerte til Oslo kommune vil være verd tør jeg ikke en gang spekulere i.

En av grunnene til at kunst er et godt investeringsobjekt , skyldes reglene som er knyttet til kjøp og salg av kunst. Det anslås at kunst har steget med 12% i snitt hvert år siden 1950. Kjøpte man et bilde av for eksempler Munch i 1950 for 1000 kroner, kan det være verd så mye som 1000 ganger mer i dag. Avansen ved et salg vil være skattefritt. Det skyldes at kunst regnes som innbo. Med andre ord vil å kjøpe kunst, god kunst vel å merke, innbære liten risiko på sikt.

Spørsmålet er selvfølgelig hva som er god kunst. Og det er selvsagt et vanskelig spørsmål, men i utgangspunktet bør man kjøpe etter et kritierum: at man liker det. Å spekulere i kunst man ikke liker, har lite for seg, selv om også det kan gi avanse. Dessuten bør man regne med at det kan ta tid før avansen kommer. Å eie kunsten over lengre tid kan derfor være et poeng i seg selv, utover det at kunst er til pryd i heimen eller på kontoret.

Geir D. Hauge, som rådgir folk til å plassere penger i kunst i selskapet Formuesforvaltning, fremsatte i Dagens Næringsliv i sommer to kriterier for kjøp av kunst. For det første bør kunsten omsettes på auksjon og for det andre bør kunsten tas på alvor i kunstverden. Disse to kriteriene har sine svakheter. For eksempel sier de lite om kjøp av ny kunst, for det som kjent en stund før samtidige kunstnere kommer på annenhåndsmarkedet, samt oppnår den nødvendige anerkjenelse og popularitet. Imidlertid kan hvorvidt en ung kunstner taes på alvor være en indikator på fremtidig suksess. Hva seriøse anmeldere mener, kan ha betydning for kunstens fremtidige verdi.

I Norge i dag ser vi at det ikke alltid er et samsvar mellom det økonomiske kretsløp og det estetiske kretsløp. Pengene føler ikke alltid det de kunstfaglige holder nært til sitt bryst. Generelt sett er norske kunstkjøpere konservative. Nasjonalromantikken er alltid det som når de høyeste prisene, mens samtidskunsten står lavere i kurs. Den samtidskunsten som selger beste på annenhåndsmarkedet hittil har vært malerier. Spørsmålet er om dette vil endre seg i tiden fremover. Auksjonshuset Blomqvist har den senere tiden forsøkt å hype fotokunst uten at det har gitt de helt store utslagene. Norske fotokunstnere oppnår fremdeles priser som er helt på jevne. Hva som blir det neste store er selvfølglig umulig å si. Selv tror jeg at kunstens relative kvalitet og enes egen nese er de beste indikatorer. Skulle man ha dårlig smak, vil man i det tilfelle ikke ha andre enn seg selv å skylde på.

Og det finnes åpenbart mange som ikke har så god smak i Norge. At kunstnere som Marianne Aulie har solgt godt tyder på det. Prisene står  ikke i forhold til kvaliteten. De store klovenebildene hennes koster mange hundretusner, og det er neppe noen god økonomisk investering på kort eller lang sikt. Liker man dem, er det etter mitt syn ingen ting i veien for å betale det Aulie forlanger. Men noen god investering vil det neppe være.

Kommentar i Kunstmagasinet, nr. 3, 2007.

About these ads

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s